Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Norge liker å se seg selv som en velferdsstat hvor helsevesenet står som en garantist for verdighet, trygghet og rettferdig behandling.
I virkeligheten finnes det store, strukturelle svakheter som lenge har vært kjent, men likevel ikke utbedret.
Svakheter som ikke skyldes ressursmangel alene – men styring, byråkrati og et fravær av ansvar.
Ingen steder er dette tydeligere enn i behandlingen av langvarige smertepasienter.
Når pasientene faller mellom retningslinjene
Omtrent 30 % av befolkningen har langvarige smerter. Det viser tall fra Folkehelseinstituttet, som også peker på at andelen er økende blant unge og yrkesaktive .
Samtidig har behandlingsforløpene blitt mer rigide, og tilgangen til individuell, effektiv hjelp svekkes.
Opiater er ett eksempel. For mange pasienter er dette det eneste som gir reell funksjonsbedring.
Paracetamol har lav effekt på mange typer kronisk smerte , NSAIDs gir ikke sjelden alvorlige bivirkninger, og psykiatriske C-preparater (som Cymbalta/duloksetin) foreskrives i økende grad, til tross for at dokumentasjonen for effekt varierer betydelig avhengig av diagnose .
Fastleger som skriver ut A-preparater som opiater til “for mange pasienter” kan få økonomiske reaksjoner fra Helfo , og statsforvaltere har i flere fylker tolket regelverk strengere enn nasjonale retningslinjer.
I Telemark har dette blitt begrunnet med at «for mange eldre brukte det» – ikke at det var misbruk .
Resultatet er at pasienter som faktisk har medisinsk behov, skyves ut av behandlingssystemet – mens legene velger å ikke behandle for å unngå tilsyn eller økonomisk tap.
Medisinsk skjønn mot byråkratisk kontroll
Mange leger forteller at de vegrer seg for å ta smertepasienter, nettopp fordi retningslinjene er så vage og sanksjonsrisikoen så høy. Samtidig henviser myndighetene til «Nasjonal faglig retningslinje for langvarige og sammensatte smertetilstander» – et dokument som inneholder formuleringer som «ikke absolutte krav», «anbefalinger skal tilpasses den enkelte pasient» og «leger skal være tilbakeholdne med opioidbruk». Dette gir ingen rettssikkerhet verken for pasient eller behandler .
Pasienter som søker konkret veiledning fra Helsedepartementet eller Helsedirektoratet møtes ofte med henvisning til disse retningslinjene – uten tydelige svar på hva som faktisk er tillatt i den enkelte situasjon.
Fra midlertidig smerte til varig skade
Kronisk ubehandlet smerte kan føre til varige forandringer i nervesystemet og gjøre lidelsen permanent. Dette er faglig dokumentert innen både nevrologi og smerteforskning . Likevel møtes dette med passivitet i det offentlige behandlingssystemet.
Ventetider kamufleres ofte: Noen pasienter får “innkomstsamtale” etter fire måneder, og må deretter vente nye måneder på neste behandlingstrinn. Dette skjer til tross for at helseforetakene er forpliktet til å gi behandling innen «forsvarlig tid» etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2, en plikt som i praksis ikke håndheves strengt .
I mellomtiden opplever mange pasienter at de ikke får hjelp, men i stedet presses inn i psykologiske forklaringsmodeller. Noen unge mennesker blir uføre, ikke fordi de ikke kunne vært i arbeid – men fordi hjelpen aldri kom tidsnok.
Et helsesystem med ulik moral
Flere pasienter rapporterer at de blir møtt med skepsis når de uttrykker ønske om smertelindring. «Vi skal ikke fjerne smerten, vi skal lære deg å leve med den» er en formulering mange har møtt i offentlig smertebehandling .
Kontrasten til tannhelsetjenesten er påfallende: Har du tannverk, kommer du inn på dagen. Har du alvorlige ryggsmerter eller nervesmerter, kan du vente i månedsvis. Det er vanskelig å forstå for de som er rammet.
Systemet har i praksis ingen konsekvenser for uvirksomhet. Leger eller byråkrater som forsinker, avviser eller feilbehandler, stilles sjelden til ansvar. Men dersom behandlingen skulle bryte med normene, står kontrollinstansene klare.
Politisk og administrativt ansvar
Ansvaret er ikke uten eiere. Helseministeren og statsministeren har et overordnet ansvar for at helsetjenestene fungerer. Likevel har lite skjedd – selv etter gjentatte varsler og dokumenterte svik. Samtidig har Riksrevisjonen slaktet helseplattformen i Midt-Norge for dårlig styring og mangelfull pasientsikkerhet .
Ifølge Helsedirektoratet dør flere hundre mennesker hvert år mens de er i kontakt med spesialisthelsetjenesten, men det reises sjelden spørsmål ved hvorfor og hvordan dette skjer .
I politi- og justissektoren ville slike dødstall ført til omfattende gransking og mediestorm. I helsesektoren registreres det som tall i et Excel-ark
Veien videre
Dette er første del i en artikkelserie om helsevesenet og ansvar.
Det handler ikke bare om enkeltpasienter – det handler om et system hvor strukturene beskytter seg selv.
Når ansvarsfraskrivelse kombineres med byråkratisk tåkelegging og frykt for represalier, skapes en situasjon hvor pasienter blir stående uten reell hjelp – og ingen står til ansvar.
Endringene må komme ovenfra og ned.
Og de må starte med å stille spørsmålet: Hvem har makt til å hjelpe, men velger å la være?
