Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Europa står ved et veiskille. Ikke på grunn av ytre trusler eller naturkatastrofer, men fordi en stadig mer lukket, arrogant og dekadent maktelite har kapret styringsverktøyene og fjernet seg fra befolkningen.
EU, som i sin tid ble solgt inn som et freds- og samarbeidsprosjekt, fremstår i dag som en teknokratisk overbygning hvor demokratiet er redusert til en formalitet – og hvor sensur, økonomisk depresjon og maktkonsentrasjon preger kontinentet.
Hvem styrer EU egentlig?
EU fremstår for mange som et komplekst og diffust system – og det er ikke tilfeldig. Makten er nemlig ikke fordelt, den er sentrert:
EU-kommisjonen, med Ursula von der Leyen i spissen, er det eneste organet med makt til å foreslå lover. Den består av utpekte kommissærer, ikke folkevalgte.
Rådet og toppmøtene foregår bak lukkede dører, hvor nasjonale ledere inngår kompromisser som sjelden offentliggjøres.
Tusenvis av lobbyister opererer fritt i Brussel, og påvirker prosessene langt mer enn europeiske velgere.
Mange sentrale aktører har bånd til Bilderberg-nettverket, WEF, Atlantic Council, NATO og multinasjonale konsern – og beveger seg sømløst mellom politikk, industri og NGO-er.
Hva er egentlig EU?
EU er ikke en nasjon, ikke en konføderasjon og ikke et folkefellesskap. Det er:
En elitestyrt teknostruktur med egne domstoler, valuta, byråkrati og utenrikspolitikk.
En konstruksjon uten felles kultur, språk eller reell folkelig legitimitet.
Et system som bruker moralretorikk (klima, mangfold, demokrati) som dekke for å gjennomføre økonomisk og politisk maktkonsentrasjon.
Et apparat som produserer standarder, reguleringer og kontrollmekanismer – ikke inspirasjon, vekst eller samhold.
Retningen: Fra samarbeid til kontroll
Den virkelige retningen til EU er ikke samhold – det er sentralisering, sensur og svekket suverenitet:
Digital Services Act (DSA) innfører sensurregimer i samarbeid med Big Tech.
Nye ytringslovgivninger i medlemslandene speiler hverandre: det er nå mulig å bli dømt for å dele “desinformasjon” eller “hatefulle ytringer”, uten at definisjonene er klare.
Migrasjonspakten og asylreformer påtvinger medlemsland å godta kvoter eller betale bøter.
Miljøpolitikken brukes til å undergrave industri, energiuavhengighet og nasjonal matproduksjon.
Tyskland og Sverige: Depresjon bak fasaden
EU-eliten hevder å bringe stabilitet og vekst. Tallene sier noe annet:
Tyskland, EUs lokomotiv, har nå negativ BNP-vekst, skyhøye energipriser og industri på flukt. Mer enn 20 % av tysk ungdom har symptomer på depresjon eller angst.
Sverige, lenge regnet som et velordnet samfunn, opplever nå eksplosjon i kriminalitet, boligkrise og psykisk kollaps blant unge. Ifølge SCB er nesten 40 % av unge kvinner i Sverige psykisk utbrent.
Dette er land som har fulgt EUs retning nesten til punkt og prikke. Resultatet er økonomisk og sosial utmattelse.
Når grensene lukkes for folket – og ytringene stoppes
I flere EU-land er det nå fysisk forbudt å krysse grenser uten registrering eller digital ID, samtidig som ytringer knebles.
I Frankrike, Tyskland og Østerrike er det blitt vanlig å overvåke brukere på X (Twitter), Telegram og Facebook.
Lovgivning mot “hatsnakk” er brukt for å straffe systemkritikere langt oftere enn islamister eller venstreekstreme.
Norge kopierer dette, og PST prioriterer høyresiden – samtidig som norske myndigheter hyller EUs innsats for «informasjonsberedskap».
Skandale og dekadanse i toppen
EU-eliten ber folk spare strøm og spise insekter, men lever selv som keisere.
Eva Kaili-skandalen i Europaparlamentet avslørte kontanter, luksusreiser og korrupsjon i Qatar-affæren.
Ursula von der Leyen har nektet å utlevere SMS-korrespondansen med Pfizer under vaksineforhandlingene – og pressen tier.
Flere toppbyråkrater og kommissærer har blitt avslørt i doble roller, hemmelige verv og økonomiske bånd til lobbyister og fond.
Dette er ikke unntak. Det er norm i et system uten innsyn eller konsekvenser.
Norske toppolitikere – vervet inn i maktnettverket
Stadig flere norske politikere tas inn i det europeiske foldet:
Erna Solberg har deltatt på Bilderberg-møter, Hadja Tajik har vært WEF-tilknyttet, og Espen Barth Eide går sømløst mellom FN, EU, klimaavtaler og norsk politikk.
Unge politikere fra Høyre, Ap og Venstre sendes tidlig til Brüssel og Strasbourg – gjerne via EØS-midler, NGO-prosjekter og tenketanker.
Dette skjer uten offentlig debatt eller parlamentarisk kontroll. Når de returnerer, har de adgang til norske beslutningsprosesser med overnasjonale lojaliteter.
Når det ikke finnes selvkritikk – må folket våkne
Det som burde fått alarmklokkene til å ringe:
Ingen åpne granskinger av EU-skandaler.
Ingen vilje til selvransakelse når kriminalitet, sensur og depresjon brer seg.
Ingen medieoppslag i Norge som stiller spørsmål ved EUs retning.
Dette er kjennetegn på et system som ikke er bygget for folket, men for sin egen overlevelse.
Konklusjon: Norge må ikke trekke dyna over hodet
EU er i ferd med å bli et maktinstrument uten folkets samtykke.
Jo dypere Norge trekkes inn via EØS, EU-lovgivning og “samarbeidsprosjekter”, desto vanskeligere blir det å trekke seg ut.
Det er ikke radikalt å si nei til dekadanse, sensur og elitestyre. Det er demokratisk selvforsvar.
Vi trenger en ny generasjon ledere som verner suverenitet, krever åpenhet og står opp for folket – ikke for Brussel.
