Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Marine Le Pen har fått forbud mot å stille til det franske presidentvalget i 2027. Det er overskriften – ingen metafor, ingen nyanser, bare den harde kniven som faller. De har ikke beseiret henne på debattens eller visjonens arena. De har rett og slett låst portene. Dronningen er fjernet fra brettet, mens spillet fortsetter, rigget, skjelvende av frykt for at hun skal komme tilbake. Dette er ikke bare en rettssal. Det er et teater for rituell henrettelse, der hun står dømt. Et drama utspiller seg, ribbet for tragediens ærlighet. Offeret er mer enn en politisk figur. Hun legemliggjør en nasjons opprør. De franske domstolene, som instrumenter for en overnasjonal enhet, har avsagt sin dom: Marine Le Pen er skyldig i å ha våget å gjøre motstand. De påstår at hun mellom 2004 og 2016 «misbrukte» rundt 4,5 millioner euro ved å ansette assistenter som angivelig tjente partiet hennes, Nasjonal samling, i stedet for å drive med «legitimt parlamentarisk arbeid». Men det virkelige spøkelset som hjemsøker denne saken, er selve suvereniteten.
Fratakelsen av hennes passive stemmerett er ingen liten juridisk fotnote. Det er en bevisst demontering av folkets rett til å velge sin egen leder. Tidspunktet avslører en kalkulert sabotasjehandling rettet mot dem som utfordrer den rådende liberal-venstreorienterte ortodoksien. Rettsvesenet griper inn nettopp når det står mye på spill nasjonalt, og utfordreren artikulerer folkets stemme. Le Pen blør der relikvier forblir inaktive. Hennes anke er ventet, men slike appeller gir ofte gjenklang som nytteløse gisp i kamre der dommene er forhåndsbestemt.
Vi har vært vitne til dette mønsteret før. Navnet Georgescu henger igjen som røyk i det politiske svikets annaler. Husk ham – den rumenske patrioten som våget å bruke folkets språk og kreve at Brussel bøyde seg for Bucuresti. Og bortenfor Georgescu rører bildet av Codreanu – kapteinen – på seg i skyggene, en martyr hvis minne fortsatt vekker frykt i hjertet av det byråkratiske imperiet. Georgescu, som Codreanu før ham, nektet å knele, og for denne trassigheten ble han forvist fra den demokratiske illusjonen. Han sto på randen av seier helt til EU-maskineriet vendte seg mot ham. Juridiske instrumenter ble manipulert, byråkratiske paragrafer ble påberopt, og over natten ble han slettet fra et valg han lå an til å vinne. Ingen stridsvogner rullet gjennom gatene. EU trengte bare pergament og prosessuell list. Brussel forble likegyldig. Europa fortærer sitt avkom uten anger. Georgescus appell var også nytteløs, for alt er manipulert og falskt.
De kaller dette «rettsstaten». Men i en union der loven bøyer seg for ideologiske innfall, blir den en fløyelsbetrukket kjepp. Eurokratene er ikke plaget av korrupsjon, men urolige for renhet – den typen som taler om arv, avstamning og et Europa som er smidd gjennom århundrer, ikke flyktige trender. Le Pen, i likhet med Georgescu, overskrider grensene ved å hevde at identiteten består. At Frankrike eksisterer hinsides retorikken – som land, som grensesteiner, som krigsminnesmerker, som duften av nybakt brød ved daggry i en landsby som er uberørt av modernitetens perversiteter.
Den virkelige rettssaken utspiller seg nå, overalt. Skal vi underkaste oss dokumentenes tyranni, ansiktsløse dommere og direktiver nedskrevet i et renvasket språk? Eller reiser vi oss som kjettere mot deres globale dogmer? Le Pen er mer enn et navn som er strøket fra en stemmeseddel. Hun har blitt et symbol – forslått og trassig. Å erklære henne uvelgbar har som mål å gjøre henne utenkelig. Likevel kjemper tanken mot undertrykkelsen. Hvis Europa skal oppleve en renessanse, må hjerteslagene gi gjenklang gjennom angst og usminket sannhet.
De har kanskje erobret et presidentskap, men kontinentets sjel er fortsatt utenfor deres rekkevidde. Denne essensen kan ikke forfølges. Den kan ikke bringes til taushet av juridiske dekreter. Den europeiske patrioten – som fugl Føniks som stiger opp av asken fra forfedrene – stiger opp. Hver eneste forbudte stemmeseddel, hver eneste tause kandidat, gir næring til ilden. Le Pens såkalte «politiske død» markerer åpningsstrofen i den neste hymnen. Dette eposet vil ikke bli kringkastet. Det vil bli fortalt i metaforiske katakomber, opplyst av flakkende stearinlys, og talt i koder som bare kan tydes av eldgamle blodslinjer.
—
Denne kommentaren er først publisert på engelsk her.
Les flere innlegg av Constantin von Hoffmeister på Uten Filter.
