Som nåværende direktør for Cicero, har hennes utnevnelse til roller som berører global miljøstyring, vakt oppsikt. Ikke minst hennes engasjement i China Council for International Cooperation on Environment and Development (CCICED).
Denne Kina-baserte organisasjonen, som ofte omtales som et rådgivende organ på høyt nivå, har blitt gransket på grunn av sin tette tilknytning til den kinesiske regjeringens økologiske og politiske agenda.
Halvorsens deltakelse i CCICED, en organisasjon som ifølge kritikerne fungerer som et grønnvaskingsapparat for Kinas autoritære regime, gir grunn til å se nærmere på implikasjonene av hennes rolle.
CCICED ble grunnlagt i 1992 og posisjonerer seg som en plattform for å fremme dialog mellom kinesiske myndigheter og internasjonale eksperter på bærekraftig utvikling. Organisasjonens uttalte mål er å gi politiske anbefalinger for å styrke Kinas miljøinnsats, et arbeid som har blitt stadig mer presserende ettersom landet sliter med sin status som verdens største utslippskilde av klimagasser.
Nyere CCICED-rapporter lovpriser Kinas «bemerkelsesverdige prestasjoner» i arbeidet med å bygge en økologisk sivilisasjon, og peker på milepæler som å overgå målene for fornybar energi før tiden. Halvorsen, med sin omfattende bakgrunn innen klimapolitikk, virker som et naturlig valg for et slikt organ.
Rådets overstrømmende lovprisning av Kinas grønne meritter, som leveres uten robust kritikk av landets miljømangler, sår tvil om dets uavhengighet.
Kinas miljøprestasjoner er en studie i selvmotsigelser. Selv om landet har økt bruken av fornybar energi og innført ambisiøse mål under initiativet «Det vakre Kina», er landet fortsatt svært avhengig av kull, og nye kullkraftverk blir stadig satt i drift.
CCICEDs 2024 Impact Report fremhever Kinas politiske fremskritt, men fortier ubekvemme sannheter, som undertrykkelsen av miljøaktivister eller de økologiske konsekvensene av den raske industrialiseringen.
Halvorsen, som er kjent for sin prinsipielle holdning i sin tid som finansminister (2005-2009) og kunnskapsminister (2009-2013), kunne kanskje forventes å utfordre slike utelatelser. Hennes offentlige engasjement i CCICED har imidlertid ennå ikke gjenspeilet den typen kritisk røst som tidligere preget hennes politiske karriere.
Er Halvorsens engasjement et genuint forsøk på å påvirke Kinas miljøpolitikk, eller risikerer hun å gi legitimitet til et organ som av noen oppfattes som et propagandaverktøy?
Kritikere hevder at CCICEDs struktur, ledet av høytstående kinesiske tjenestemenn og delvis finansiert av staten, begrenser dets evne til å holde Kina ansvarlig. Internasjonale eksperter, deriblant Halvorsen, er hentet inn for å gi rådet troverdighet, men deres innflytelse ser ut til å bli begrenset av rådets tilpasning til Kinas strategiske prioriteringer.
CCICEDs politiske anbefalinger for 2023, legger for eksempel vekt på en «bærekraftig blå økonomi» og grønn teknologi, områder der Kina søker globalt lederskap — mens de unngår vanskeligere spørsmål som brudd på menneskerettighetene knyttet til ressursutvinning.
Halvorsens forsvarere vil kanskje hevde at den pragmatiske veien til globale klimaframskritt, er å samarbeide med Kina, i stedet for å isolere landet. Kinas størrelse og innflytelse gjør landet til en viktig brikke i arbeidet med å begrense oppvarmingen av kloden, og plattformer som CCICED tilbyr en kanal for dialog.
Norge, som har rykte på seg for å være et progressivt miljøland, risikerer å se sine fremtredende personligheter bli satt inn i sammenhenger som tilslører mer enn de avdekker.
Tidspunktet for Halvorsens CCICED-engasjement gjør saken enda mer intrikat. De globale geopolitiske spenningene ulmer, og Kinas miljødiplomati blir i økende grad sett på som et mykt maktspill. Rådets partnerskap med vestlige institusjoner og personer som Halvorsen, kan tolkes som et forsøk på å imøtegå kritikk fra EU og USA, som har skjerpet kontrollen av Kinas klimaforpliktelser.
Diskusjonene på plattformer som X tyder på uro blant observatører, og noen stiller spørsmål ved om vestlige eksperter blir «brukt» for å polere Kinas image.
Til syvende og sist understreker Halvorsens rolle i CCICED en bredere spenning i klimastyringen: balansen mellom samarbeid og medvirkning.
Er Halvorsen kun en gallionsfigur i et system som prioriterer narrativ fremfor substans og vil CCICED forbli et forgylt ekkokammer for Beijings ambisjoner?
