Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Siv Hjort Eri
Som hundeeier kan jeg knapt forestille meg marerittet: Plutselig står politiet på døra og henter din beste venn, selv om den ikke har gjort noe galt.
Dette er dessverre ikke skremselspropaganda, men virkeligheten i dagens Norge. Vi har en hundelov som praktiseres vilkårlig og urettferdig, av en etat uten nødvendig kompetanse eller ressurser. Norge kan ikke være bekjent av å behandle “menneskets beste venn” på denne måten.
Dømt på utseendet, ikke på adferd
Visste du at politiet kan beslaglegge og avlive hunden din bare fordi den ligner på en forbudt rase? Jeg trodde knapt det jeg hørte da jeg først lærte om dette. Men hundeloven i Norge forbyr seks raser, og hvis politiet mistenker at hunden din helt eller delvis tilhører en av dem, kan de sende den på hemmelig kennel, uten at hunden har gjort noe galt. Bevisbyrden ligger hos deg som eier: Du må bevise at hunden er lovlig, ellers kan politiet fatte vedtak om avliving. Det holder altså at hunden ligner en ulovlig rase, selv om adferden er prikkfri.
Historiene jeg har lest om er skremmende like: En nabo eller forbipasserende tipser politiet om at en hund “ser ut som” en farlig rase, og plutselig er hunden tatt. Ingen bitt, ingen klager på adferd, bare utseende. Slik kan vi ikke ha det i et rettssamfunn.
DNA-bevis ignoreres
Situasjonen blir ikke bedre av at politiet tilsynelatende ignorérer vitenskapelige bevis når de først har tatt en hund. Flere norske genetikere fra miljøer som NMBU, BioBank og SciFish AS bekrefter at moderne DNA-testing med stor nøyaktighet kan kartlegge hvilke raser en hund består av. Teknologien finnes og brukes allerede, og resultatene vil i stor grad kunne fortelle oss hundens genetiske opphav.
Problemet? Politiet nekter å ta slik teknologi i bruk. De stoler mer på øyemål og magefølelse enn gentester. Selv når eier legger frem DNA-bevis, blir det gjerne vurdert som “ikke avgjørende” i en helhetsvurdering, der utseende og skjønn veier mest.
Når vitenskapen står klar til å hjelpe oss å skille lovlige fra ulovlige hunder, hvorfor bruker vi den ikke? Hvorfor skal en hunds liv avhenge av synsing, når en DNA-test kunne gitt fasiten?
Eierne betaler prisen – økonomisk og psykisk
Ikke bare kan du miste hunden din, men du kan også ende opp med en svimlende regning for hele prosessen. Jeg har sett eksempler på at eiere blir sittende igjen med hundretusenvis av kroner for kennelopphold, transport og avliving, ofte uten tilstrekkelig spesifisering, klagemulighet eller innsyn. Dette skjer før saken i det hele tatt er avgjort.
Konsekvensene er at fortvilte eiere tar opp lån eller går til sak mot staten. Mange tvinges inn i gjeld for å redde en hund som aldri har gjort noe galt. Vi risikerer at bare de med penger har råd til rettferdighet. Resten må gi opp.
Lovverket hjelper lite i praksis
Stortinget vedtok en ny hundelov i 2023. Den skulle sikre bedre rettssikkerhet for eiere og hunder. Men flere politidistrikter ser ut til å ignorere loven eller praktisere som før. Det finnes ingen nasjonal standard for hvordan slike saker skal behandles, og det varierer sterkt fra distrikt til distrikt. Det finnes ikke en gang et felles register for å holde oversikt over hvor mange hunder som tas, hvorfor, eller hva som skjer med dem.
Noen distrikter opplyser at de aldri benytter hundesakkyndige. Andre sier de ikke har kompetanse. Det virker som skjønn og tilfeldigheter rår, og det får alvorlige konsekvenser for hunder og familier.
Uten fagfolk og kontroll
Beslutninger tas ofte av jurister uten kunnskap om hundeadferd. Mange hunder vurderes og avlives uten at noen med hundefaglig bakgrunn i det hele tatt har møtt dem. Det finnes gode tester for adferd og farevurdering, men de brukes sjelden.
Ofte er kenneloppholdene avtalt med private aktører uten offentlig tilsyn. Eier får ikke vite hvor hunden er, hvordan den har det, eller hvem som kontrollerer forholdene. Det finnes ingen uavhengig kontroll, og noen hunder holdes isolert i månedsvis.
Dette er ikke dyrevelferd. Det er maktutøvelse uten åpenhet, og det er brutalt.
La politiet være politi, og la fagfolk ta over
Alt dette leder meg til en tydelig konklusjon: Politiet bør ikke ha ansvaret for disse hundesakene. De har verken tid, kompetanse eller ressurser, og burde ikke være de som vurderer liv og død for våre dyr.
Dyrepoliti, veterinærer med atferdsutdanning og egne fagmiljøer må overta ansvaret. De har den faglige forståelsen som trengs for å gjøre vurderinger som faktisk henger sammen med virkeligheten.
Vi kan ikke være bekjent av en praksis der hunder avlives fordi de “ser farlige ut”.
Vi kan ikke leve med en lov som brukes forskjellig fra sted til sted.
Og vi kan ikke godta at eiere blir økonomisk og psykisk knust av et system som ikke følger med i tiden.
Vi må endre dette. For hundenes skyld. For eiernes skyld. Og for rettssikkerheten i Norge.
