Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Jeg hørte på NRK P1 i dag, og det ble sagt at Sokrates gjennom sine spørsmål fikk folk til å innse at i 99 % av tilfellene visste de egentlig ikke hva de snakket om.
De hadde meninger og moralske refleksjoner, følelser og formaninger – men sjeldent innsikt. Det de forsvarte som “sunt vett” eller “felles ansvar”, var ofte lite annet enn uuttalte dogmer de aldri hadde gransket selv.
Sokrates trengte ikke rope dem ned. Han stilte bare spørsmål – og lot svarene avsløre hvor lite substans det ofte var bak de mest selvsikre påstandene.
Sokrates hadde ingen lære å forkynne. Han stilte bare spørsmål, og lot svarene avsløre hullene i vår selverklærte viten.
Under koronapandemien (og i det post-pandemiske samfunnet) opplevde man at spørsmål ble mistenkeliggjort. Man kunne havne i et ubehagelig lys — ikke nødvendigvis fordi man hadde gale svar, men fordi man i det hele tatt våget å spørre. Men er det ikke nettopp i krisetider vi trenger de kloke spørsmålene mest?
Den følgende dialogen er et forsøk på å tenke med Sokrates. Hva ville han spurt om – ikke for å provosere, men for å rydde plass til innsikt?
SOKRATES VENDER TILBAKE — OG STILLER DE FORBUDTE SPØRSMÅLENE
Sokrates: La oss si at du mener det er rasjonelt å følge råd fra vitenskapelige institusjoner?
Statsborger: Det gjør jeg. De besitter ekspertise og data vi andre ikke har.
Sokrates: En rimelig posisjon. Men fortell meg – kan eksperter ta feil?
Statsborger: Ja, det ligger i vitenskapens natur å korrigere seg selv over tid.
Sokrates: Så om man i dag følger ekspertråd, og det i morgen viser seg at
rådene var feil, hva bør vi da si om de som stilte spørsmål i går?
Statsborger: At de kanskje hadde et poeng – selv om de kunne skape usikkerhet.
Sokrates: Er usikkerhet nødvendigvis en trussel i et vitenskapelig samfunn?
Statsborger: Nei, det er vel tvert imot en forutsetning for fremgang.
Sokrates: Og om staten begrenser visse spørsmål eller tolkninger, av hensyn til folkehelsen – hva blir da vitenskapens rolle?
Statsborger: Da risikerer man at vitenskapen blir normativ, snarere enn undersøkende.
Sokrates: Og om folket lærer å assosiere spørsmål med trusler – hva skjer da med den offentlige fornuften?
Statsborger: Den svekkes. Man får lojalitet i stedet for dømmekraft.
Sokrates: Da spør jeg deg til slutt, kjære borger: hva er mer skadelig for et samfunn – usikkerhet, eller forbudet mot å tenke høyt?
Statsborger: I det lange løp – forbudet.
Sokrates: Så selv i krisetid, kan det være klokere å tåle uro enn å kreve blind tro?
Statsborger: Ja, det tror jeg faktisk.
Sokratiske spørsmål fungerer som en motgift mot dogmatisme. De borer i overbevisninger vi tar for gitt, ikke for å rive dem ned, men for å finne ut hva de egentlig hviler på.
Der dogmatisme lukker samtalen med bastante konklusjoner, åpner sokratisk tenkning den igjen – med enkle, men presise spørsmål. I møte med makt, konsensus og moralsk overbevisning, minner den sokratiske metoden oss om at sannhet ikke trenger beskyttelse, men prøvelse.
Sokratisk tenkning er en grunnpilar i både rettssamfunn, vitenskap og demokrati. Den forutsetter at intet skal godtas uten å kunne begrunnes – og at sannhet tåler spørsmål. Et rettssystem som ikke tåler sokratisk granskning, risikerer urett.
En vitenskap som ikke tåler tvil, blir dogme. Og et demokrati uten kritiske spørsmål, forfaller til meningsstyring. Den sokratiske metoden er ikke bare en filosofi – den er et vern mot makt uten begrunnelse, og mot det autoritære og totalitære.
I disse woke-tider – selve antitesen til Sokrates – synes mange å ha glemt hvor avgjørende vår filosofiske (og åndelige) kulturarv har vært for det gode samfunn.
Psykologspesialist Tom Green påpeker i en artikkel i dag (1) at sann viten oppstår når vi blir bevisste vår egen uvitenhet, og at mangel på slik bevissthet kan føre til en «absurd og meningsløs verden». Han fremhever dialogens betydning som en vei til erkjennelse og forståelse, og antyder at uten denne viljen til å konfrontere egen uvitenhet, risikerer vi å skape et samfunn preget av overfladiskhet og mangel på mening.
SAMFUNNET RIGGES FOR Å UNNGÅ SANN KUNNSKAP
Det er ikke alltid det hjelper med sokratiske spørsmål for å oppnå innsikt — yrkespolitikere er drillet av kommunikasjonsrådgivere på å være glatte og uærlige, og mediene spiller med.
Mange husker at paneldebattene før i tiden var laaange. Gjennom dialog skulle fornuften utvikles, komme til uttrykk, og makthavere ble grillet med spørsmål de faktisk måtte svare adekvat på. Det var satt av tid til dette – ikke bare for å informere, men for å undersøke.
I dag har timelange podkaster på internett overtatt denne rollen (noe massemediene utskjeller), mens de selv i økende grad har redusert seg til halvkvedede viser – raske klipp, trygge meninger og lite rom for dybde eller motstand.
I tillegg slipper man nå unna med ad hominem, brønnpissing, guilt by association og annen retorisk råning.
ET SKREKKEKSEMPEL FRA VIRKELIGHETEN
I NRK Debatten den 16. april 2020 (2) Var professor Mette Kalager svært opptatt av at siden vi i slutten av måneden skulle gjenåpne skolene var det uhyre viktig å innhente kunnskap om skolenedstengningene reduserer dødsfall, ved å ikke åpne alle samtidig, og dermed få kontrollgrupper som man kunne regne på — siden argumentet for å holde stengt hele tiden har vært at vi mangler kunnskap.
Fredrik Solvang gjorde det lett for Esben Nakstad ved å avbryte Kalager med at den diskusjonen får bli i en annen sending. En sending som aldri kom.
Tenk hvis Fredrik Solvang hadde tilrettelagt for mer enn raske poeng og et skall av ekte kritikk i 2020? Da kunne vi unngått en grusom tragedie, og mange grusomme skjebner de neste (nesten) to årene.
Tenk hvis ikke Solvang hadde avbrutt Mette Kalager den gangen?
Når det nå har gått opp for folk at svenskene som ikke stengte ned har færrest døde i Europa i pandemiårene (3), presterer mange å si at det er lett å være etterpåklok. Det er ganske provoserende, fordi vi vet at man ikke ville vite.
EN FIKTIV SAMTALE SOM KUNNE REDDET SAMFUNNET FRA AUTORITÆRE, TOTALTIÆRE OG ABSURDE TILTAK MED GRUSOMME KONSEKVENSER
Sokratiske samtaler fungerer jo bare hvis den man spør er ærlig — og i dette tilfellet har jeg ufortjent utstyrt Esben Nakstad med ærlighetens dyd, siden samtalen er fiktiv.
Mette Kalager:
Espen, vi er enige om at vi står overfor en alvorlig situasjon. Men la meg spørre deg: Er det ikke sant at vi fortsatt mangler solid kunnskap om effekten av skolenedstengning på dødelighet?
Espen Nakstad:
Jo, det stemmer. Det er begrenset med data, men vi har måttet handle raskt, basert på føre-var-prinsippet.
Kalager:
Føre-var, selvsagt. Men dersom kunnskap mangler, ville det ikke da vært fornuftig å bruke gjenåpningen som en naturlig anledning til å lære? For eksempel ved å åpne noen skoler og holde andre midlertidig stengt, slik at vi faktisk kan måle effekt?
Nakstad:
Det høres fornuftig ut, men vi ønsket å være rettferdige. Å åpne noen skoler og ikke andre kunne skape uro og ulikhet.
Kalager:
Forstår. Men er det ikke en større urettferdighet å holde alle barn hjemme i månedsvis — kanskje år — uten å vite om det faktisk redder liv? Og hva om det i stedet påfører dem skade?
Nakstad:
(tenker seg om)
Ja… det er et godt poeng. Men presset var enormt. Vi fikk råd fra utlandet, fra datamodeller som viste katastrofe.
Kalager:
Men modeller uten kontrollgrupper er antakelser, ikke evidens. Hadde vi brukt anledningen nå, kunne vi samlet norske data, i norsk kontekst. Vi kunne målt faktisk smitte blant barn, faktisk spredning til lærere, faktisk effekt på sykehusinnleggelser og dødsfall. Er ikke det kunnskapen du selv sier vi trenger?
Nakstad:
Du har rett i at vi hele tiden etterlyser data. Og jeg innser nå at vi kanskje hadde en unik mulighet her. Kanskje vi burde ha sett på skolene som et forskningsrom, ikke bare som et risikopunkt.
Kalager:
Takk. Og videre: Hvis vi nå gjenåpner alt samtidig, uten noen form for variasjon, hva lærer vi da?
Nakstad:
Ingenting. Vi lærer ingenting, annet enn at vi enten lykkes eller feiler samlet. Men vi vet ikke hvorfor. Og da står vi like ukloke ved neste korsvei.
Kalager:
Og er ikke det farlig? Å møte en mulig bølge nummer to uten å vite hva som faktisk virket?
Nakstad:
Ja. Jeg ser nå at mangel på differensiering i tiltakene betyr at vi ikke lærer. Og da handler vi i mørket. Det er ironisk: I vår iver etter å gjøre alt riktig, hindrer vi oss selv i å vite hva som faktisk er riktig.
Kalager:
Derfor sier jeg: Bruk vitenskapens verktøy. Ikke bare i laboratoriet, men i politikken. Det krever mot. Men det er bare slik vi beskytter både liv og samfunn.
Nakstad:
(Senker skuldrene)
Du har overbevist meg. Jeg ser nå at vi burde presse mer på for å gjøre dette vitenskapelig. Kanskje vi fortsatt kan redde noe — hvis vi handler raskt.
Man trengte ikke å være vitenskapsmann eller vitenskapskvinne for å forstå at koronanarrativet var en bløff fra ende til annen.
— Hva tror du at du er? Tror du at du vet bedre enn vitenskapen du eller? Dette fikk vi høre fra mange — vi som så at mye skurret. Mange av oss hadde faktisk satt oss inn i vitenskapen også, men det var ikke nødvendig, fordi det handlet om moral, ærlighet og å kunne slippe til spørsmålene.
Når spørsmålene blir kansellert vet vi at man forsvarer noe absurd. Så enkelt er det faktisk. Og hvorfor tenke komplisert hvis det ikke er nødvendig?
Man ville ikke slippe til spørsmålene som gir ekte kunnskap og innsikt. Ikke en gang Fredrik Solvang ville slippe gjennom de beste spørsmålene. I hvert fall ikke fra noen med akademisk tyngde.
MEN DET VAR VERRE ENN SOM SÅ
Da det hadde gått et år, i mars 2021, grillet professor Mette Kalager helseminister Bent Høie i Dagsnytt 18, og ville vite hvilken kunnskap han hadde om helsemessig risk/nytte ved nedstengningene (4).
Som fagperson mente hun at dette måtte være en kalkyle med fordeler og ulemper basert på innhentet kvantifisert kunnskap som hun året i forveien mente de kunne ha innhentet ved å ha kontrollgrupper da de gjenåpnet skolene første omgang. Kalager tilbudte sitt tunge fagmiljø til å innhente slik kunnskap.
Høie forklarte at myndighetene hadde denne kunnskapen.
Kallager lurte da på hva kunnskapen sa, men det kunne ikke Høie si noe om fordi de hadde ingen tall. Kalager mente de måtte hente disse tallene. Høie mente de hadde slike tall. Kalager ville se dem, men Høie forklarte at de hadde dem ikke i form av tall.
Igjen… saken var veldig enkel. Bent Høie var ikke ærlig og snodde seg unna spørsmålene fra professoren. Da må man naturligvis anta at professoren innehar den mest fornuftige posisjonen.
De som ikke så dette kan for så vidt være intelligente eller skoleflinke eller noe, men en ting er sikkert. De har ikke kjennskap til ekte moral — og da er de absurditetens nyttige tjenere. De mangler den moralske kompetansen som må til for å vedlikeholde demokratiet som bygger på vår filosofiske kulturarv.
MEN DET VAR VERRE ENN SOM SÅ
I juni 2023 skrev Joacim Lund i Aftenposten (5) at nå var det nok hemmelighetskremmeri fra Helsedirektoratet og skrev:
«Tre år etter at skolene stengte, etterlyser fortsatt Folkehelseinstituttet en redegjørelse for hvilke hensyn som ble satt opp mot hverandre, og mener at Nakstad mangler grunnlag for å si at det ble gjort grundige forholdsmessighetsvurderinger.»
Det var disse redegjørelsene helseminister Høie bedyrte til Kalager i 2021 at var veldig grundige — men FHI — Norges tyngste fagorgan — har aldri fått sett dem!
Om de var så grundige, hvorfor er det ingen som får innsyn i dem?
Hva ville Sokrates sagt til dette, om han hadde levd? Han mente det fantes objektiv, absolutt kunnskap, og at denne kunnskapen kunne vi få gjennom dialog.
Han var definitivt ikke woke. For da mener man at sannheten er relativ. Hvordan hadde Sokrates passet inn i det løgnaktige samfunnet? Hadde wokemobben gitt ham gift?
Sokrates lærer oss at det ikke er etterpåklokt å si at det var feil — og grusomt — å stenge ned landet i to år. Vi visste det hele tiden — mens det pågikk — at det var galskap, ganske enkelt fordi røverne som utførte ugjerningen ikke tålte de sokratiske spørsmålene.
MEN DET ER VERRE ENN SOM SÅ
På femårsdagen skulle man tro at Erna Solberg ville legge seg langflat. Som nevnt har vi lært på det harde måten at svenskene fikk rett i å ikke stenge landet.
Vi har lært at man stengte landet fordi man manglet kunnskap, samtidig som man satte seg fullstendig på bakbeina hvis tunge fagmiljøer ville innhente kunnskap.
Vi har lært at de senere løy om at de hadde solid kunnskap — som FHI aldri har fått sett.
På toppen av det hele var Erna Solberg så frekk at hun, på femårsdagen for nedstengningen, rettet en moralsk pekefinger mot «bedrevitere» (6). Hadde vi hørt på dem, hevdet hun, ville mange flere ha dødd – til tross for at Sverige ikke hadde det… Hvordan går det an å si sånt uten å bli tatt på det?
Mange spør seg hvorfor vi har blitt til Absurdistan på stadig flere områder. Husk: dumhet og ondskap kan være to sider av samme sak.
Jeg håper jeg har klart å forklare noe av hvorfor. Vi beveger oss bort fra vår egen kulturarv, den som muliggjorde demokratiet. I stedet roper stadig flere etter mer sensur – for å «beskytte» mot krenkelser og mot såkalt mis- og desinformasjon.
Absurdistan er et teokrati med wokeisme i sentrum — en religion som tror man er sekulær og som mangler moral. Andre teokratier har ofte elementer av moral tross alt.
La oss få tilbake Sokrates og fornuften.
—————-
Du kan støtte mitt arbeid ved å vipse til: 911 75 352.
Kilder:
(1) – Steigan
(2) – NRK
(3) – Forskning
(4) – NRK
(5) – Aftenposten
(6) – TV2
