Jens Ulltveit-Moe og hans Klimastiftelse Umoe har tatt et ambisiøst grep ved å dele ut barneboken «Må vi slutte med olje?» gratis til norske skoler, med mål om å få unge til å reflektere over Norges oljealder og klimautfordringer.
Boken, skrevet av Anne Karin Sæther, skal visstnok gi et balansert bilde av olje- og gassvirksomhetens fordeler og ulemper, men når man ser på konteksten – en stiftelse finansiert av en mann som har satset stort på grønn ideologi – reises spørsmålet:
Er dette genuin refleksjon, eller er det en subtil form for påvirkning rettet mot barn som ennå ikke har utviklet en kritisk forståelse av verden?
Norge har bygget sin velstand på olje og gass. Siden funnet på Ekofisk-feltet i 1969 har petroleumssektoren skapt enorme verdier, finansiert velferdsstaten og gitt oss et økonomisk sikkerhetsnett få land kan matche. I 2025 står olje og gass fortsatt for en betydelig del av Norges eksportinntekter og arbeidsplasser, direkte og indirekte.
Samtidig hører vi stadig høyere rop om å begrense eller legge ned denne virksomheten i klimasakens navn. Men er det realistisk? Verden trenger fortsatt olje og gass, og det finnes ingen alternativer som fullt ut kan erstatte disse energikildene, spesielt ikke for mobile enheter som biler, fly og skip.
Elektriske biler og hydrogen er lovende, men de dekker bare en brøkdel av behovet, og infrastrukturen for slike løsninger er fortsatt underutviklet – særlig i den tredje verden.
Tenk på et land som India eller Nigeria. Skal de tvinges til å satse på solcellepaneler og vindmøller i stor skala når behovet for pålitelig energi er akutt? Sol og vind er ustabile kilder som krever enorme investeringer i lagringsteknologi og nettverk for å være praktiske.
I mellomtiden driver olje- og gass-industrien transport og utvikling i disse landene. Å fase ut fossil energi i et tempo som klimabevegelsen krever, uten å ha realistiske alternativer på plass, vil hindre økonomisk vekst og forlenge fattigdom.
Norge, med sin effektive og relativt rene produksjon, har en rolle å spille i å møte dette globale behovet. Å stenge ned vår virksomhet vil bare flytte produksjonen til land med lavere miljøstandarder, som Saudi-Arabia eller Russland, og øke de globale utslippene – en selvmotsigelse for klimaforkjempere.
Boken
Så kommer vi til barneboken. Må vi slutte med olje? hevder å ikke gi fasitsvar, men selve premisset – at oljealderen er noe vi må «reflektere over» som et problem – bærer en implisitt dom. Barn på 10–14 år, som er målgruppen, har sjelden kunnskapen eller konteksten til å utfordre dette narrativet. Når Klimastiftelsen Umoe, drevet av Ulltveit-Moes grønne agenda, står bak, blir det vanskelig å se dette som nøytralt.
Ulltveit-Moe har selv tapt store summer på sine «klimavennlige» investeringer, som REC Silicon og biodrivstoff i Brasil, noe som viser at idealismen hans ikke alltid holder mål mot økonomisk realitet. Likevel bruker han nå formuen sin på å forme neste generasjons syn på olje – en industri han selv har kritisert, men som ironisk nok har gitt ham midlene til å gjøre det.
Å lære barn å stille spørsmål er prisverdig, men når spørsmålene er ladet med en forutinntatt agenda, blir det problematisk. Hvorfor ikke også inkludere perspektivet om hvordan olje har løftet millioner ut av fattigdom, eller hvordan mangelen på fossil energi kan ramme sårbare samfunn?
Boken kunne for eksempel spurt: «Hva skjer med verden hvis vi slutter med olje før vi har noe som fungerer like godt?» I stedet risikerer den å plante en ensidig skyldfølelse hos barn, som om Norges rikdom er noe å skamme seg over, heller enn en ressurs som har blitt forvaltet med klokskap.
Kritikere vil si at vi må tenke på fremtiden og kutte utslipp. Det er sant at klimaendringer er en utfordring, men løsningen kan ikke være å demonisere olje uten å adressere realitetene.
Fornybar energi vokser, men ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA) vil olje og gass fortsatt utgjøre en betydelig del av verdens energimiks i flere tiår fremover. Å ignorere dette i en barnebok er å lure barn til å tro at overgangen er enkel og umiddelbar, når den i virkeligheten er kompleks og krever tid.
Norge har et ansvar for å produsere energi så bærekraftig som mulig, men også for å ikke kneble seg selv i en verden som fortsatt er avhengig av oss. Å begrense petroleumsvirksomheten nå, uten levedyktige alternativer, er å gamble med både vår egen økonomi og global stabilitet.
Barneboken fra Klimastiftelsen Umoe kan inspirere til refleksjon, men når den kommer fra en aktør med klar agenda, bør vi spørre: Er dette opplysning eller indoktrinering?
Barn fortjener sannheten – ikke bare den grønne versjonen av den.
En profilert forkjemper for grønne investeringer
Jens Ulltveit-Moe, en av Norges mest kjente investorer og milliardærer, har lenge vært en profilert forkjemper for grønne investeringer og klimavennlig business.
Med en formue som en gang ble anslått til flere milliarder kroner, bygget han sin karriere på dristige satsinger innen olje, gass, og senere fornybar energi. Men de siste årene har hans politisk korrekte klimastrategi, som inkluderte store investeringer i biodrivstoff og solenergi, ført til massive tap – og noen hevder nå at han har mistet hele formuen sin på denne kursen.
Ulltveit-Moes grønne eventyr begynte for alvor da han skiftet fokus fra fossile brensler til det han så som fremtidens løsninger. Han investerte tungt i biodrivstoffprosjekter i Brasil og solenergiselskapet REC Silicon, der han på et tidspunkt eide en betydelig andel. Disse satsingene ble presentert som både moralsk riktige og økonomisk lønnsomme i en tid der verden ropte etter bærekraft.
Men virkeligheten viste seg å være brutal. REC Silicon, som produserer polysilisium til solcellepaneler, ble rammet av markedssvingninger og konkurranse fra billigere kinesiske produsenter. I 2019 solgte han hele sin aksjepost på 23 prosent etter flere år med tap, et salg som markerte et dramatisk fall fra tidligere suksess.
Samtidig gikk biodrivstoffprosjektet i Brasil langt fra smertefritt. Høye kostnader, logistiske utfordringer og et marked som ikke utviklet seg som forventet, tappet ytterligere ressurser.
I 2020 sto Ulltveit-Moe på randen av konkurs, med en gjeld som overgikk verdiene i porteføljen hans. Selv om han senere klarte å snu situasjonen noe, blant annet gjennom eksportnæringer som dro nytte av en svak krone, er det liten tvil om at hans formue har krympet dramatisk fra toppårene.
Kritikere hevder at Ulltveit-Moes tap skyldes en naiv tro på politisk korrekte narrativer fremfor kald økonomisk kalkyle. Hans engasjement i Miljøpartiet De Grønne (MDG) og høylytte klimautspill har også gitt ham et image som en som prioriterer ideologi over lønnsomhet.
Likevel har han selv uttalt at han ikke angrer på valgene sine, og i 2025 annonserte han planer om å gi bort 700 millioner kroner til en klimastiftelse – et trekk som kanskje viser at hans grønne visjon lever, selv om formuen har tatt en kraftig smell.
For mange er han et symbol på risikoen ved å blande idealisme og business i en verden som fortsatt er avhengig av pragmatisme.
