Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Rune Andersen
Dette er den lange versjonen av analysen. Det finnes også en kortversjon som artikkel, samt en egen artikkel med personlige refleksjoner. Kort versjon:
Refleksjoner:
Innledning: Bak krigsretorikken – hva som faktisk skjer
Denne teksten handler ikke om hvem som startet krigen i Ukraina, eller hvem som bør vinne på slagmarken. Den handler om hva som skjer – med landet, folket og fremtiden – og hvorfor.
Ukraina fremstilles som frihetskjemperen i en kamp mellom øst og vest. Men bak retorikken utspiller det seg et annet bilde: Ukraina er blitt en slagmark for ideologi, økonomisk styring og digital transformasjon. Verken Russland eller Vesten støtter Ukraina som det er – men som noe de ønsker å forme.
Massive pengestrømmer, fravær av krigsøkonomi, og et lederskap mer synlig i Davos enn Kyiv, reiser spørsmål: Hvorfor styres ikke landet som en krigsnasjon? Og hvem definerer gjenoppbyggingen?
Svaret finner vi i åpne kilder: FN- og EU-dokumenter, Norads tall, WEFs planer, og taler fra både øst og vest. Det tegner et tydelig mønster – der Ukraina ikke gis frihet, men integreres i strukturer bygget for kontroll og omforming.
Dette er ingen spekulasjon, men en analyse basert på dokumenterte prosesser. Målet er ikke å ta side, men å gi innsikt – fri for PR og propaganda. Det ligger ingen sympati i selve analysen, men det betyr ikke at vi ikke kjenner på den menneskelige smerten bak tallene og strukturene. Dette er historien om et folk som flere ganger ble frigjort – bare for å bli underlagt nye systemer. Først fra Sovjet, så fra nazistene, så fra Sovjet igjen. Etter noen år med håp og frihet etter murens fall, begynte det på nytt. Ukraina ble fritt, men aldri virkelig selvstendig. Og nå formes landet igjen – uten at folket blir spurt.
Ukraina – Landet som aldri fikk velge selv
For å forstå Ukrainas rolle etter krigen, må vi se forbi fortellingene som dominerer i vestlige medier og politiske taler. Fortellingen om et «fritt Ukraina» i kamp mot undertrykkelse høres tilforlatelig ut – men i realiteten blir landets fremtid formet av større makter, ikke av folket selv. Ukraina er i praksis fanget mellom globale interesser de aldri har fått være med på å definere.
Offisielt står NATO, EU, Norge og Ukraina samlet mot Russland, Kina og Nord-Korea. Men denne todelingen dekker over et større bilde: Ukraina presses fra begge sider inn i systemer de ikke kontrollerer. Vesten tilbyr EU-integrasjon, men på betingelser som visker ut nasjonale særpreg – med krav om pride-markeringer, ESG-standarder, digital ID og sentralstyring fra Brussel. Ukraina skal formes til et prosjekt, ikke få være seg selv.
Opposisjonsplattformen – For Livet, Ukrainsk parti 2019: «Nøytralitet for Ukraina i den militær-politiske sfæren og ikke-deltakelse i noen militær-politiske allianser. (Partiet ble forbudt i juni 2022 sammen med andre partier).
Russland tilbyr heller ingen ekte selvstendighet, men søker å stanse vestlig innflytelse gjennom verdikamp og geopolitisk kontroll. Krigen handler ikke bare om grenser, men om hvilket system Ukraina skal underlegges. Før krigen var landet delt – ikke bare geografisk, men kulturelt. Vest-Ukraina så ofte mot Polen og tradisjonelle verdier, ikke nødvendigvis mot Brussel. Denne siden av Ukraina nevnes sjelden i dagens narrativ.
Gjenoppbyggingen styres av utenlandske føringer. Norads bistandsdata viser at støtten kommer med krav om strukturelle endringer i tråd med Agenda 2030 – med fokus på overvåkning, sentralisering og sosiale normer, ikke lokal selvbestemmelse.
Oksana Pokalchuk, tidligere leder for Amnesty International i Ukraina: Som et resultat av dette skapte organisasjonen, selv om det var utilsiktet, materiale som hørtes ut som støtte til russiske narrativer.
Strukturen bak denne utviklingen stammer fra rammeverk etablert på 1980-tallet – blant annet gjennom Brundtland-kommisjonen og Bilderberg. I dag brukes dette systemet av FN, EU, WEF og utviklingsbankene som felles plattform for bistand og styring. Spørsmålet er derfor ikke hvem som vinner krigen – men hva slags samfunn Ukraina ender opp som. Det kan bli Europas mest integrerte land. Men kanskje også det minst selvstendige. Folket får ikke velge sin egen vei, men får enten system fra Brussel eller Moskva.
Ukraina – presset fra øst, formet fra vest
Ukraina framstilles ofte som offer for russisk aggresjon, men ser vi bredere, er landet også under systemisk press fra vesten. Krigen handler ikke bare om territorium, men om hvilken samfunnsmodell som skal dominere.
For Russland er konflikten en respons på det de oppfatter som vestlig identitetsoppløsning. NATO-utvidelse og EUs økende innflytelse sees som trusler mot russisk kultur og ortodoks tradisjon i områder med russisktalende befolkning. Kreml ser EUs integrasjonsprosesser som et stille, politisk kupp – der lover, skolesystem og institusjoner tilpasses uten folkelig mandat.
Yevgeny Prigozjin (Wagner): «De væpnede styrkene i Ukraina hadde ikke til hensikt å angripe Russland med NATO-blokken.»
Samtidig er Ukraina ikke alene. Moldova og Georgia utsettes for samme press: økonomisk støtte og politisk lojalitet mot krav om systemendring. Mønsteret går igjen også i bistandsarbeid fra FN og Norad, der midler ofte kobles til innføring av vestlig politikk og praksis – uten tilsvarende gjennomsiktighet tilbake.
For EU er Ukraina blitt et prosjekt med høy innsats. Tap vil svekke tilliten til unionen, som allerede sliter med migrasjon, energikrise og svak forsvarsindustri. Flere medlemsland har fått redusert velferd, svekket sosial stabilitet og økende politisk uro.
Kampen om Ukraina er derfor mer enn militær. Den handler om hvem som former fremtidens samfunn – og hvilke verdier som skal gjelde. Russland beskytter sin innflytelsessfære. EU kjemper for legitimitet. I midten står Ukraina – et land presset fra begge sider, og gjort til åsted for Europas ideologiske nullpunkt.
Tyrkia har i tiår blitt holdt utenfor EU til tross for løfter og langvarig søknadsprosess, mens Ukraina – uten formell søknad i starten – ble invitert inn med rød løper og politisk hastverk.
Krigen ble ytterligere uforutsigbar da uregelmessige styrker som Wagner-gruppen, tsjetsjenske bataljoner og veteraner fra Syria ble aktivert på russisk side. Samtidig har vestlige spesialstyrker– selv om det ikke er offisielt dokumentert – etterlatt klare spor på ukrainsk side, og frivillige veteraner noe som kompliserer bildet av en ren nasjonal konflikt.
Ingen fyrtårn for frihet – bare omstrukturert dominans
Et suverent og fritt Ukraina – løsrevet fra både russisk og vestlig tvang – kunne utgjøre en destabiliserende faktor for hele Øst-Europa og Russland. Ikke i destruktiv forstand, men ved å vise at det er mulig å stå utenfor både Moskva og Brussel, og likevel blomstre. Dette er en geopolitisk trussel for dem som ønsker strukturert integrasjon, ikke opprørsk selvstendighet. Derfor er det også viktig for EU og Russland å sikre at Ukraina ikke blir et alternativt system, men en utvidelse av deres eget.
Isaiah Berlin, filosof «Frihet er frihet for den andre så vel som for meg selv.»
Et virkelig selvstendig Ukraina – som utvikler egne institusjoner, tar egne valg og verken følger Moskvas direktiver eller EUs regelverk – ville sendt et kraftig signal til mange land i randsonen mellom stormakter. Det kunne blitt et forbilde for stater som ønsker økonomisk utvikling uten å miste kulturell identitet, eller politisk samarbeid uten ideologisk innblanding. Slik uavhengighet ville vært en utfordring for både Brussel og Moskva – ikke fordi det er farlig, men fordi det avslører at tvangsmessig integrasjon ikke er eneste vei til stabilitet og vekst.
Denne typen alternativ modell bryter med hele strukturtankegangen i det moderne systemet. Et Ukraina som verken er klientstat eller lydig partner, men et uavhengig demokrati med egne løsninger, ville kunne inspirere befolkninger i Moldova, Georgia, Armenia og kanskje til og med EU-land med sviktende tillit til Brussel. Derfor er det ikke rom for en slik modell i dagens arkitektur. Friheten må kanaliseres, og om nødvendig, omdefineres.
En geopolitisk og sivilisasjonsbasert analyse av krigen i Ukraina
Mange roper etter fred i Ukraina, men det handler ikke bare om å stanse krigen – det handler også om hvem som skal styre landet. Ukrainske soldater vil forsvare sin frihet, mens noen russere frykter at Vesten vil utslette deres kultur.
Dette er mer enn en vanlig krig. Russland bruker bomber og trusler. Vesten bruker penger, regler og internasjonale avtaler. Ukraina risikerer å bli dratt mellom to stormakter – ikke bare Moskva, men også Brussel og Washington.
Begge sider er anklaget for krigsforbrytelser. Russland har brukt brutale våpen som termobomber og landminer. Samtidig har Ukraina fått lignende våpen fra Vesten – selv om Vesten tidligere har fordømt slik bruk.
Norges rolle: Den rike lillebroren uten imperiedrømmer
Norge har valgt en pengesterk rolle i Ukraina-krigen, uten militær tyngde eller imperiale interesser. Bidragene skjer hovedsakelig gjennom økonomisk støtte, med humanitære og institusjonsbyggende formål. På overflaten fremstår dette som en verdibasert politikk: et lite land som handler ut fra idealisme, ikke egeninteresse. Samtidig er det tydelig at støtten inngår i større strukturer. Gjennom Norad og Nansen-programmet kanaliseres midlene inn i multilaterale systemer som i stor grad følger føringer fra EU, FN og Agenda 2030. Dokumenter og manualer fra FN beskriver mål for demokrati, likestilling, menneskerettigheter og bærekraft – mål som Norge støtter, men som også definerer rammene for hva bistanden faktisk brukes til. Det betyr at norske midler ikke opererer fritt, men er del av en større koordinert innsats. Rollen er ikke styrende, men støttende. Beslutningene tas i stor grad i internasjonale fora, mens Norge leverer det finansielle grunnlaget. Dette er ikke nødvendigvis problematisk, men det gir et mer nyansert bilde: Et land uten stormaktsambisjoner, men med stor evne til å forsterke eksisterende maktstrukturer. At både et samlet Storting og en ukritisk presse følger linjen uten vesentlig debatt, styrker inntrykket av at dette handler om mer enn idealisme.
Bistandens betingelser – eller hvordan man bygger lojalitet gjennom overføring
Norges støttepakker til Ukraina, som nå overstiger 205 milliarder kroner (som vi vet om), speiler ikke bare solidaritet med et krigsherjet land. De reflekterer også en ny form for geopolitisk lojalitetskjøp, der penger følger med «ideologiske markører» snarere enn praktisk nødhjelp. Det gis støtte til tiltak som «likestilling», «ungdomsopplæring i demokratiforståelse» og «statistikkutvikling», selv i krigssituasjon – tiltak som ofte er utformet av vestlige NGO-er og byråkrater, og som ikke nødvendigvis svarer på befolkningens umiddelbare behov for trygghet, mat og energi.
Ursula von der Leyen: «Integreringen av Ukraina i Den europeiske union er selve kjernen i våre fredsbestrebelser»
Flere overføringer skjer via Verdensbanken og EU-systemet, og ikke alle summer er synlige i Norads egne regnskaper. Dette svekker demokratisk innsyn og underbygger en systemisk praksis hvor støtten fungerer som pressmiddel: Ukraina mottar hjelp – mot å implementere hele systempakken som følger med. FN-håndbøker, EU-direktiv og internasjonale overvåkingsstandarder er ofte en forutsetning for tildelingene. Dette kan vanskelig forenes med prinsippet om nasjonal selvbestemmelse.
Volodymyr Zelenskyj: Amnesty forsøker å amnestiere terroriststaten og flytte ansvaret fra aggressoren til offeret.
Norges enorme gavepakke på 205 milliarder kroner tilsvarer kostnaden av mer enn 100 moderne kampfly, tusen panservogner, eller et fullverdig gjenoppbygd norsk forsvar. Likevel viser tildelingsdata at store summer er øremerket likestillingstiltak, holdningskampanjer og statistikkutvikling – selv midt i krig.
Merknad: Det er ikke mulig å fastslå nøyaktig hvor mye Norge har gitt til Ukraina. Analysen viste at midlene kanaliseres gjennom en rekke parallelle systemer: Nansen-programmet, EUs fellespakker, FN-organer, NGO-er, direkte fra Utenriksdepartementet – og i noen tilfeller indirekte. Vi fant til og med indikasjoner på at norske midler har bidratt til finansiering av russisk gass til Ukraina, via EUs innkjøpsordninger.
Russland – Ideologiens Krig og Statens Gjenreisning
Russlands krig mot Ukraina handler ikke bare om territorium, men om verdier, identitet og statlig overlevelse. Etter Sovjetunionens sammenbrudd ble Russland kastet ut i kaos, med en økonomi ranet av oligarker og en befolkning som opplevde fornedrelse og sosial oppløsning. Putin kom til makten som et svar på dette traumet. For mange russere representerer han ikke bare orden, men gjenopprettelsen av statens verdighet.
Vladimir Putin: «Vi er enige i forslagene om å stanse kampene, men vi forutsetter at våpenhvilen skal føre til varig fred og fjerne de grunnleggende årsakene til krisen.»
Krigen i Ukraina har avslørt både svakheter og tilpasningsevne. Innledningsvis led Russland store tap – dårlig logistikk, inkompetent ledelse og korrupsjon undergravde innsatsen. Men landet lærte raskt. Bruken av droner, massiv produksjon og økonomisk mobilisering har forvandlet konflikten til noe som minner mer om skyttergravene ved Verdun enn moderne NATO-operasjoner. I stedet for å bruke vernepliktige uten opplæring, har Russland ifølge åpne kilder begynt å rekruttere profesjonelle med betydelige pengesummer og frivillighet som metode – et forsøk på å unngå indre opprør og styrke kampmoralen.
Russlands strategi er langsiktig. De støttes økonomisk og geopolitisk av Kina, Iran og BRICS-nettverket. Denne aksen representerer et alternativ til vestlig dominans, og Russland posisjonerer seg som en konservativ motvekt til det de ser som moralsk forfall i Vesten. Den ortodokse kirken spiller en stadig mer sentral rolle i denne identitetskampen, og statlig propaganda bruker europeiske symboler som pride og «equity»-politikk for å styrke den nasjonale mobiliseringen. Merknad: Det russiske perspektivet i dette kapittelet bygger på offentlig utenrikspolitisk retorikk, taler, intervjuer, geopolitisk makt og historisk bakgrunn – ikke på dyptgående russisk dokumentanalyse.
Kina og Nord-Korea i Ukraina: konturene av en ny maktbalanse
Kina og Nord-Korea spiller nå en mer aktiv rolle i Ukraina-krigen, noe som tyder på endringer i verdens maktbalanse. Nord-Korea har gått fra å operere i det skjulte til å bidra mer åpent, blant annet med arbeidere – men også militært personell, selv om omfanget er vanskelig og bekrefte. Samtidig bruker noen russiske styrker kinesiskprodusert utstyr som skuddsikre vester og nattoptikk. Selv om støtten ikke skjer gjennom offisielle avtaler, peker dette mot en form for koordinert hjelp til Russland.
Xi Jinping: «Vi må motarbeide politiseringen og instrumentaliseringen av verdensøkonomien, og samarbeide for å sikre stabiliteten i globale industri- og forsyningskjeder.»
Kina og Nord-Korea bidrar nå til å bygge en alternativ maktblokk som utfordrer det vestlig-ledede systemet. Samtidig svekkes FN og EU når viktige beslutninger skjer utenfor offisielle kanaler. For NATO skaper dette usikkerhet: Når regnes støtte til Ukraina som krigshandling?
Nord-Korea støtter Russland uten reell risiko. De er allerede sanksjonert, og Vesten har få virkemidler igjen uten å eskalere. Dermed kan de bidra til krigen – uten konsekvenser. Det rokker ved hele ideen om en forutsigbar verdensorden.
Kim Jong-un: «USA og deres vasallstyrker driver verden inn i en ny kald krig ved å bruke Ukraina som et redskap for å utvide sin militære blokk.»
Verden beveger seg mot en mer delt maktbalanse, der Kina, Russland og Nord-Korea bygger et alternativt system som utfordrer vestlig dominans – ikke bare militært, men ideologisk og strukturelt. Dette skjer i lukkede prosesser uten demokratisk innsyn, og Vesten mangler foreløpig et klart svar. Merknad: Vi observerer tegn til mulig teknologioverføring på optikk mellom Kina og Russland. Samtidig kan enkelte systemer også være bakoverkonstruert og videreutviklet fra tidligere fransk optikk.
USAs rolle i Ukraina: Mer enn støtte – også kontroll
USAs støtte til Ukraina handler ikke bare om å hjelpe et angrepet land. Det handler også om makt og kontroll. Under Joe Biden ble støtten trappet opp, samtidig som sønnen hans, Hunter Biden, satt i styret til et stort ukrainsk energiselskap. Mange stilte spørsmål ved dette, men saken ble fort tonet ned i amerikanske medier. Tidligere skal Biden også ha presset ukrainske myndigheter til å sparke en etterforsker ved å holde tilbake en milliard dollar i bistand fra USAID – noe han senere omtalte åpent og med stolthet.
Da Donald Trump tok over, ville han ikke stoppe hjelpen – men forsøkte å skape fred gjennom forhandlinger. Det ble raskt møtt med motstand, både i USA og Europa. Det virket som om systemet ikke ønsket at krigen skulle ta slutt. Krig betyr etterspørsel etter våpen, sterkere NATO, mer kontroll og mindre rom for uenighet. Den binder Europa tettere til USA, holder våpenindustrien i gang og skaper frykt – som igjen styrker makten til dem som styrer. Når et forsøk på fred skaper uro i toppen, sier det noe om hva krigen egentlig handler om. Ikke bare territorium – men systemet i seg selv.
NATOs Ukraina-strategi: Støtte for å holde ut – ikke for å vinne
NATO støtter Ukraina med våpen og utstyr – men ikke de mest avanserte systemene. Målet er å holde fronten, ikke å vinne krigen. Dette er en bevisst politikk.
Krigen fungerer som en testarena. NATO prøver ut eldre våpen og taktikker i praksis, uten å risikere egne soldater. Moderne teknologi som droner er et unntak, men systemer som krever vestlig personell holdes tilbake. Offisielt handler det om å unngå eskalering, men i praksis handler det også om å forlenge krigen kontrollert.
Resultatet er strategisk gevinst for NATO: Våpenindustrien får nytt liv, lagre tømmes og budsjettene øker. Krigen brukes også som pressmiddel for å få EU-land til å oppruste, noe særlig USA drar fordel av. Øst-Europa bindes tettere til amerikanske sikkerhetsinteresser, og NATO får styrket sin posisjon.
Alexander De Croo, Belgias statsminister: «Vi må være forsiktige med å ikke la våre verdier bli kompromittert i vår iver etter å støtte Ukraina.»
Ukraina får derfor akkurat nok støtte til å overleve. Nok til å vise moralsk støtte i offentligheten. Nok til å holde krigen i mediebildet. Nok til å holde forsvarsindustrien i gang. Men ikke nok til seier.
Dette handler ikke om å redde Ukraina, men om å kontrollere krigens gang for å sikre vestlig makt og NATO-innflytelse i Europa. Krigen brukes som et verktøy, ikke av humanitære grunner, men for å bevare systemets strategiske fordeler.
To systemer, én frontlinje
I Ukraina foregår det en kamp om mer enn bare territorium. Både Russland og Vesten bygger nå opp egne systemer på hver sin side av frontlinjen – med lover, skoler, pensjonsordninger og myndigheter som verktøy for kontroll.
Russland har i de okkuperte områdene innført rubel, russiske ID-papirer, egne skoleplaner og byråkrati. Befolkningen får russiske pensjoner, og det rapporteres om tusenvis av nordkoreanske arbeidere brukt til fysisk gjenoppbygging. Målet er å integrere disse områdene fullt ut i den russiske staten – ikke bare militært, men sivilisatorisk.
Sergej Lavrov: «Uansett hva som er igjen av Ukraina, bør det også renses for rasistiske lover.»
På den andre siden hjelper EU og NATO Ukraina med å bygge vestlige strukturer. Ukrainsk lovgivning tilpasses EU, digital forvaltning utvikles med vestlig støtte, og hele statsapparatet formes i tråd med europeiske standarder. Dette skjer gjennom reformer, bistand og partnerskap – ikke gjennom maktovertakelse, men gjennom tett binding.
Ursula von der Leyen: «Et betydelig globalt finansielt bidrag vil være nødvendig for å gjenoppbygge Ukraina. EU samarbeider tett med alle sentrale internasjonale aktører.»
Begge parter former dermed virkeligheten på bakken. Russland gjør det raskt og hardt, Vesten gjør det trinnvis og mykt. Men resultatet er likt: territorier bygges om til å tjene hvert sitt system. Krigen handler derfor ikke bare om våpen, men om hvem som får bestemme hvordan folk skal leve.
Zelenskyj – Geopolitisk brikke i et større maktspill
Volodymyr Zelenskyj har gått fra å være en populær kulturfigur til å bli en sentral aktør i en av vår tids største geopolitiske konflikter. Siden krigens utbrudd har han inntatt rollen som talsperson for Ukrainas motstand mot Russland og har samtidig blitt en profilert skikkelse i internasjonale fora som World Economic Forum. Zelenskyjs lederskap preges av tett kontakt med vestlige institusjoner, både politisk og økonomisk. Ukraina har i denne perioden inngått partnerskap med aktører som EU og BlackRock, og landets kommunikasjon utad er nært samkjørt med vestlige PR- og mediestrukturer. Samtidig har det blitt iverksatt tiltak som ville fremstå som kontroversielle i fredstid, inkludert begrensning av enkelte politiske grupper og styrking av informasjonskontroll.
I et bredere perspektiv fremstår Ukraina som mer enn en nasjonalstat i forsvar. Landet har også blitt en strategisk plattform – som buffer, symbol og arena for vestlig involvering. Zelenskyjs møte med ulike ledere, inkludert Donald Trump, har tydeliggjort ulike retninger i internasjonal politikk: nasjonal suverenitet på den ene siden, og integrasjon i overnasjonale strukturer på den andre.
Volodymyr Zelenskyj: «EU-medlemskap er Ukrainas strategiske mål. Vi betaler en høy pris for retten til å være en del av det europeiske fellesskapet»»
Til tross for hans synlighet i WEF og vestlige medier, figurerer ikke Zelenskyj på deltakerlistene til Bilderberg-konferansene 2022–2024. Ukraina er heller ikke nevnt i de offisielle agendaene for disse årene. Dette kan indikere at de sentrale strategiske diskusjonene føres i rom hvor Zelenskyj ikke er til stede, og at hans rolle primært er operativ og representativ innenfor en større struktur.
NGO-er som systemaktører i krigssoner
I moderne kriger opererer NGO-er ikke bare som humanitære aktører, men som en del av bredere maktstrukturer. De inngår i nettverk der verdier, fortellinger og samfunnspåvirkning spilles ut – ofte uten klar ansvarslinje eller demokratisk kontroll.
Vestlig modellen: Vestligstøttede NGO-er formidler ideologier knyttet til identitetspolitikk, LHBT+, kjønn, «equity» og global liberalisme. De får midler fra stater, EU, FN og private stiftelser, og jobber tett på både sivilsamfunn og væpnede aktører, som i Ukraina. Disse organisasjonene fungerer som verktøy for normeksport og strategisk stabilisering, med informasjonsarbeid som en sentral komponent.
Østlig modellen: Russiske og allierte NGO-strukturer fremmer nasjonal suverenitet, ortodoks tro, tradisjonelle familieverdier og patriotisme. De har ofte statlig eller religiøs forankring og opererer i grenseområder for å styrke regional identitet og motvirke vestlig innflytelse.
En utvidet maktstruktur Begge sider bruker NGO-er til ideologisk overføring i konfliktområder. De opererer i gråsoner mellom bistand, politikk og verdiformidling, ofte uten offentlig innsyn. Dette gjør dem til en del av den utvidede maktutøvelsen i vår tid – der påvirkning skjer uten våpen, men med virkning.
Propagandaens knivegg – informasjonskrigen
Krig føres ikke bare med våpen, men med fortellinger. I Ukraina-konflikten har propaganda blitt et sentralt virkemiddel – brukt av alle parter, og raffinert av både statlige og overnasjonale aktører. Jeg har analysert store mengder narrativer fra begge sider, og satt dem inn i en historisk linje fra mellomkrigstiden til dagens informasjonsstyrte samfunn. Mønstrene er velkjente – og alvorlige.
Kremls offisiell uttalelse, mars 2023: «Den spesielle militæroperasjonen er ikke en krig, men en misjon for å frigjøre det ukrainske folket fra NATO-støttede nazister.»
Vestlige medier og institusjoner presenterer ofte krigen i binære termer: Russland fremstilles som desperat og dysfunksjonelt, mens Ukraina er heltemodig og samlet. Men åpne kilder, krigskart og mobiliseringstall viser en mer sammensatt virkelighet: Russland har beholdt både kapasitet og fremdrift, mens Ukraina kjemper en dobbeltkamp – mot ytre press og indre slitasje.
Da Wagner rekrutterte fanger, ble det møtt med vestlig sjokk og fordømmelse. Men da Ukraina senere gjorde det samme, ble det møtt med stillhet – eller applaus – i de samme mediene.
Problemet er ikke at propaganda eksisterer – det gjør den alltid i krig – men at det skapes et offentlig rom hvor nyanser og tvil er fraværende. Dette gjør at både befolkningen i Ukraina og støttelandene – som Norge – blir fratatt muligheten til å diskutere støtten på et opplyst og realistisk grunnlag. Når forutsetningene er feil, blir også politikken fjern fra virkeligheten.
Når EU-toppledere setter det ukrainske flagget i sine profilbilder, skjer det ikke primært for å støtte et fritt og uavhengig Ukraina, men som et symbol på Ukrainas integrasjon i EU-strukturen. Det er et politisk signal om utvidelse – ikke om suverenitet.
Jonas Gahr Støre: «Ukraina har valgt en europeisk fremtid. Norge støtter deres integrasjon i euroatlantiske strukturer.».
Dette gjelder ikke bare medier, men hele informasjonsarkitekturen: pressestøtte, statlig narrativkontroll, og tette bånd mellom myndigheter, NGO-er og internasjonale institusjoner. Det er ikke nødvendigvis sensur – men det er styring.
Norsk presse har et legitimt samfunnsoppdrag: å støtte nasjonale interesser, særlig i krigstid og i utenrikspolitiske spørsmål hvor Norge står sammen med allierte. Dette oppdraget forvaltes delvis gjennom statsministerens kontor, regjeringens kommunikasjonsstrategi og vår rolle i NATO. Intensjonen er å motvirke destabilisering og styrke fellesskapet.
UK forsvarsdepartementet 2023: «Russland går tom for raketter. Forsyningslinjene deres kollapser. Ukrainske styrker presser effektivt tilbake angriperne.»
Utfordringen oppstår når virkelighetsbildet som formidles, ikke lenger stemmer med åpne kilder, krigskart eller faktiske hendelser. Når seire fremstilles som tap – og tap som seire – svekkes både tillit og informasjonsverdi. Jeg klandrer ikke enkeltjournalister for dette. Med pressestøtte og overordnet narrativstyring har Statsministerens kontor sterke verktøy som former rammene journalistene opererer innenfor. Azov-regimentet, integrert i Ukrainas nasjonalgarde, ble grunnlagt av ytterliggående nasjonalister med åpen bruk av nazisymbolikk. Til tross for vestlig hvitvasking, viser både rapporter og bildebevis at ideologiske elementer i Azov fortsatt flørter med nazi symboler. Professor Glenn Diesens forsøk på å skape forståelse for Russlands perspektiv i konflikten ble raskt møtt med massiv motstand. I stedet for debatt ble han møtt med kanselleringsforsøk, noe som illustrerer hvor smalt rommet for analyse utenfor det godkjente narrativet har blitt.
Mellom press og løfter – Moldovas, Georgias og Belarus’ usynlige krig
Mens Ukraina preges av krig og ødeleggelser, står flere andre nasjoner i regionen midt i samme storm – bare uten bomber. Moldova, Georgia og Belarus befinner seg i et skjult spenningsfelt mellom EU og Russland, der kampen ikke føres med våpen, men med retorikk, diplomati og ideologisk press. For disse landene handler det i sin kjerne om det samme: frihet og reell selvstendighet.
Offisielt presenterer både EU og Russland seg som støttespillere. De tilbyr sikkerhetsgarantier, økonomisk støtte og politisk tilknytning. Men bak disse tilbudene ligger betingelser som i praksis utfordrer nasjonal suverenitet. EU lover hurtigmedlemskap – men på egne premisser: juridisk harmonisering, digital integrasjon og kulturell omforming. Russland tilbyr stabilitet – men krever lojalitet og politisk tilpasning.
Marta Kos (EU): “A vast majority of Georgian people want Georgia to join the European Union. We call on the authorities to demonstrate a genuine and irreversible commitment to returning to the EU path.”
Dermed oppstår en situasjon der ingen av stormaktene egentlig støtter disse nasjonene slik de er, men heller slik de skal bli. I stedet for å bygge opp de nasjonale særtrekkene, formes landenes fremtid som brikker i større strategier.
Mainstream media – både i øst og vest – hevder å stå på de små nasjonenes side. Men i realiteten gjenspeiler mediedekningen mest stormaktenes interesser. Moldovas og Georgias interne debatter reduseres til spørsmålet: «hvem side er de på?» – ikke «hvilket samfunn ønsker de selv å bygge?»
Det er derfor viktig å forstå at frihetskampen i disse nasjonene ikke handler om å velge mellom øst og vest – men om retten til å velge seg selv.
Ukraina etter krigen – ikke fred, men ny front
Når våpnene en dag stilner i Ukraina, vil ikke freden være total. Krigen vil etterlate et land fysisk ødelagt, sosialt splittet og utsatt for ytre press. Uansett hvor grensen til slutt trekkes, vil Ukraina forbli en buffersone – overvåket, militarisert og under konstant påvirkning fra både øst og vest.
Store deler av befolkningen er drept eller på flukt. De som blir igjen, vil møte et samfunn preget av mistillit og kamp om hvilken historie som skal få dominere. Gjenoppbyggingen vil ikke bare handle om hus og veier, men også om ideologi. Utenlandske aktører vil prege utdanning, institusjoner og medieinnhold. Valg av system, verdier og styring vil i stor grad komme utenfra.
Ukrainas rolle som «verdens kornkammer» gjør landet strategisk viktig. Kontroll over jordbruk og eksport vil bli et geopolitisk spørsmål, ikke bare økonomisk. Samtidig vil digital infrastruktur – hvem som styrer nettverk, kommunikasjon og informasjon – bli en ny slagmark.
Ukraina vil derfor ikke bare måtte bygges opp – men også forsvare sin egen identitet i møte med sterke internasjonale interesser. Krigens slutt blir ikke et punktum, men starten på en ny fase: en kamp om hvem som får forme landets fremtid. Veien videre er langt fra sikker – kanskje Trump viser seg som jokeren som stanser både EUs teknokrati og russisk imperialisme, eller kanskje han bare er enda en brikke i spillet.
Avslutning: Analyse er ikke nøytralitet
Denne teksten er en analyse – verken mer eller mindre. Den er skrevet for å forstå, ikke for å dømme. Jeg har forsøkt å holde den så nøktern og upartisk som mulig, med et alvorlig blikk på realitetene. Likevel: Å gå gjennom dette materialet, se mønstrene, forstå mekanismene – det har forandret meg. For til tross for analytisk avstand, sitter én ting igjen med klarhet: Min støtte går til det ukrainske folkets rett til fred, frihet og selvbestemmelse. Et fritt Ukraina må få velge sin egen vei – uten tvang, uten press, og uten å måtte binde seg til rammene definert av verken EU eller Russland. Det ukrainske folket fortjener muligheten til å bygge sin fremtid på egne premisser, ikke som en brikke i et større spill.
“Мир в Україні — це не поступка, це перемога людяності.” (Fred i Ukraina er ikke en innrømmelse – det er en seier for menneskelighet.)
Слава Україні! – Героям слава! (Ære til Ukraina! – Ære til heltene!)
Hvil i fred til alle som har falt. Soldater, sivile, uskyldige. Til alle helter – og alle ofre – både til nå og til krigens ende.
Les flere innlegg av Rune Andersen på Uten Filter.
