Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Dette er en tyngre lengre tekst, en kort versjon finnes, men mangler mye: «Kortforklart: XI- Diktatoren som vesten elsker å tie om»:
I en verden styrt av narrativer og maktbalanser fremstår Xi Jinping som en figur med flere masker enn en klassisk skuespiller. I vestlige medier fremstilles han vekselvis som en autoritær trussel, en teknokratisk innovatør, en klimaforkjemper eller bare en fjern østlig leder. Men når man plukker fra hverandre lagene, trer det frem et langt mer komplekst og urovekkende bilde: Xi er systemets perfekte diktator. Ikke fordi han bryter med det globale systemet, men fordi han fungerer innenfor det – og styrker det.
Illusjonens ingeniør
Den kinesiske økonomien fremstilles som stabil, men er i virkeligheten bygget på et skjørt fundament av statlig manipulasjon og gjeldsdrevne prosjekter. Evergrande-skandalen var et varsko: en av verdens største eiendomsutviklere kollapset med enorme gjeldsforpliktelser.
Istedenfor å la det bli en ærlig markedsreaksjon, grep staten inn, tettet lekkasjene, og roet markedet med propaganda og kontroll. Likevel fortsatte vestlige investeringer. For Kina handler det ikke om sunn økonomi, men om å opprettholde bildet av vekst. At prosjektene mangler både etterspørsel og befolkning spiller ingen rolle så lenge tallene holder narrativet i live.
Xi har ikke skapt en ny modell. Han har perfeksjonert det gamle spillet: å bygge narrativer og tall som skaper inntrykk av fremgang, mens realiteten forteller noe annet. Kina rapporterer BNP og budsjetter som input, ikke output. Det spiller ingen rolle om noen bruker motorveiene, om byene er tomme eller om boligene står og ruster under plast. Det som teller, er hvor mye som ble bygget. Aktivitet er blitt suksess.
Xi Jinping: «Målrettet fattigdomsbekjempelse har vist seg å være det ‘magiske våpenet’ for å vinne kampen mot fattigdom.»
Under Xi er Kina blitt en fabrikk for tall og bilder. Fattigdommen er visstnok utryddet – fordi grensen er flyttet. Ingen sulter, fordi det er forbudt å si det. Til og med toalettkampanjer brukes som bevis på sivilisasjon, selv om mange landsbyer fortsatt mangler rennende vann. Slik bygges et statsdrevet Potemkin-landskap – og verden nikker.
Klimafrelser i kullens tjeneste
Mens Tyskland demonterer atomkraft og EU erklærer klimakrise, bygger Kina kullkraftverk og tvilsom atomkraft i rekordfart. Samtidig hylles landet som en klimaleder av WEF og FN. Ingen påpeker at verdens økosystemer forandres når Kina bygger gigantiske damanlegg og oversvømmer elver og daler. I 2023 ble flere landsbyer i Hebei-provinsen ødelagt da Kina uten forvarsel åpnet flomporter for å redde Beijing fra oversvømmelse. Forvarsel ble ikke gitt, fordi det juridisk ville gjort staten ansvarlig for skadene. I det stille ble lokalsamfunn ofret for hovedstadens sikkerhet – og Xi slapp å forklare seg.
Hvorfor sier ingen noe? Fordi Xi nikker til det rette språket: SDG, ESG, klimatoppmøter og Paris-avtalen.
Xi Jinping: «Hvordan vi skal svare på klimaendringer og gjenopplive verdensøkonomien er vår tids utfordringer som vi må møte.»
Xi er ikke motstander av det globale systemet. Han er dets favoritt. Han sier ja til FN. Han bygger solcellepaneler. Han fyller tallene, sender produktene og tier om menneskerettighetene. Og i retur holder verdensledere, NGO-er og mediegiganter munn. Til og med Greta Thunberg, selve klimabevegelsens ansikt utad, kritiserer aldri Kina. Ikke fordi hun ikke vet – men fordi hun er bygget opp etter FN-manualene. I vårt arbeid har vi sett hvordan hele den moderne klimabevegelsen er designet for å lede kritikk inn mot Vesten og bort fra systemets kjernemakt.
Systemets garantist
I tillegg er det verdt å merke seg hvordan Kina håndterer militær teknologi og eksport. Taiwan har fått vestlig hjelp til å utvikle egne ubåter, inkludert komponenter fra europeiske produsenter. Kina vet dette – men velger å ikke straffe de involverte, trolig for å opprettholde egne importkanaler. Samtidig har kinesiske kampfly blitt bygget med hjelp av vestlig teknologi, inkludert komponenter fra amerikanske selskaper. Til og med F-35-programmet har benyttet deler produsert i Kina. Alt dette skjer uten større debatt i vestlig offentlighet. Forbindelsene eksisterer – men ignoreres, fordi realøkonomien og avhengigheten går dypere enn ideologi og sikkerhet.
I Taiwan-spørsmålet balanserer Xi på en knivsegg mellom militær trussel og strategisk tålmodighet. Han vet at en invasjon ville utløse store tap, og at øya er av avgjørende betydning for verdens teknologiindustri. Derfor bruker han maktdemonstrasjoner og retorikk, men holder igjen den reelle konflikten. Samtidig tester han grensene – og Vesten svarer med ord, ikke handling.
Xi Jinping: «Ingen kan stoppe den historiske trenden med nasjonal gjenforening.»
Xi har blitt noe langt mer enn en kinesisk statsleder. Han er blitt selve garantisten for systemets stabilitet. Han viser at autoritær kontroll og narrativbasert politikk kan sameksistere med vestlige markeder og institusjoner. Kina bryter ikke strukturen – det forsterker den. Derfor reagerer ikke FN når Kina internerer uigurer, sensurerer presse eller dumper elbiler i Europa. Derfor holder EU, WEF og store banker kjeft. Kina holder hjulene i gang, og Xi holder folket i sjakk.
Det er ikke en hemmelighet at overvåkningen i Kina er total. Det finnes ansiktsgjenkjenning i klasserom, sosial kreditt i arbeidslivet, og en database der oppførsel evalueres i sanntid. Selv om tallene for kidnappinger i Kina er høye, er dette ikke noe som får like systematisk oppfølging som dissens og regimekritikk. Xi bruker «human capital» som ressurs – ikke i menneskelig forstand, men som en kontrollerbar, målbar og disiplinert arbeidsmasse.
I Xinjiang er dette mest tydelig. Xi-regimet innrømmer at det finnes «opplæringssentre», men nekter for interneringsleirer. En omfattende lekkasje fra kinesisk politidatabase i 2022 avslørte likevel systematisk internering av uigurer, med detaljerte overvåkingsrutiner, portforbud og straffeskjemaer – som alle peker på et statsdrevet system for kulturutvisking og mental kontroll. Reaksjonene i Vesten var milde. For Kina var ærligheten irrelevant – systemet regner ikke med å bli stoppet, så lenge det sier de rette ordene og holder økonomien rullende.
Samtidig ble PR-apparatet aktivert med full kraft. Kinesiske reisebyråer, kulturinstitusjoner og internasjonale samarbeidspartnere begynte å pumpe ut positive artikler og videoer om Xinjiang. Influensere med bånd til regimet presenterte regionen som fredelig, moderne og rikt på kultur. Sosiale medier flommet over av bilder av glade barn, etnisk dans og natur – mens leirene ble fjernet fra kartene. Narrativet ble systemets skjold.
Stille belønning, høy pris
For samtidig som Xi og systemet rundt ham bruker alle midler for å beskytte sin egen makt, er det vanlige kinesere som blir sittende igjen med konsekvensene. Systemet er nå i ferd med å ligne det vi ser vokse frem i EU – et apparat som primært beskytter seg selv, mens borgerne bærer kostnadene. Under dekke av stabilitet, modernitet og utvikling ofres individet.
En annen form for dobbelstandard finner vi i spørsmålet om mattrygghet. Kinas matsikkerhet er i beste fall tvilsom, til tross for nye regler og inspeksjoner. Det er vanlig å bestikke seg til beståtte kontroller, og mange matprodukter hadde aldri passert regulering i Vesten.
Xi Jinping: «Vi må sikre Kinas matsikkerhet slik at vi alltid har kontroll over vår egen matforsyning.»
Men dette gjelder kun for folket. Partiledelsen har sin egen, fullstendig separate forsyningskjede av mat og drikke – med egne gårder og logistikksystemer. De spiser ikke det samme som vanlige kinesere. Likevel eksporterer Kina mat til utlandet, og den globale stillheten rundt dette er påfallende. Det som ville vært en skandale andre steder, blir ignorert når det kommer fra Xi’s system.
Korrupsjon er også et maktmiddel i Xi-regimets verktøykasse. I motsetning til vestlige antakelser, er det ikke korrupsjon i seg selv som er problemet for Xi – det er illojalitet. Så lenge man er lojal, ser systemet ofte gjennom fingrene med rikdom samlet på uoffisielle vis.
Xi Jinping: «Korrupsjon er den største trusselen mot partiets vitalitet og kampkraft.»
Når noen faller i unåde, brukes korrupsjonen som anklage. Et kjent eksempel er den kinesiske embetsmannen som ble funnet med tre tonn kontanter i papirsedler – først da han mistet tilliten fra Xi. Korrupsjon brukes ikke for å rydde opp – men for å rydde ut.
Xi har også inngått en høyst uvanlig avtale med Vatikanet. Selv om det kinesiske regimet undertrykker religiøs praksis, har Xi fått paven til å godkjenne at den kinesiske staten utpeker katolske biskoper. Det er et enestående eksempel på hvordan selv verdens største religiøse institusjon tilpasser seg Kinas vilje, mot stillhet og diplomati.
Xi belønner systemet med stabilitet, og systemet belønner Xi med stillhet. Han får bygge imperium under dekke av fred. Han får eksportere digitale verktøy for sensur og propaganda. Han får investere i kritisk infrastruktur over hele verden. Og han får det til å se ut som fremskritt.
Men bak maskene ligger sannheten: Kina er ikke moderne. Det er ikke åpent. Det er ikke rettferdig. Det er en estetisk kontrollstat, og Xi er dens ansikt. Ikke fordi han tvinger systemet, men fordi han bekrefter det. Og derfor tier Vesten.
Et interessant eksempel finnes også i Norges forhold til Kina. Tidligere holdt Norge en etisk linje overfor kinesiske menneskerettighetsbrudd. Men rundt den tiden Xi og Kina ble tema på Bilderberg-møtene, og Erna Solberg møtte Xi både i Beijing og på WEF, endret tonen seg. Erna fremmet frihandel og dialog. Kritikken forsvant. Kanskje ikke fordi Norge ble overbevist – men fordi lojalitet mot det globale systemet og fremtidige muligheter veide tyngre enn prinsippene.
Konklusjon: Xi er ikke systemets motpol. Han er beviset på at systemet ikke trenger demokrati for å fungere. Bare disiplin, illusjon og lydighet. Og det er kanskje det mest urovekkende av alt.
Merknad: Dette er ikke en spekulasjonstekst, men en analyse basert på omfattende bakgrunnsmateriale og hendelser verden over – inkludert pengestrømmer, diplomatiske mønstre og medieaktivitet. Det handler ikke bare om hva vi ser skjer, men også om hva vi burde se – og hvorfor det ikke skjer. Han er beviset på at systemet ikke trenger demokrati for å fungere. Bare disiplin, illusjon og lydighet. Og det er kanskje det mest urovekkende av alt.
Kilder og referanser (utvalg):
- Uttalelser og taler av Xi Jinping (FN, WEF, CPC-kongresser)
- Lekkede dokumenter om Xinjiang (The Xinjiang Police Files, ICIJ, BBC, Der Spiegel m.fl.)
- WTO og FN-statistikk om handel og matsikkerhet
- Artikler og data fra SCMP, Reuters, The Diplomat, Asia Times, Nikkei Asia
- Informasjonslekkasjer relatert til Evergrande og Kinas eiendomssektor
- Financial Times og Bloomberg om kinesiske fly med vestlige komponenter
- Rapporter om F-35-programmets bruk av kinesiskproduserte deler (bl.a. New York Times, DefenseNews)
- Amnesty International og Human Rights Watch om Kina og religiøs undertrykkelse
- Vatikanets avtale med Kina om biskoputnevnelse
- WTO-dokumenter om Kinas matvareeksport og dobbelstandarder
- Kinesiske lovtekster om datasikkerhet og innsyn i privat sektor
- Tidligere artikler og analyser fra Utenfilter, Unherd og Asia Society
- IEA, Carbon Brief og BP World Energy Outlook for Kinas energiutbygging
- Bilderberg og WEF-deltakerlister fra offisielle rapporter
- Offisielle norske kilder: regjeringen.no, UD, Stortinget og SMK-dokumentasjon
- UN SDG rapporter og indikatorer relatert til Kina
- FAO og UNDP-dokumentasjon om Kinas matsystem og vannforvaltning
- Demografidata fra World Bank, OECD og kinesiske folketellinger
- FNs befolkningsdivisjon og WHO om aldring, migrasjon og helse i Kina
- SCIO (State Council Information Office) White Papers om nasjonal utvikling og sikkerhet
Avgrensning og metodisk omfang
Denne analysen har som formål å belyse hvordan Xi Jinpings lederskap og det kinesiske regimets virkemåte inngår i en større global struktur, hvor autoritær kontroll, systemlojalitet og narrativforvaltning spiller sentrale roller. Vurderingene er gjort på bakgrunn av åpne kilder, dokumenterte hendelser og mønstre i politikk, økonomi og kommunikasjon.
Følgende områder er eksplisitt behandlet i analysen:
- Offentlige uttalelser og policy-uttalelser fra Xi Jinping i nasjonale og internasjonale fora
- Strategisk narrativbygging knyttet til FN-mål (SDG), ESG-agendaen og offisielle utviklingsmål
- Økonomisk narrativ og kontrollmekanismer (herunder Evergrande, boligsektor og demografisk press)
- Kinas håndtering av teknologiimport, militære komponenter og eksportrestriksjoner
- Diplomatiske og ideologiske strategier overfor Taiwan, Vatikanet og multilaterale institusjoner
- Systematisk bruk av PR, påvirkningsoperasjoner og kontrollert informasjonsflyt (inkl. Xinjiang)
- Bruken av korrupsjon som selektivt sanksjonsverktøy innen maktutøvelse
- Matforsyning, energipolitikk og ulik tilgang til kvalitet og sikkerhet innen eliten og befolkningen
- Vestlige aktørers respons – spesielt gjennom fravær av kritikk
- Norges posisjonsskifte i relasjon til Kina og internasjonale maktarenaer
- Lekkede politidokumenter, persondata og indikatorer for statlig undertrykking
Følgende områder er ikke vurdert eller drøftet i dybde:
- Hvorvidt Xi Jinpings politikk samlet sett er fordelaktig eller skadelig for det kinesiske folk
- Graden av folkelig støtte til regimet i dagens Kina
- Sammenliknende rettferdighetsanalyse mellom kinesiske og vestlige styresett
- Historisk vurdering av Kinas utvikling relativt til egne mål
- Spørsmål om moralsk overlegenhet, kulturelle verdier eller etnisk/religiøs legitimitet
Analysen søker ikke å etablere en absolutt sannhet, men å tydeliggjøre strukturelle mønstre og stille spørsmål ved hvorfor sentrale forhold tier i offentlig diskurs – særlig når de fremstår systembevarende heller enn systemkritiske.
Denne analysen ble først publisert på X:
