Arven etter oss

Av Jerfr, les flere artikler av Jerfr.

«Jeg skulle ønske Gud aldri hadde skapt kvinnen. Hvis vi skal være så ulykkelige ville det være bedre at vi ikke levde i det hele tatt. Vi blir behandlet verre enn dyr, selv så dårlig som dyr blir behandlet her. Dyr kan i alle fall være ute og gå hvor de vil, mens jenter ikke engang kan forlate huset»

Hjertesukk fra ung muslimsk kvinne, som har dristet seg ut på trappa

Denne virkeligheten er det vi tilbyr våre barn, og etterslekten, i vår streben etter å få Fedrelandet destruert. Ikke gjennom villet handling, men gjennom villet handlingslammelse. Lukk øynene og tenk på hvordan våre forfedre ville håndtert situasjonen, og tenk videre på hvilke blikk de ville ha sendt oss.

For de som vil se det de ser, vet at den eneste forskjellen på en muslim og en islamist, er at på islamisten er lunta tent, og at Sunni- og Shia-muslimer er to skinker på samme ræv.

Muslimer har intet å gjøre i et vestlig sivilisert samfunn, som har lover og regler som gjennom hundrevis av år er tilpasset et sivilisert samfunn, og som har myndigheter som ikke er i stand til å omstille seg til det faenskapet de selv har satt i gang, og derfor arresterer engstelige fedre som forstyrrer muslimene i deres søken etter etniske barn, som skal få unngjelde for muslimenes dissonans – og som ikke alle overlever torturen.

Vi kan lese om etniske engelske piker i tolvårs-alder, som neddopet fikk tungen trukket ut av munnen og spikret fast i et bord i varebilen, slik at hun med egne spinkle barne-krefter holdt seg i posisjon til bestefar, far og sønn var ferdig med henne.

Slike bestialske overgrep har vært gjennomført i flere tiår av profet-fjolsets disipler mot landet som mater dem, og gjennomføres av flere generasjoner av disse Pakistanske og Somaliske muslimske bonobo-apene sammen.

Bestefar, sønn og opplærte barnebarn, i samme skitne varebil, hvor de skiftes om å holde de barna som ikke blir ruset bevisstløse og spikret fast i ønsket stilling.  Disse muslimene er ikke som bedritne dyr, de er verre enn bedritne dyr – og alt dette mens myndighetene bruker svære politistyrker og landets lover på å lete etter uttalelser på sosiale nettsider som kan virke krenkende på muslimer, slik at de kan straffe de som ikke visste at vår grunnlovfestede ytringsfrihet var morfed inn til en enveiskjørt gate.

Siden Vestens medier fortsetter å dekke over den myndighetsstyrte uhyrligheten som foregår, og fortsetter å følge uskrevne direktiver om hvilke nyheter som gjelder i dag, og hvor på siden de skal plasseres, vil deres ettermæle bli drepende. De vil komme ut av dette som ribbede høner, fordømt for å ikke ha informert landets befolkning. Våre landsdekkende aviser vil bli Podkaster for spesielt interesserte grupper i fremtidens mediebilde – for grupper av mennesker som er redde for virkeligheten.

To år og syv måneders fengsel for denne unge engelske moren, som skrev noen linjer på X, hvor hun uttrykte sin frustrasjon over mx|yndighetenes landsforrædereske politikk, og som fikk svar gjennom kjøpte domstoler og Myndighetenes logrende politi.

Den store kloke boken forteller muslimene at de er Top of the Pops – og Allahs utvalgte, mens virkeligheten skriker til dem at de er, og forblir, på bunnen av bøtta – uten mulighet for å evaluere, før de eventuelt begynner å utvikle empati og menneskelige trekk, og til det kreves mer enn å kunne uttrykke en sure fra Koranen.

Når vi i tillegg hører at denne torturen mot tilfeldige barn, og mot de mest sårbare barna som trenger beskyttelse mest, har pågått siden den overgripende bestefaren var en hatefull muslimsk ungdom, som for flere tiår siden, kom over kanalen med et iboende hat mot samfunnet som tok imot den gråtende «flyktningen» med åpne armer, og stappet den bedritne kjeften full av mat, og lommene full av Pund Sterling.

Senest for et par dager siden var Englands Statsminister ute med sterke advarsler, og peker på unge engelske gutter og menn som det virkelige problemet. Deres hatefulle ytringer mot muslimer på sosiale medier, som kan oppfattes krenkende på landets muslimske gjester, og som Politiet må bruke enorme ressurser på å finne, slik at disse forbryterne kan straffes behørig, og fengsles. De muslimske gjengene som fyller gatene, og slår om seg med macheter mens de hyller terrororganisasjoner som Hamas, mens de griser til statuer og monumenter av Engelske fordums helter, som Churchill og Wellington, og har torturert etniske barn i generasjoner, og i vanvittig antall over hele England, ble ikke nevnt med ett ord. Starmers virkelighetsbeskrivelse er fullt på høyde med det som kommer fra åpningene på vår egen statsminister.

I de få oppegående avisene kan vi lese om engstelige fedre som selv har klart å spore opp hvor deres lille jente ble holdt fanget, og som ble arrestert på stedet for å forstyrre privatlivets fred til gjengen i deres gratisbolig, slik at de måtte ta et opphold i mishandlingen av hans datter, og derfor ringte Politiet – som raskt var på pletten for å arrestere den brysomme faren. Han fikk ikke engang lov til å hente datteren ut, og i sikkerhet, før han ble lagt i jern og ført vekk av et kobbel av uniformer – til et kor av Allah Akbar fra Satans Mannskor i leiligheten, iblandet desperate hyl fra datteren.

Når vi ser hvordan det har utviklet seg i England, og ser landet bikke over The White Cliffs of Dover, uten at det får folket til å ta hendene ut av lomma, skjønner vi at de Ikke bare tolererer galskapen, men akkurat som her hjemme stemmer de på de største landsforræderne som landet har fostret, slik at de fra myndighetenes taburetter kan fortsette torturen av eget folk, og ødeleggelsen av Fedrelandet. Med åpne apatiske øyne ser vi klippekanten som Jonas og Erna rir mot, med eselskryt i ørene, solnedgangen i øynene og Fedrelandet på slep. Det er til å gråte blod av.

 Hvordan kan dette skje?

Med bakgrunn i det vi bevitner, forstår vi at toleransen mot våre selverklærte dødsfiender er uendelig, og at det ikke er noe turning point å vente på, galskapen er komplett. Hadde det vært en grense for hva vi skulle tåle av myndighetenes dårskap, ville vi vært der nå, og Sverige, Tyskland, Frankrike og England ville ha passert den grensen med god margin. Så det er ikke noe å håpefullt vente på, annet enn vårt, og Fedrelandets, endelikt – mens vi opplever at de som reagerer og brenner, blir forsøkt slukket med duck-tape over munnen, slik at varslene ikke kan høres av andre.

Vi innser at dette ikke handler om myndighetenes naivitet, feighet – eller begge deler i en kombinasjon – vi innser at Vesten står overfor noe patologisk. Samfunnet er sykt. Hvis vi lukker øynene, ser vi i våre myndigheter de gule ansiktene til fabrikkarbeiderne til Edward Munch, på tur hjem fra dagens økt. Slik er de blitt.

Den Norske mann og kvinne bryr seg ikke lengre, uansett.

Vi har lenge forstått at Stockholm-syndromet ikke bare er lokalisert til Stockholm, Svensker, og de andre – men til oss alle. I hele Skandinavia, og Europa med. Hele vesten har utviklet dette syndromet, og det gir noen svar på galskapen, der det rider hele Vesten som en mare, men det gir ikke løsninger – og selv om dette kollektive syndromet burde være mer enn galt nok, er virkeligheten dessverre enda verre.

I tillegg til Stockholm-syndromet, som belyser vår perverse fasinasjon for de som holder helvete med oss, og fast lønnet av våre myndigheter torturerer våre kvinner og barn, virker det som vi også har pådratt oss et annet syndrom, som går mot oss selv, og derved forsterker ødeleggelsen fra Stockholmsyndromet.

Uaktsomt har vi forsømt vårt eget kjære fedreland, og latt våre følelser for eget folk og eget land forvitre. Forbindelsen mellom de visuelle områdene i hjernen og det limbiske systemet – som styrer våre følelser, er brutt. Forvitret og ødelagt.

Denne forbindelsen, som ellers bare kunne blitt kuttet av hjerneskader fra forferdelige ulykker, eller som del av psykiatriske tilfeller som schizofreni, har vi klart å forvitre i stykker ved å neglisjere behovet for å vedlikeholde vår egen eksistens, og bagatellisere viktigheten av å verne om egen kultur og kjærligheten til eget land.

Som en utrent muskel, og ubrukt tankekapasitet, har denne essensielle forbindelsen til følelsessenteret i hjernen blitt ødelagt av langvarig apatisk holdning til, og neglisjering av verdien i egen kultur, eget folk, egne tradisjoner, og eget land. Om skaden er gjenopprettelig gjenstår å se. Vesten har rett og slett sløvet seg mot det som innen medisinen kalles Capgras-syndrom, hvor vi mister følelsene for våre egne, eller noe som helst, utenfor egen kropp.

Et kjent tilfelle er en mann som etter en bilulykke, med etterfølgende hjerneskade, fikk brutt forbindelsen i hjernen mellom det han så og følelsessenteret, og utviklet Capgras-syndrom. Han kunne beskrive sin mor nøyaktig, og gjenkjente henne øyeblikkelig visuelt, men siden den følelsesmessige responsen uteble, aksepterte han henne ikke som sin mor, men var overbevist om at legene hadde erstattet hans mor med en dobbeltgjenger, og at hans mor – som sto foran han, derfor var en bedrager.

Denne manglende følelsen gjelder ikke bare mot egen familie og Fedrelandet, men mot alt og alle vi ellers ville hatt kjær, og gjør oss følelsesløs og likegyldige mot våre nærmeste, og samfunnet rundt oss. Vår egen familie, kone, mann, barn, mor, far, besteforeldre, søsken og nære venner – blir alle mer og mer bekjente, vi kjenner dem, vet hvem de er, men knytter ikke følelser til synet. Dette eskalerer, og vi bryr oss heller ikke om de som vi vet vil følge etter oss, og som før forbindelsen ble brutt var i våre tanker – og umerkelig farget våre avgjørelser og livsvalg. Ingen, og ingenting – utenfor en selv, er lenger viktig. Alt som betyr noe befinner seg innenfor eget skinn, og adferden blir deretter.

Ved hjelp av deres innovasjon, stadig nytenking, og industrielle framskritt har vi kunnet ride på våre forfedres krumme og slitne rygger til der vi er i dag, mens vi erfarte og observerte at landets innbyggere fikk det bedre og bedre. Landet fikk et lite overskudd, og fordelerne – sosialistene – kom på banen, og begynte øyeblikkelig å stille spørsmål med våre verdier, og alt folket hadde kjært – selv Fedrelandet hadde ikke lengre verdi, og var intet å forsvare.

Når forsvaret av landet ble et tema etter første verdenskrig, samlet sosialistene seg, og dannet Arbeiderpartiet – som straks viftet med sine Brukne gevær.

På samme måte som folket fasineres av forbrytere, og er veldig opptatt av at de får rettferdig behandling, og ikke slik behandling de selv gir sine ofre, er folket også fasinert av rebeller. De er tøffe de, se hva de tør.

Men hva skjer når du selv er alt som betyr noe, og alle plutselig skal være rebeller, og heve seg over etikk, moral, regler, normer og vanlig folkeskikk – da endres ikke bare egen personlighet, men for et moderne vestlig demokratisk samfunn blir det en katastrofe, som farger våre demokratiske valg, og resultatet blir det vi nå har endt opp med.

Hvordan kunne dette skje?

Rett og slett gjennom mangel på disiplin. Tidligere generasjoner gikk gjennom en livsvarig utdannelse, en livsvarig dannelsesreise – om du vil, som startet allerede før fødselen.

En gravid kvinne ble møtt med forventede øyne, og øm interesse. Etter fødselen ble mor og barn familiens, og ofte hele slektens midtpunkt. Barnet ble høytidelig døpt inn i vår kristne tro, under oppsyn av stivpyntet slekt og venner av familien.

I sine første formative år ble barnet opplært i hva som er rett og hva som er galt, og den ubetingede kjærligheten fra foreldrene førte til respekt for sine foreldre – som så gikk over til en gjensidig livsbindende kjærlighet.

Barnet vokste opp og så fram til sin første skoledag, og samværet der med sine venner, hvor de lærte grunnmuren til det som trenges til det som ventet dem senere i livet, og etter skole var det lek og moro.

Senere ble den gryende tenåringen konfirmert, og fikk igjen en repetisjon, gjennomgang, konfirmasjon – av dåpen, og vår kristne kulturarv, og et nytt viktig element i vår dannelsesreise – som igjen ble avsluttet med stivpyntet fest i familiens omsorg.

Senere kom militærtjeneste, hvor ryggen og huller i disiplinen ble rettet opp, samt forståelsen for landets verdi, og viktigheten i at vårt kjære Fedreland måtte vernes og forsvares.

Gjennom slike felles landsomfattende rutiner, ble samhold og empati hele tiden repetert og forsterket gjennom hele livet, og gjorde at landets innbyggere følte fellesskap og trygghet, uten at de trengte å gi slipp på sin personlighet.

Så begynte vi å bli slappe i fisken, noe som toppet seg med den berømte 68-generasjonen – som ble enden av kontinentalsokkelen, hvorfra det har kontinuerlig skrånet nedover. Vår kristne kulturarv ble i veien. Vi ville konfirmeres, men det skulle være borgerlig, vi ville gifte oss – men det skulle også være borgerlig – foretatt av en av myndighetenes klerker, på et av myndighetenes kontorer – og etter hvert kunne vi nå gifte oss med hva det skulle være, gjerne hesten vi red på til kontoret. Selv barnedåpen skulle foretas av en statsansatt, og fortrinnsvis en uten kriminelt rulleblad.

Vi ble mer og mer overbevisst om at den friheten vi har nytt til nå – ville vedlikeholde seg selv, eller bli tatt vare på av de vi oppfattet som våre ivaretakere – Myndighetene, slik at vi kunne fortsette å være tøffe rebeller, fotball-, pilot-, syklist-fruer, og topp- og bunnløse influensere, for samfunnet ville uansett beundre oss, og Dagbladet ville fremdeles la oss vise nye spennende samleiestillinger på forsiden.

Men sakte begynte det å sive inn at vår rebelske og narsissistiske adferd var nå blitt normen, samtidig som de trygge rammene forsvant. Vi oppdaget at gjerdet mot jungelen var blitt trampet ned i prosessen, og uro og engstelse begynner umerkelig å krype inn. Når vi endelig åpner øynene for annet enn eget ego, våkner vi til et annet samfunn enn vi sovnet til. Et samfunn vi ikke kjenner igjen, og som virker skremmende og utrygt, og stadig forverres i et foruroligende tempo.

Vi glemmer at Fedrelandet er mer enn landets areal. Mer enn noe annet er Fedrelandet befolkningen i landet. Man kan mene hva man vil om Elon Musk, og mange gjør nettopp det, men ingen kan ta fra han at han forstår seg på tall, og han er krystallklar på at masse-immigrasjon er galskap, og vil unektelig lede til ødeleggelse av landene som deltar i galskapen. Disse landene vil slutte å eksistere. «A Country is it’s people, not it’s geography. This is a fundamental concept”.

Så for Norges del trenger vi ikke mange promiller av verdens befolkning, for å slutte å eksistere som eget land, og med tanke på kvaliteten på de som våre Myndigheter pøser på med – kjenner vi dessverre også kvaliteten på landet som engang var kjent som Norge.

Nå ser vi også kvaliteten på de vi har brukt valg etter valg til å fylle Stortinget med, og valgt inn med hovedoppgave å verne om folket. De skulle være våre våkne gjetere, og passe på landet. Vi glemmer at med vår apatiske holdning, og selvpåførte syndrom har vi, i vårt demokratiske system, valgt inn narsissister med de største kjeftene, sleskeste smilene, fleste tungene og spisseste albuene – som slår rundt seg, og skriker så høyt at alle andre blir stille. Som til barn som skriker og maser, gir vi dem det de higer etter – for husfredens skyld, og gjør derved samtidig oss selv og landet en fatal bjørnetjeneste. I stedet burde vi be disse aspirerende representanter holde kjeft, på et tidlig stadium, og tilby hjelp til det – hvis det trengtes, men i stedet tar vi heller av oss hatten for orkesteret, og stemmer på romklangen i tomme tønner – plasserer dem på Stortingets taburetter, og får det vi har.

Vet ikke ennå om Dovre faller, men det rumler stygt i Dovregubbens hall.