Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Trond Andresen
Første gang publisert i Document.no den 9. april 2025
En særlig skuffelse for meg var at ikke bare Adresseavisen, men også Khrono, som tidligere har dokumentert Eikrem-saken godt, har sluttet seg til de sensurglade.
Øyvind Eikrem. Stillbilde: Norgesdemokratene / YouTube.
22. januar avslørte Khrono at personer i NTNUs administrasjon allerede fra våren 2014 i hemmelighet samarbeidet med Politiets sikkerhetstjeneste (PST) om overvåking av førsteamanuensis Øyvind Eikrem. Dette kom først fram etter at Eikrem endelig – etter å ha ventet et par år på svar – fikk innsyn i noen av papirene PST hadde på ham. Nå har PST meddelt at de har avsluttet saken og slettet arkivet. Likevel insisterer NTNUs ledelse overfor mediene på å holde tilbake all informasjon om dette langvarige samrøret med PST. Hvorfor?
Jeg skal rekapitulere saken. Og si noe om tausheten, som har funnet sted i to varianter: medie-taushet og akademisk taushet.
Men først om hvorfor jeg skriver dette: Jeg er blitt en god venn av Øyvind Eikrem siden 2018, og har fulgt hans sak løpende siden den gang. Jeg er nå pensjonist, men underviste ved NTNU (kybernetikk) i rundt 40 år. Eikrem og jeg deler ikke politisk tilhørighet, men det har ingenting med saken å gjøre (han er nestleder for Norgesdemokratene, jeg står på valgliste for antikrigspartiet Fred og Rettferdighet). Skjøtter man jobben sin ved NTNU, skal ikke en persons politiske meninger bety noe for jobbsikkerheten.
Sakens bakgrunn
Øyvind Eikrem var førsteamanuensis ved institutt for sosialt arbeid. Han er utdannet psykolog og sosialantropolog (doktorgrad i det siste). Eikrem ble i tre år forsøkt sparket fra NTNU fordi han i et intervju med nettavisa Resett i september 2018 svarte – basert på sin faglige bakgrunn – at unge menn som har vokst opp i samfunn preget av voldelige tradisjoner og krig, er mer tilbøyelige til å bruke vold. Bakgrunnen var en ung afghaner i Trondheim som hadde drept to av sine landsmenn.
Dette tålte ikke noen blant de andre ansatte ved instituttet, og en langvarig kampanje i forskjellige former – med støtte fra høyere hold ved NTNU – ble satt i gang for å presse ham ut av jobben. Men han underviste videre i tre år, helt til desember 2021. Da hadde ledelsen i april samme år trappet opp ved å erklære at de ville avskjedige ham. Tross det fortsatte han å utføre sitt arbeid ved instituttet i 8 måneder til.
Mange som fulgte saken fram til desember 2021 skjønte at NTNU hadde malt seg inn i et hjørne. Avskjed, som administrasjonen insisterte på, ville sannsynligvis blitt et ydmykende tapsprosjekt for NTNU hvis det ble rettssak.
Dyre innleide advokater fra Oslo rådet derfor NTNU i siste liten til å «kjøpe seg ut» av konflikten ved et klekkelig tilbud om forlik. Siden da har Eikrem fått én million kroner i året uten noen undervisningsplikter, bare for å holde seg unna (!). Og han er fortsatt ansatt ved NTNU, ut 2026 da han skal slutte, slik forliket sier.
Eikrem godtok dette forliket fordi han var sliten etter tre års sammenhengende kamp mens han samtidig var i full jobb. Han ville heller ikke risikere avskjed, som ville satt ham på bar bakke, uten arbeidsløshetstrygd (avskjed er mer dramatisk enn oppsigelse, og skal bare brukes i ekstreme tilfeller, hvor personen er en plage for andre eller en fare for arbeidsplassen).
Men Eikrem ville ikke – og vil fortsatt ikke – ha høy lønn i fem år for ikke å undervise. Han vil tilbake i faglærerjobb med normal lønn et sted ved NTNU. Han er kvalifisert til å jobbe ved flere institutter. NTNU sparer penger og får en ekstra underviser. Er ikke det bra da? – Nei, for her er det prestisjen som rår!
Medietaushet
I den store universitetsbyen Trondheim burde dette ført til fornyet debatt. Saken er aktualisert av de nye opplysningene om samrøre NTNU/PST allerede fra 2014. Og – ikke minst – av at PST nå har slettet Eikrems arkiv hos dem og avsluttet «saken». Ingen kan da påberope seg «rikets sikkerhet» eller andre påskudd for å ikke informere offentligheten om hva som har foregått siden 2014 mellom NTNU og PST. Men NTNUs ledelse blånekter for å si noe som helst, slik det framgår i Khrono (se nederst her).
For å få reist debatten i Trondheim skrev jeg et innlegg som jeg sendte Adresseavisens Facebook-forum tidlig i mars. Det lignet ganske mye på det jeg skriver her. De nektet å publisere det, og jeg spurte dem om hvorfor (mottoet øverst på den debattsida er for øvrig «Vi elsker debatt!»).
Svaret var at de ikke ville ta det inn da det «ikke var dokumentert at NTNU-ledelsen hadde kontakt med PST siden 2014». Jeg spurte tilbake om hvordan de kan si det, når Khrono 22. februar blant annet intervjuet kontorsjefen på sosialantropologisk institutt, hvor Eikrem hadde glemt igjen et privat brev i en kopimaskin der, som kontorsjefen så hadde funnet og sendt til PST. Som i neste runde «takket for samarbeidet». Men: «Nei, det er ikke dokumentert» insisterte Adresseavisen en gang til da jeg ikke ga meg. Vel, man kan ikke diskutere med slike som lever i et parallelt univers, så jeg ga opp og innlegget kom ikke på.
Men – og uansett Eikrem – hvorfor er det uinteressant for byens store avis at NTNUs mektige ledelse nekter å si noe som helst til pressa i sakens anledning?
Det eneste som nå gjenstår å «beskytte» (PST har som nevnt lagt bort saken) må være NTNUs ledelse – mot at mulige pinlige detaljer i det årelange samrøret med PST kommer offentligheten for øret. Er slikt virkelig uten interesse for journalister?
De tause akademikerne
Dette er åpenbart også «uinteressant» for akademikerne, med noen svært få unntak. Professor Kristian Gundersen har prisverdig uttalt seg kritisk etter Khronos nylige avsløringer. Undertegnede har også kritisert, inntil nå via sosiale medier. Ellers ingen. Hvis vi går tilbake til debatten før desember 2021, uttalte i tillegg NTNU-professorene Helge Holden (matematikk) og Sigurd Skogestad (kjemi) seg kritisk til ledelsens behandling av Eikrem-saken.
Det som da framstår som nokså interessant, er at de offentlige kritikerne i saken alle har realfag/teknologi-bakgrunn. Mens det blant samfunnsfag/humaniora-folk er taust som i graven – noe det har vært siden 2018 (!). (Jeg ser da sjølsagt bort fra folk i miljøet der som ville ha ham oppsagt.)
Naiv som jeg er, ville jeg tenkt at en samfunnsforsker – av alle – ville syntes det var faglig viktig og interessant at Norges største universitet har hatt langvarig samarbeid med Politiets Sikkerhetstjeneste om hemmelig overvåking av en faglærer. Og at forskeren ville være i stand til å ignorere at hen kanskje ikke likte Eikrems politiske ståsted – og i stedet fokusere på det prinsipielle, som angår alle som er opptatte av ytringsklima og -frihet i akademia. Men nei: de har alle holdt kjeft.
Jeg kan derfor ikke trekke annen konklusjon enn at de tier fordi det hersker et klima av utrygghet pluss frykt for «hva kolleger ville si», forsterket av dagens utvikling med økende byråkratisk toppstyring ved universitetene. Dette sier jeg ikke bare fordi det er en rimelig antagelse, jeg veit at det er slik. Fordi jeg kjenner en del folk i det miljøet som er enig i kritikken mot behandlinga av Eikrem, men som likevel tier.
Skal tausheten fortsette?
Trond Andresen er førsteamanuensis emeritus fra NTNU.
