Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Den moralske overbevisningens fare
Mange av historiens største grusomheter har ikke blitt begått av mennesker som visste at de var onde — men av mennesker som var dypt overbevist om at de gjorde det rette.
Denne tanken er kanskje mest kjent gjennom Hannah Arendt og hennes begrep om «ondskapens banalitet». Hun skrev dette etter rettssaken mot Adolf Eichmann, en nazistisk byråkrat som organiserte jødetransportene til konsentrasjonsleirene.
Det sjokkerende med Eichmann var ikke at han virket som et monster, men at han virket som en vanlig, pliktoppfyllende byråkrat. Ikke en sadist – men en mann uten refleksjon, som gjorde jobben sin i et system han mente var rasjonelt og riktig.
Overoppheting
Når ideer om «det gode» blir absolutte og ikke kan kritiseres, oppstår dette:
«Målet helliger middelet.»
Dette er ideologiens mørke side. Som George Orwell sa:
«The greatest atrocities are committed not by people who are cruel, but by those who are utterly convinced they are right.»
Eksemplene er mange, og vi kan begynner med:
Ernæringsrådene
På 1950-tallet så man en økning i forekomsten av hjerteinfarkt, og i 1955 fikk selveste president Dwight D. Eisenhower infarkt. Han overlevde, men hendelsen førte til et intenst fokus på å finne årsaken til denne nye helsekrisen.
Flere sterke aktører ønsket ikke å havne i søkelyset: tobakksindustrien, margarinprodusenter (som den gang brukte store mengder transfett), og sukkerindustrien hadde alle gode grunner til å unngå skyld.
En karismatisk forsker ved navn Ancel Keys lanserte hypotesen om at mettet fett – særlig fra animalske kilder – var årsaken. Dette ble raskt en dominerende forklaring, selv om det for mange virket kontraintuitivt: Mettet fett er jo nettopp den formen naturen selv har valgt at både mennesker og dyr skal lagre energi i.
Ancel Keys ble etter hvert så overbevist om sin egen hypotese at han begynte å selektere data som støttet den. I det som senere ble kjent som Seven Countries Study, valgte han ut land som passet inn i mønsteret han ønsket å vise: at høyere inntak av mettet fett ga høyere forekomst av hjerte- og karsykdommer. Land som ikke passet inn i teorien – som Frankrike, Tyskland og Sveits – ble rett og slett utelatt.
Denne metoden førte til massiv innflytelse på kostholdsråd over hele verden, men den vitenskapelige integriteten bak studien ble i ettertid kraftig kritisert. Det var ikke et nøytralt bilde av virkeligheten, men et narrativ bygget på utvalgte biter av den.
Frankrike ble spesielt problematisk for teorien. Franskmenn fortsatte å spise store mengder mettet fett – smør, fløte, ost, kjøtt – men hadde likevel svært lav forekomst av hjerteinfarkt.
Dette ble kjent som det franske paradokset, og det underminerte hele logikken bak fett-fobien som preget kostholdsrådene i USA og etter hvert resten av verden.
På 70-80-tallet ble matpyramiden — der man skulle erstatte fett med enda mer karbohydrater og ultraprosesserte frøoljer nær sagt USAs største eksportartikkel. Amerikanerne skulle lære oss å spise.
Resultatet kjenner vi alle. Samtlige livstilsykdommer samt fedme har eksplodert.
En britisk ernæringsprofessor protesterte høylydt og advarte mot sukker som hovedårsak til hjerte- og karsykdommer, ikke fett.
Yudkin ble latterliggjort og marginalisert, blant annet på grunn av den karismatiske Keys’ dominans i det vitenskapelige miljøet og politiske press fra mektige matindustrier.
Yudkin ble det vi i dag ville kalt kansellert, og å være «en Yudkin» ble et nedsettende begrep i vitenskapskretser etter solide og langvarige karakterdrap.
Det var helse-utopiet som skulle nås, og hvor tvil eller nyanser ikke tåles, for man visste allerede hva som var helse, nå gjalt det bare å luke bort «ugresset» som mente noe annet. De som stilte spørsmål var en trussel mot selve folkehelsen.
Sett i ondskapens lys vil jeg tro at kostholdspyramiden har ført til langt mer menneskelig lidelse globalt sett enn alle kriger til sammen — fordi man kansellerte og brukte hersketeknikker, fordi man hadde forelsket seg i konsensus, og fordi ideologi gikk foran gyldige argumenter.
Neocons
En annen moderne manifestasjon av dette fenomenet finner vi i den ideologiske bevegelsen kalt neokonservatisme – ofte forkortet til «Neocons».
Dette er ikke tradisjonelle konservative i europeisk forstand, men en gruppe ideologer og politiske strateger, særlig i USA, som fra 1970-tallet og fremover har hatt én dominerende idé: at USA har en moralsk forpliktelse til å spre demokrati og vestlige verdier over hele verden, om nødvendig gjennom militærmakt.
Mange tenker at disse ideologene er Det krigsindustrielle kompleks sine nyttige idioter.
Etter angrepene 11. september 2001 fikk Neocons sitt store gjennombrudd. Under ledelse av personer som Paul Wolfowitz, Richard Perle, Donald Rumsfeld og Dick Cheney, ble USA trukket inn i en serie av kriger – fra Afghanistan til Irak og senere Libya og Syria – med begrunnelsen at man måtte fjerne «ondskapsfulle regimer» og innføre demokrati og menneskerettigheter.
Men resultatene har vært katastrofale: hundretusener av døde sivile, ødelagte stater, regionale kaos og enorme flyktningstrømmer. Irak, et land som ble invadert for å finne masseødeleggelsesvåpen som aldri eksisterte, ble en lærebok i ideologisk arroganse. Og likevel har mange av arkitektene bak disse intervensjonene unngått selvrefleksjon. De var, og er, overbevist om sin moralske rett.
Libya
Mange mente i 2014 at Jens Stoltenberg burde stilles for krigsdomstol (1) etter at han i 2011 sammen med blant annet Barack Obama bombet Afrikas utstillingsvindu for velferd Libya sønder og sammen.
Før bombingen hadde innbyggerne gratis transport, krav på bolig, gratis helsevesen og gratis utdanning. Etter bombingen var det en slagmark som aldri har kommet seg på beina igjen.
Svenske partikolleger til Stoltenberg var sjokkerte over hans uttalelse at han syns bombingen var nyttig fordi da fikk norske jagerflypiloter øve seg.
En rapport fra det britiske parlamentets utenrikskomité viste at Stoltenberg & Co. hadde bombet landet basert på feilaktige rykter i mediene (2).
I 2017 kunne vi lese følgende i Dagbladet:
«Solberg avviser at bombinga gir Norge et spesielt ansvar for å hjelpe i Libya
— Vi kan ikke bidra alle steder.» (3)
Helt riktig. Vi kan ikke bidra til å hjelpe alle steder, men hva med å bygge opp igjen det vi selv har ødelagt. Og hvis vi ikke har kapasitet til å bidra alle steder, hvorfor prioriterer vi å ødelegge alle steder?
Det ser ut til at den neokonservative tankegangen har smeltet sammen med globalismen og at denne trosretningen tenker at det demokratiske målet er så helligt at de kan gjøre akkurat hva de vil. De kan drepe, lyve, stjele, ja — det finnes ingen grenser for disse idealistene — som er opphøyde og hellige.
Libya var et sosialistisk land, og undertegnede er sterk motstander av sosialisme, men det gjør ikke at jeg kan bombe sosialistiske land sønder og sammen i demokratiets hellige korstog — for da tolererer jeg i så fall ikke annet enn det jeg selv har funnet ut, og da er jeg grunnleggende autoritær og har fått Guds syndrom, og da er jeg ond.
Ukraina
I 2014 skrev NRKs Gro Holm om hvordan USA bidro til krisen i Ukraina og provoserte fram Russlands overgrep (4).
USA hadde investert over 5 milliarder dollar i årene etter 1991 for å «hjelpe» Ukraina til å nå «den framtiden landet fortjener», som hun sa.
Her ser vi igjen tankegangen til neocons. De infiltrerer land etter land med tenketanker, NGOer og holder en stram hånd over mediene for å innføre et styresett som de mener er det beste.
Og vil de ikke så skal de.
Holm forteller at hun var tilstede i Ukraina da Viktor Janukovitsj ble demokratisk valgt i 2010.
Janukovitsj var Russland-venlig, noe «Det amerikanske fondet for demokrati» likte dårlig og trappet derfor opp støtten til opposisjonen, med den følgen at han i 2014 ble presset fra makten fordi han i siste liten nektet å undertegne assosieringsavtalen med EU.
Ukraina fikk ifølge Holm nye styresmakter som ikke var folkevalgt, som hun i 2014 beskrev som et «kupp»:
«Det var et kupp, men uansett til fordel for demokratiet, mente langt de fleste kommentatorer og politikere her i USA. Derfor ble det godtatt.»
Med andre ord, gjorde USA statskupp i Ukraina og fikk innsatt et statsoverhode som ikke var demokratisk valgt i stedet for han som var folkevalgt, I DEMOKRATIETS NAVN!
Så det holder ikke for neocons at et land er et demokrati, men det må være lent vestover i tillegg. Først da er det et demokrati. Neokonservativ imperialisme snakker høyt til oss.
Dette er supperådet som deler ut blomster til hverandre, snakker om godhet, og alle pengene de har gitt i bistand (som går til å infiltrere og ødelegge) og holder fine taler.
Egentlig er de grusomme imperialister og mange av dem tror nok på sin egen ideologi.
Siden deres «godhet» er så ren og opphøyd vil alle motstemmer automatisk bli sett på som «det onde» og blir stemplet «ekstremt», fortrinnsvis «høyreekstremt».
Slik som satanistene tilter korset opp ned, klarer neocons å snu sin egen ondskap til godhet og motsatt med meningsmotstandere. Man anklager andre for det man selv er skyldige i.
Wokeismen
Den globalistiske smeltedigelen er som nevnt formet av neocons, men også av wokeismen som er like autoritær.
Wokeismen er nåtidens soft totalitarisme med et grunnleggende tankesett som ser på seg selv som selve godheten.
Wokeistene er de som er politisk korrekte, og ringer til din arbeidsgiver hvis du har ytret noe de anser som «feil» i sin egen trosretning i håp om at du skal miste ditt levebrød.
Det er de som har gitt oss relativismen som gjør oss ute av stand til å skjelne mellom sant og usant, rett eller galt. Og uten sannheten stiller den lille mann og kvinne tannløse overfor maktapparatet.
Det er wokeistene som er nåtidens gjenfødelse av de «skinnhellige», som ser seg nøtt til å sette diagnoser på alle som mener noe annet.
De som bruker guilt by association — fordi det er ikke nok at du selv mener det samme som konsensus, men du må vise med handlig at du aldri omgås noen som besitter denne dødssynden.
Basert på smittefaren og diagnosene de har gitt deg, er de nødt til å kansellere deg.
Siden de er opphøyde gjelder ikke vanlige regler for diskurs, og du vil se at brønnpissing og ad hominem er satt i system, mens fraværet av gyldige argument er absolutt.
Sitter de låst i en logisk felle stiller de spørsmål ved ditt motiv i stedet for å erkjenne at de tok feil denne gang.
Også wokeistene mener de kan lyve og fordreie virkeligheten slik som neokonservative, fordi målet er hellig og løgnene brukes for å styrke metanarritivet som leder til utopiet.
Wokeistene er de som stadig roper etter mer sensur for å unngå desinformasjon og krenkelse av utvalgte identiteter.
Uten wokeismen ville det vært vanskelig å avskaffe det liberale demokratiet slik man gradvis gjør i dag.
Wokeister og neocons lever i symbiose med hverandre og har det til felles at de er så hellige at de er hevet over moral.
Selvinsiktens fravær og «Guds-syndromet»
Grandios Guds syndrom minner om det psykologer kaller hybris, eller i mer moderne termer: moralsk narsissisme. Det er ikke bare å tro at man har rett, men at man er moralsk overlegen. Og derfor har man rett til å styre andre; man blir autoritær i kraft av ens ideologi som har gått varm.
Dette finner vi i alt fra:
- Teknokratiske maktstrukturer (eks: WHO, WEF, FDA, GAVI, CEPI).
- Politiske bevegelser som ikke tillater kritikk fra innsiden (Arbeiderpartiet, Høyre m.fl.).
- Moderne sensurmaskinerier hvor desinformasjon bestemmes ovenfra (Faktisk./Facebook/PST-komplekset).
Ondskapens utvikling fra demonisk til strukturell
I gamle dager tenkte man gjerne på ondskap som noe demonisk, sadistisk, groteskt. Men i moderne tid er det mer og mer tydelig at den verste ondskapen ofte er systemisk, kjedelig og velmenende.
Eksempel:
Et menneske kan gjøre urett og kjenne skam.
Men et system kan gjøre urett på industriell skala — uten at noen føler skyld.
Derfor er ondskap i dag ofte byråkratisk, digitalisert, effektivisert og «vitenskapelig fundert».
Digitalt vaksinepass
Digitalt vaksinepass er et godt eksempel på at ondskapen kan være banal og absurd.
Vi visste at mRNA-vaksinen mot covid ikke var offentlig godkjent til bruk mot smittespredning. Den kunne ikke redusere smitte. Den var ikke en gang testet for å redusere smitte. Hvis det var noe vi kunne være helt sikker på var det at den ikke hindret smittespredning.
Det eneste rasjonal for å innføre vaksinepass var at mRNA-vaksinen var effektiv — og helst særdeles effektiv til å redusere smitte. Det fantes ingen andre rasjonal for å digitalt hindre uvaksinerte mennesker i å treffe andre mennesker.
Ulempen var for eksempel at unge mennesker som var uvaksinerte ikke fikk delta i arrangementer som fadderuken da de startet på universitetet. Gamle fikk ikke være med på sosiale forekomster osv. Det var et instrument for å fryse ut utvalgte uten rasjonell grunn for å fryse dem ut.
Noen uvaksinerte ble nektet organdonasjon og noen mistet jobben og dermed levebrødet hvis de ikke tok denne eksperimentelle genterapien.
Wokeistene gikk i flokk og sørget for at motstand mot det absurde digitale passet ble kneblet med hersketeknikker og målrettede artikler i konsernmediene, der selve utfrysingen var målet, men ikke dets funksjon — siden det fantes ingen funksjon. Dette valgte de å bruke tiden sin på.
Les mer om kollektivisme som drivkraft for medisinsk ondskap her (5).
Vi lever i en tid der løgnen kalles fakta, sensur kalles sikkerhet, og tvang kalles folkehelse.
Kostrådene, Ukraina, pandemien, Pride og klima – det som kalles «det gode» i vår tid har blitt et kvelende system av kontroll. Demokratiet er et skall, en maske – bak den ligger en ny totalitarisme som ikke trenger tanks, bare algoritmer og sertifikater.
Den tredje verdenskrig er her. Det er ikke en krig om territorier, men om sjeler.
Det gode har blitt så overbevist om seg selv at det har blitt ondt. Det sekulære moralske kompasset er knust, og tilbake står vi med et samfunn styrt av løgn, selvrettferdighet og en uutholdelig, byråkratisk form for ondskap – grå, glatt og grenseløs.
Meningsmålingene til Arbeidarpartiet gikk opp da krigsforbryteren Jens Stoltenberg ble finansminister. Slike velger det onde.
Det er ikke skjult hvor grusom han er. Det står om det i helt vanlige medier. Vi vet om det. Likevel er han populær. Man velger selv ondskapen med åpne øyne.
Det er dette ondskapsbarometeret viser nå. Hva vil det vise ved neste krise?
Du kan støtte mitt arbeid ved å vippse til: 911 75 352.
Kilder:
(1) – Dagsavisen
(2) – UK Parliament
(3) – Dagbladet
(4) – NRK Urix
(5) – Sykepleien
