Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Geir Hasnes, bærekraftsapostel, Norsk institutt for bærekraft og demokrati
De politiske overherrer har de siste årene lansert begrepet 15-minuttersbyer, som skal innføres, for, som de sier, å minimalisere ressursbruk, og som de ikke sier, for å ha kontroll og makt over befolkningen, spesielt over rettigheten til å kunne bevege seg fritt, som er en del av menneskerettighetene til frihet: frihet fra slaveri, frihet til å mene og uttrykke det en vil, og friheten til å arbeide og utdanne seg hvor en vil.
Hvordan går det med 15-minuttersbyene?
Det finnes liten tilgjengelig konkret informasjon om 15-minuttersbyene. I stedet kan man ta en kikk på byer og land hvor folk allerede bor tett, gjerne i ufattelig høye boligblokker av stål og betong, hvor konformiteten er institusjonalisert.
I Øst-Asia finner vi både svære land og bystater hvor befolkningen bor voldsomt konsentrert, hva enten i små som Singapore, Hong Kong og Macao, eller i store som Kina, Japan og Sør-Korea.
Sjekker man fertiliteten i disse landene finner vi litt forskjellige tall, men tallenes tale er klare. For at et land skal opprettholde folketallet, må fertiliteten være på 2,3 barn pr kvinne. Per i dag er dette tilfelle i under halvparten av verdens land. FNs befolkningsfond (UNFPA) hadde i 2024 89 land og territorier over lista og 115 under. Verdensbanken hadde i 2022 92 land over lista og 118 under.
De mest tettpakkede landene var ikke uventet de med lavest fertilitet. På bunnen finner vi Hong Kong med 0,7 og 0,8, Sør Korea med 0,78 og 0,9, Singapore med 1,04 og 1.1, Macao med 1,11 og 1,2, Kina med 1,18 og 1,2, og Japan med 1,26 og 1,3.
En generasjon regnes gjerne som 30 år, og pussig nok finner vi også at kvinner stort sett er fertile mellom 15 og 45 års alder. Men kvinner og menn som bor i enorme høyblokker får rett og slett for få barn til at landets folketall blir opprettholdt. Med en fertilitet på 1,0 halveres befolkningen i løpet av hver generasjon.
Når et folks ledelse leder sin befolkning inn i bomaskiner, mister befolkningen kontakten med naturen, og følgen er at befolkningen vil leve unaturlig. De mister lysten til å få barn og ha stor familie. De ledes inn i et betongomsluttet slaveri hvor media-clickbait, TV, dataspill og sosiale medier tar over for et liv i nær kontakt med natur og andre mennesker.
Også i Norge har maktmenneskene innført 15-minuttersbyer som et ideal, da særlig i sin kamp mot privatbilen, dette ytterste symbol på et menneske som ikke vil innfinne seg under kollektivets styring, kollektiv trafikk og kollektiv underholdning.
15-minuttersbyene forsterker befolkningens avmakt, og det er avmakten som er den prinsipielle drivkraft til å la være å føre livet videre. 15-minuttersbyer er grunnleggende udemokratisk og overhodet ikke bærekraftig for noe som helst samfunn.
