Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Øystein Steiro Sr, @SteiroSr
Postmodernismen, med sin regelløshet og relativisering og fremveksten av multikulturalismen og identitetspolitikken med sin vektlegging av høylytte minoriteters særstatus og spesielle rettigheter er, sammen med en raskt voksende innvandrerbefolkning, med en helt annen kultur og religion og med krav om ekstra plass, i ferd med å snu demokratiet på hodet.
Det har ført til et kulturelt skifte hvor etablerte normer, regler og rettspraks endres i tråd med mindretallets ønsker på en måte som undergraver demokratiet og flertallets interesser og verdier.
Demokratiet, som hviler på bred konsensus, blir satt til side når det er de høyeste røstene, og ikke flertallet, som bestemmer utfallet.
Og de høyeste røstene kommer fra noen få særskilte minoriteter og en politisk elite som har fjernet seg stadig mer fra den stille majoriteten.
Vi kjenner det igjen i pride-bevegelsen, BLM-opptøyene, LBQT+ bevegelsen, klima-bevegelsen, fra den ekstreme venstresiden og særlig fra den muslimske innvandrerbefolkningen.
Mindre aktivistgrupper presser storsamfunnets institusjoner til å endre språk og begrepsbruk, akseptere undertrykkende kleskoder og religiøs praksis i strid med flertallsbefolkningens verdier og kultur samt noen ganger også i strid med rettspraksis og etablerte demokratiske rettigheter.
De tvinger gjennom deres egne sedvaner og skikker, tar uforholdsmessig stor plass og får storsamfunnet til å finansiere deres høytider og markeringer, slik Oslo kommune på skattebetalernes bekostning lyssatte en hel gate i Oslo og inviterer representanter for muslimske trossamfunn til festmiddag på Oslo rådhus for å feire Id.
Det er ikke gratis. Og ingen har spurt den vanlige mann i gata om han synes det er en god idé. Men storsamfunnet, dvs. du og jeg og alle andre skattebetalere, må betale for gildet. Jeg synes ikke det er greit.
Samtidig legges den liberale rettsstaten under press for å tilpasse seg innvandrergrupper og deres forståelse av hva som er rett og hva som er galt.
Kriminalitet og avvikende atferd unnskyldes og bortforklares med trangboddhet, dårlige fritidstilbud, og at det er storsamfunnet, dvs. vi, som kommer til kort i integreringsprosessen. I flere områder i UK, Frankrike, Tyskland og Sverige med høy muslimsk innvandrerbefolkning, har politiet etablert ‘no go zones’, der nasjonal lov og jurisdiksjon er satt til side til fordel for sharia.
Pride-bevegelsens okkupering av det offentlige rom med parader og opptog, krav om pride flag på offentlige bygninger og månedslange markeringer økonomisk støttet av det offentlige, er eksempel på minoritetsmarkeringer som har kommet helt ut av alle proporsjoner.
Det er skattebetalerne, dvs. den stille majoritet, som betaler for dette. For bare å ta et eksempel har UD til bevilget 54 skattemillioner for å fremme homser og transers rettigheter i Afrika!?! Ingen har spurt oss om det er greit, selv om det er du og jeg som betaler!
Politikerne prioriterer mao. homser og transers rettigheter i Kenya fremfor bestemor med våte bleier på sykehjemmet, selv om det er hun som har vært med å bygge landet, betale skatt og bygge opp den velferdstaten vi alle nå nyter godt av. Det er helt absurd.
De såkalte styringspartiene prioriterer Id-feiring for muslimer i Oslo, fremfor å opprettholde skoletilbudet i distriktene. De prioriterer støtte til muslimske trossamfunn heller enn å kutte ned helsekøene og sørge for nok intensivsenger på sykehusene. Til og med Frp-politikere koser seg på Id-feiringer.
Det kan være greit å huske det når du går til valg i september. Alle stortingspartiene er med på dette.
Minoritetene skriker ikke bare høyt. Kravene blir stadig større. Og de blir stadig mer voldelige. BLM-bevegelsen i USA har brent ned og rasert hele kvartaler i flere byer. LGBT-bevegelsen og den radikale delen av klima-bevegelsen, beveger seg stadig i mer aksjonistisk og voldelig retning, også her hjemme.
Innvandrere og andre minoriteter blir bevisst kvotert inn i sentrale og skjermede stillinger i offentlig forvaltning. De er overrepresentert i NRK, i NAV og i offentlig sektor for øvrig. Og de er overrepresentert i helsekøene.
Hadde vi ikke hatt innvandringen fra MENA-landene, hadde vi heller ikke hatt helsekøer, for få sykehjemsplasser, transportproblemer i Oslo-gryta, knivstikkergjenger og overfallsvoldtekter og den store økningen i de offentlige utgiftene.
De etablerte politiske partiene har, uten unntak, tatt til seg identitetspolitikken og prioriteringen av minoriteters rettigheter på bekostning av flertallsbefolkningens interesser. Det gjelder også Fremskrittspartiet, som er i ferd med å distansere seg fra sine opprinnelige kjernevelgere.
Ethvert politisk parti med respekt for seg selv, har alltid noen innvandrere, homser, lesber eller andre minoritetsrepresentanter med seg i partiledelsen for å fremstå for å hente ekstrastemmer hos minoritetsgruppene.
Utviklingen for å tilpasse seg ulike innvandrergruppers krav ved å endre innarbeidede norske seder og skikker skjer i økende fart og i et omfang vi aldri tidligere har sett maken til. Sist ut er norske kyllingprodusenter.
Norsk Kylling, som er eid av REMA, har startet halalproduksjon av kylling. De er sertifisert av Islamsk Råd Norge (IRN), som får betalt for å godkjenne at kyllingene er halal?!
Fire muslimske prester (‘halaloperatører’) ber og velsigner hver eneste kylling før den får strupen skåret over og blør ut på muslimsk vis, før de får hodet kuttet av maskinelt. Med hvilken religiøs inderlighet de klarer å gjøre det på et samlebånd med tusenvis av kyllinger per skift er en gåte, men en helt annen historie.
Nortura, har under varemerket Alfathi, gjort det samme i lengre tid og gjør det fortsatt, men er ikke lenger godkjent av IRN. Nortura slakter 2400 tonn halalkylling i året og bruker nå egne muslimske ansatte til sertifiseringen og ikke IRN-mullaher. Det er åpenbart billigere.
Ytterøykylling produserer all sin kylling som halal og har gjort det i flere år. De selger til Coop og Oda og til flere restauranter. Så når du er ute og spiser, så spiser du sannsynligvis en halal-kylling som er velsignet og fått strupen skåret over av en muslim. Du får en velsignelse fra Allah med på kjøpet.
Hallalkylling er bare ett eksempel, blant mange. Samfunnet endres stykkevis og delt og nesten umerkelig, fra et samfunn basert på bredt konsensus om en felleskultur basert på demokrati og liberale rettigheter, til et samfunn basert på minoriteters høylytte krav om å få deres vilje gjennomført på bekostning av den innfødte flertallsbefolkningen.
Jo mer intolerante minoritetene er, av religiøse, ideologiske eller andre grunner, jo større gjennomslag får de for sine krav.
Nassim Nicholas Taleb, han som skrev ‘The Black Swan’, skrev om dette i 2016 i et essay om ‘How Intolerant Minorities Rule’. Her beskriver han hvordan en liten, men besluttsom gruppe kan diktere preferansene og bestemme skjebnen til en naiv og passiv flertallsbefolkning.
Det dreier seg ikke om direkte tvang eller overtalelsesevner. Det dreier seg om hvordan besluttsomme og organiserte minoriteter som nekter å gi etter, får sin vilje overfor en majoritetsbefolkning, som ofte er uorganisert og uinteressert og derfor fleksibel. De kan akseptere en rekke tiltak på egen bekostning, som hver for seg virker ubetydelige, men som i sum kan få store konsekvenser over tid og som er i strid med flertallets interesser.
Han illustrerer det med jødisk kosher mat i USA. Jødene utgjør knapt 2 % av befolkningen, men en rekke produkter – fra Coca-Cola til kjøttprodukter i supermarkedene – er kosher sertifiserte. Dette fordi kosher kundene ikke vil røre ikke-kosher mat, mens resten av kundene ikke bryr seg. Produsentene standardiserer til kosher-produksjon for å fange begge markedene på samme måte som norske kyllingprodusenter. Dermed blir minoritetens preferanser alles hverdag.
Han viser til spredningen av islam i Midtøsten med koreanens ufravikelige regler om at muslimer ikke kan gifte seg med ikke-troende, at de i så fall må konvertere, og hvordan dette sammen med de høye fødselsratene over tid førte til et gradvis skifte av hele befolkningen over til islam.
Talebs innsikt er ikke bare en kuriositet. Den er et alvorlig varsko om hva vi har i vente dersom den opprinnelige flertallsbefolkningen ikke våkner og ikke ivaretar egne interesser.
Demokratiets toleranse kan være en styrke, men flertallets naivitet og passivitet er også dets store svakhet, som på sikt kan undergrave demokratiet selv. Stemmer teller, men minoriteters besluttsomhet teller vel så mye.
Hvis ingen stiller opp og bidrar til å vekke opp den stille majoritet, vil den til sist tilpasse seg eller utslettes. Nettopp dette er faren med fundamentalistiske religioner og intolerante minoriteter som krever større plass og mer innflytelse enn deres antall skulle tilsi.
Taleb anslår at en gruppe så liten som 3-4 % av befolkningen i et land kan styre utviklingen i deres favør dersom den er rigid nok.
I Norge utgjør innvandrerbefolkningen nå drøyt 21,6 % hvorav ca. 650.000 kommer fra MENA-land, Asia og Tyrkia. Anslagsvis 450.000 er disse er muslimer. Og anslagsvis 60-70 % av disse igjen er ortodokse praktiserende muslimer. De blir stadig flere. Og de stiller stadig høyere krav. Og de tar stadig mer plass.
De påvirker og endrer, ikke bare etablerte sedvaner og skikker, men rettsutviklingen i landet, demografien, økonomien og samfunnet som sådan.
Det disse gruppene ønsker, er ikke kulturelt mangfold, slik naive norske politikere har forledet oss til å tro. Det de ønsker er kulturell, religiøs og politisk dominans, på samme måte som islam som politisk ideologi har etablert seg i Midtøsten og store deler av Afrika.
Ønsker vi det? Hvis vi ikke gjør det, må den stille majoritet våkne opp og si klart ifra at nok er nok. Ingen av de etablerte partiene kommer til å gjøre det.
Frp har en brukbar innvandringspolitikk på papiret, men hestehandler den trolig bort så snart de kommer i regjering. Det gjorde de forrige gang. Og det kommer de trolig til å gjøre igjen.
Av de alternative partiene er det kun Konservativt og Norgesdemokratene som kan sies å ha en restriktiv innvandringspolitikk, hvor Norgesdemokratene går klart lengst mht. å ta ansvar på vegne av den stille majoritet.
INP har ingen innvandringspolitikk i det hele tatt.
Om den stille majoritet skjønte hva som skjer, er det liten tvil om hvilket parti de ville stemt på. Derfor er det viktig nå før valget, at vi alle bidrar til at så mange som mulig skjønner hva som står på spill, og stemmer på det eneste partiet som virkelig tar innvandringskrisen alvorlig.
Øystein Steiro Sr. er Norgesdemokratenes førstekandidat til stortingsvalget i Akershus og Vest-Agder.
