Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Dette er en tekst med sterkt innhold. Ikke fordi vi truer eller skremmer noen, men fordi tallene i seg selv er uutholdelige når man forstår hva de skjuler. Analysene våre forsøker vi holde nøytrale. Vi ønsker å la andre vurdere tallene, ikke skape konflikt eller så splid. Men når INGEN taler for en gruppe – annet enn på trygg avstand i FN-saler, Davos, Oslo eller Brussel – så får vi gjøre det. Dette er ikke lette data å se på i Excel-ark, spesielt ikke når man forstår hva de faktisk betyr.
Kvinner i Afghanistan som politisk valuta og moralsk unntak
Kynismens kjerne
«Når kvinnelig lidelse registreres som human capital, utløser det overføringer til overgriperen – via FN, EU og NGO-nettverket. Jo verre situasjonen er, jo mer penger flyter. Jo mindre frihet kvinner har, jo mer moralsk dekning får systemet og mer penger mottar mennene»
Hvis du ikke skjønner det med én gang – les det igjen. Det står akkurat det du tror det står.
Håpet i øynene til barnet sier mer enn bistandsmilliardene. For henne betyr de ingenting.
1. Menneskerettigheter som retorikk, ikke rammeverk
FN, EU og NATO fremhever menneskerettigheter som ufravikelig grunnmur i alle sine erklæringer. NATO har egne standarder for hvordan partnere skal forholde seg til sivil kontroll, frihet og rettsstat. EU hevder å være en global frontfigur for Sustainable Development Goals (SDG), med mål som:
- Mål 4: Kvalitetsutdanning
- Mål 5: Likestilling mellom kjønnene
- Mål 10: Mindre ulikhet
- Mål 16: Fred, rettferdighet og sterke institusjoner
Men Afghanistan bryter alle disse – samtidig som pengene strømmer inn.
FNs mål nr. 5. Ingen kommentar fra Kabul.
WEF i Davos har makten til å endre regimer – men bruker den på PR-poeng, paneldebatter og dydsposering. I stedet for å konfrontere undertrykkelse, foretrekker de å skrive rapporter om «inkludering» mens de skåler med oligarker og danser i dekadens. På bakken skjer ingenting – men i Davos ser alt bra ut på scenen.
2. Penger i system – ikke rettigheter
Etter Talibans maktovertakelse i 2021 har både Norge, EU og FN videreført og økt sin støtte til Afghanistan, under dekke av å hjelpe «sårbare grupper» – som kvinner og jenter.
Du ser like mye av øynene deres som de ser av bistandsmilliardene.
Tunge tall:
- EU har siden 2021 mobilisert nær 1,6 milliarder euro til Afghanistan-relaterte formål. (Kilde: EU Council Working Paper, 2024-09-20 – Afghanistan-situasjonen)
- I 2022 kanaliserte EU 150 millioner euro til spesialprogrammer med eksplisitt fokus på kvinner, jenter og lokale prosjekter. (Kilde: Konrad-Adenauer-Stiftung – Mapping EU Financial Engagement in Afghanistan, 2023)
- Norge kunngjorde en pakke på 700 millioner kroner i 2022, øremerket humanitær støtte til helse, utdanning og sårbare grupper. (Kilde: UD / Panoramanyheter)
- FN og UNDP har videreført programmidler med titalls millioner dollar – uten operasjonell garanti for at kvinner kan motta hjelp eller delta i gjennomføring. (Kilde: UNDP-operativ rapportering og Reuters-notater, 2023–2024)
«I mitt søk etter fakta møter jeg søkemotorer som presenterer fargerikt kledde afghanske jenter som smiler, danser og er fri – uten slør, uten virkelighet. Når sensur og algoritmer skjuler deres lidelse for Vesten, vokser avskyen.»
Dette bildet har jeg stjålet. Artikkelen het «Sexslaveri». Jeg valgte nattesøvn fremfor å lese den. Den er her:
3. Hvordan bistand uten tilgang blir moralsk hvitvasking
Norge dekket privatfly og sikkerhetslogistikk for å frakte Talibans toppledelse til Oslo. De kom ikke for å gi jentene skole – de kom for å bli behandlet som statsmenn.
Når Taliban:
- Forbyr jenter fra skolegang
- Forbyr kvinner fra jobb, reise, offentlig kontakt
- Krever mannlig verge for helsehjelp
- Og i 2024 forbød vinduer som kunne gi innsyn til områder der kvinner oppholder seg… …da blir spørsmålet: Hvem får hjelpen – og hvem rapporterer effekten?
Kvinner er ikke lenger deltakere. De er ikke en gang synlige. De er redusert til humanitære ikoner i PowerPoint-rapporter.
Disse har ingen stemme. Ingen i Davos, FN, Brussel eller Oslo er villige til å sette handling bak ordene.
4. Konklusjon: Et system designet for å se bra ut – uten å hjelpe
- Kvinner og jenter i Afghanistan er systematisk ekskludert.
- FN, EU og Norge vet dette – men finansierer videre.
- NGO-apparatet fortsetter å operere – selv uten kvinnelig personell.
- Og hver euro og krone kan kodes som «til støtte for kvinner» – selv når de ikke engang får åpne vinduet.
Dette er ikke utvikling. Det er etisk hvitvasking i global skala. Og kvinnene? De brukes som garantister for systemets eksistens – ikke for egen frihet.
En velkledd mann i Davos forklarer Afghanistan. Kvinnene han snakker om, kunne ikke vært der – og kommer aldri til å høre hva han sa.
Fra møterommene i Eurosonen, gjennom Verdensbankens prioriteringsdokumenter og ut i FNs marmorganger hvor “kvinners rettigheter” alltid står øverst på agendaen – så koker hykleriet over. For i praksis støtter disse aktørene et regime som systematisk undertrykker kvinner. Det lukter vondt. Avsmaken av dette stinker langt utover deres fine kontorer, inn i pressemeldingene, cocktailmottakelsene og verdidokumentene de elsker å sitere – men aldri følge.
PS: Jeg var ikke på vei inn i dette. Jeg skulle ikke skrive om det – det var ikke planen. Men pengesporene i en helt annen analyse ledet meg hit. Noe virket… galt. Jeg har få midler til å endre verden. Så se på dette avviket fra mine vanlige analyser som et forsøk. på det Et rop i stillheten – i deres lidelser.
Les flere innlegg av Rune Andersen på Uten Filter.
Først publisert på X:
