I sin bok «China Rx: Exposing the Risks of America’s Dependence on China for Medicine» (2018) trekker Rosemary Gibson frem et alarmerende bilde av hvordan Kina har blitt verdens apotek – og hvor sårbar denne avhengigheten gjør oss.
Gjennom målrettede subsidier og strategisk økonomisk politikk har Kina utkonkurrert nasjonal og lokal legemiddelproduksjon i mange land, inkludert USA og europeiske nasjoner. Dette har ført til en situasjon der vitale medisiner, som antibiotika, blodtrykksmedisiner og kreftbehandlinger, i stor grad produseres i ett land.
Vi ble advart av Gibson i 2018. Hva har vi gjort med dette i ettertid? Ingenting — som vanlig.
Denne artikkelen ser vi på Kinas rolle i den globale legemiddelindustrien og belyser hvorfor det er kritisk å diversifisere produksjonen av essensielle medisiner for å sikre global helse og sikkerhet.
Kinas vei til dominans i legemiddelproduksjonen
Gjennom 1990-tallet og tidlig 2000-tall begynte Kina å posisjonere seg som en global leder i produksjonen av aktive farmasøytiske ingredienser (API) og generiske legemidler.
Gibson beskriver hvordan dette ikke var et tilfeldig utfall, men resultatet av bevisst politikk fra kinesiske myndigheter. Ved hjelp av statlige subsidier, lave produksjonskostnader og avslappede miljøreguleringer kunne kinesiske selskaper tilby API og ferdige medisiner til priser som vestlige produsenter ikke kunne matche.
For eksempel ble produksjonen av penicillin og vitamin C nesten fullstendig flyttet til Kina på få år, noe som førte til nedleggelse av fabrikker i USA og Europa.
Subsidier spilte en nøkkelrolle i denne utviklingen. Kinesiske myndigheter tilbød skattefordeler, billige lån og direkte støtte til selskaper som eksporterte legemidler.
Dette ga kinesiske produsenter et konkurransefortrinn som gjorde det økonomisk umulig for vestlige selskaper å opprettholde produksjonen.
Gibson påpeker at denne strategien ikke bare handlet om økonomisk vinning, men også om geopolitisk innflytelse. Ved å kontrollere forsyningskjedene for essensielle medisiner, kunne Kina potensielt utøve press på andre nasjoner i kritiske situasjoner.
Et eksempel fra boken er hvordan Kina i 2008 truet med å stoppe eksporten av heparin, et blodfortynnende middel, til USA etter en handelskonflikt. Selv om dette ikke ble gjennomført, viste episoden hvor sårbare land er når de er avhengige av én leverandør.
Heparin-saken avslørte også kvalitetsproblemer: Forurenset heparin fra Kina ble knyttet til over 80 dødsfall i USA, noe som understreker risikoen ved manglende kontroll over produksjonen.
Utkonkurrering av nasjonal og lokal produksjon
Kinas dominans har hatt dramatiske konsekvenser for nasjonal og lokal legemiddelproduksjon globalt. I USA, som Gibson fokuserer på, ble mange fabrikker lagt ned da produksjonen ble outsourcet til Kina og India (som igjen er avhengig av kinesiske råvarer).
For eksempel var USA på 1990-tallet selvforsynt med penicillin, men i dag produseres nesten ingen antibiotika innenlands. Denne trenden er ikke unik for USA – også i Europa har legemiddelindustrien blitt konsolidert, med produksjon flyttet til lavkostland.
Gibson argumenterer for at denne utviklingen ble drevet av kortsiktig økonomisk tenkning i vestlige land. Legemiddelfirmaer, presset av aksjonærer, søkte å maksimere profitt ved å kutte kostnader. Samtidig unnlot myndighetene å gripe inn for å beskytte strategisk viktige industrier. Resultatet var en gradvis erosjon av lokal produksjonskapasitet, som har gjort land sårbare for forsyningskriser.
Et viktig poeng i «China Rx» er at denne avhengigheten ikke bare gjelder ferdige medisiner, men også råvarene som brukes i produksjonen. Kina kontrollerer anslagsvis 80–90 % av verdensmarkedet for visse API-er, som er byggesteinene i alt fra paracetamol til kreftmedisiner.
Hvis Kina av en eller annen grunn – enten det er en pandemi, handelskonflikt eller naturkatastrofe – ikke kan eller vil levere, står verden overfor potensielt katastrofale mangler.
Farene ved global avhengighet
Gibson trekker frem flere grunner til at det er farlig å konsentrere legemiddelproduksjonen i ett land:
- Forsyningskjede-sårbarhet: Koronapandemien i 2020 viste hvor skjøre globale forsyningskjeder er. Da Kina stengte ned fabrikker tidlig i pandemien, opplevde mange land mangel på essensielle medisiner. Selv om Kina raskt gjenopptok produksjonen, illustrerte situasjonen risikoen ved å ha så få produksjonssteder. En rapport fra Helsedirektoratet i Norge bekreftet at landet er nesten helt avhengig av import, særlig fra Kina og India, for legemidler.
- Geopolitisk risiko: Kinas økende globale innflytelse gjør avhengigheten ekstra problematisk. Gibson peker på at Kina har vist vilje til å bruke økonomiske virkemidler som pressmiddel i internasjonale konflikter. For eksempel har kinesiske myndigheter tidligere begrenset eksporten av sjeldne jordmetaller, som er kritiske for høyteknologi. En lignende strategi for legemidler kunne få katastrofale konsekvenser for land som er avhengige av kinesisk eksport.
- Kvalitetskontroll: Kinas legemiddelindustri har vært plaget av skandaler knyttet til forfalskede eller forurensede produkter. I tillegg til heparin-saken nevner Gibson eksempler på kreftmedisiner og blodtrykksmedisiner som ble trukket tilbake på grunn av farlige urenheter. Når produksjonen er konsentrert i ett land, blir det vanskeligere å opprettholde streng kvalitetskontroll, spesielt når vestlige regulatorer har begrenset tilgang til kinesiske fabrikker.
- Pandemiberedskap: En pandemi eller annen global krise kan raskt avsløre svakhetene ved å stole på én leverandør. Hvis Kina prioriterer egen befolkning – noe som er naturlig i en krise – kan andre land stå uten tilgang til livsviktige medisiner. Dette ble tydelig under pandemien, da flere land vurderte å bygge opp nasjonal produksjonskapasitet som et svar på forsyningsproblemer.
Hvorfor diversifisering er avgjørende
Gibson argumenterer sterkt for at land må investere i nasjonal og regional produksjon av essensielle legemidler for å redusere risikoen. Diversifisering av produksjonssteder handler ikke bare om økonomisk sikkerhet, men om nasjonal sikkerhet og folkehelse. Hvis ett land eller én region opplever en krise, må andre kunne ta over for å sikre kontinuerlig tilgang til medisiner.
I Norge har debatten om legemiddelmangel blitt aktualisert de siste årene. I 2019 opplevde landet over 1100 tilfeller av mangel på legemidler, og koronapandemien forsterket bekymringene. Stortingspolitikere og industriledere har tatt til orde for økt nasjonal produksjon, blant annet gjennom selskaper som Curida, som har kapasitet til å produsere medisiner dersom staten investerer i beredskapslagre og infrastruktur.
Diversifisering krever imidlertid betydelige investeringer og politisk vilje. Gibson foreslår flere tiltak:
- Insentiver for lokal produksjon: Myndigheter kan tilby skattefordeler eller subsidier til selskaper som produserer essensielle medisiner nasjonalt eller regionalt.
- Regulatoriske endringer: Strengere krav til forsyningskjedesikkerhet kan tvinge legemiddelfirmaer til å opprettholde produksjon i flere land.
- Offentlig-privat samarbeid: Staten kan samarbeide med private aktører for å bygge opp beredskapslagre og produksjonskapasitet.
- Internasjonalt samarbeid: Land kan gå sammen om å etablere regionale produksjonsknutepunkter for å redusere avhengigheten av én leverandør.
Et eksempel på hvorfor dette er viktig, er insulinproduksjonen. Insulin, som er livsviktig for diabetikere, produseres kun på noen få steder globalt. En brann eller naturkatastrofe ved én fabrikk kan føre til globale mangler, som igjen kan koste liv. Ved å spre produksjonen til flere regioner, reduseres risikoen for slike kriser.
Mot en mer robust fremtid
Gibson avslutter «China Rx» med en oppfordring til handling. Hun mener at verden må lære av tidligere feil, som heparin-skandalen og koronapandemien, og ta grep for å sikre en mer robust legemiddelforsyning. Dette innebærer ikke bare å redusere avhengigheten av Kina, men også å bygge opp en infrastruktur som kan tåle fremtidige kriser.
I en globalisert verden er det umulig – og heller ikke ønskelig – å kutte alle bånd til Kina. Landet vil fortsatt spille en viktig rolle i legemiddelproduksjonen. Men som Gibson understreker, må denne rollen balanseres med nasjonal og regional kapasitet. Ingen land bør stå i en posisjon der de må bøye seg for økonomisk eller politisk press for å sikre tilgang til livsviktige medisiner.
Norge, som et lite land med høy importavhengighet, har en særlig interesse i å ta disse advarslene på alvor. Å investere i nasjonal produksjon, støtte regionale initiativer og samarbeide internasjonalt kan være kostbart på kort sikt, men det er en nødvendighet for å sikre folkehelsen på lang sikt.
Konklusjon
Rosemary Gibsons «China Rx» er en viktig påminnelse om risikoen ved å overlate produksjonen av vitale legemidler til ett land. Gjennom subsidier og strategisk politikk har Kina utkonkurrert nasjonal og lokal produksjon, noe som har skapt en farlig global avhengighet.
Denne avhengigheten truer ikke bare økonomisk stabilitet, men også nasjonal sikkerhet og folkehelse. Ved å diversifisere produksjonen og investere i lokal kapasitet, kan verden redusere risikoen for fremtidige kriser. Tiden for å handle er nå – før neste pandemi eller geopolitiske konflikt avslører hvor sårbare vi virkelig er.
Kilder:
- Gibson, Rosemary. China Rx: Exposing the Risks of America’s Dependence on China for Medicine. Prometheus Books, 2018.
- Helsedirektoratet. «Den forenklede forsyningskjeden.» 2019.
- Aftenposten Innsikt. «Når medisiner blir borte.»
- Dagens Medisin. «Legemiddelmangelen: Vi må produsere mer selv.» 2020.
- FriFagbevegelse. «Koronaviruset bekrefter behovet for å produsere medisiner i Norge, mener legemiddelprodusent.» 2020.
