Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Vi trodde vi visste hva vi ville finne i FNs arbeid i Vietnam. Minerydding. Matutdeling. Oppbygging av infrastruktur. Helse, utdanning, trygghet.
Et fattig land med bønder, risåkre og behov for stabilitet – ikke kontroll. Så hvorfor, blant milliardene og dokumentene, finner vi verktøy for å måle hvor mye befolkningen tåler av endringer?
Ingen i nød motsetter seg veier og skolegang?!
Barn får utdanning. Mødre håper på tryggere fødsler. Far i rismarken drømmer om en traktor og litt elektrisitet.
De kaller dette fattigdom.
Fordi pengene er få, og taket er av blikk.
Men kjærligheten er hel, fellesskapet sterkt –
og livet er rikere enn hos mange som måles som “utviklet”.
Men hjelpen kommer med krav. Ikke bare om utvikling – men om omforming.
FN har egne toolkit for befolkningsendring
Hundrevis av sider. Om hvordan man måler motstand, etterlevelse, og kulturell “omstilling”. De kaller det “bærekraft”. Men når man leser nærmere, ser man hva som skjuler seg bak ordene.
Er det bondeparet med to barn dette var ment for?
Hva slags “utvikling” er dette?
- Skal barna deres læres opp i “equity” og “pride”?
- Skal mor, som alltid har tatt seg av barn og avling, plutselig stå i tunge gårdsoppgaver mens barnet lærer at gud ikke betyr noe?
- Og far – hvor ble det av det han faktisk trengte?
«Jeg trodde FN var de gode. En motkraft i verden. Den illusjonen tok med seg nattesøvnen da jeg begynte å lese hva de faktisk gjør.»
Spørsmålet blir ikke lenger “får de hjelp”
Men hva slags samfunn bygges i retur?
Når du ser dette – et liv i rytme, i natur, i stillhet –
skjønner du kanskje hvorfor noen ikke vil ha det byttet ut
med “equity”, pride-fest, karbonkvoter og skjema for bærekraft.
Da forstår man plutselig hvorfor FN måler hvor mye motstand befolkningen viser. Fordi hjelpen er også en ideologisk pakke. Ofte levert av ledere som ikke helt forstår hva de har takket ja til. Eller som har blitt dratt inn i et revisjonsregime – som krever endring, men aldri endrer seg selv.
På veien ut av kommunismen og inn i det såkalte verdenssamfunnet står Vietnam i en vanskelig posisjon. Mellom Kina, USA og FN – alle med sin vei, sin ideologi, sine krav.
Landets ledere – ikke nødvendigvis feilfrie – prøver kanskje bare å unngå å havne i et nytt regime: Kinas autoritære kontroll, USAs rå kapitalisme, eller FNs normative modell med revisjon og rapportering.
De velger kanskje FN som den minst farlige av de tre. Ikke for å gå i regnbuetog én gang i året – men fordi færre barn dør, og flere får mat.
Ironisk nok er det akkurat det bærekraftsmålet FN ser ut til å bry seg minst om. Til slutt ser vi at det ikke handler om hjelp, men om å øke verdien av human capital – ikke for dem selv, men for de som måler dem.
P.S. Jeg har selv vært på den urørte landsbygda i Asia – på Filippinene – hvor verken kinesisk eller amerikansk innflytelse var å finne. De jeg møtte der var mennesker med verdighet, etikk og ekte fellesskap. Kanskje er det vi som burde la oss farge litt av deres moral – i stedet for å forsøke å forme dem i vårt bilde.
KILDELISTE (ikke komplett):
- UNDP – Vietnam Human Development Report (Flere utgaver, særlig 2001 og 2003 – fokuserer på sosial transformasjon, governance, informasjonskampanjer og “capacity building”)
- UNDP – Capacity Assessment and Development in a Changing World (Technical Advisory Paper No. 3) Inneholder rammeverk for vurdering av motstand, reformvilje og institusjonell ettergivenhet i målstater.
- UNDP – Governance Indicators: A Users’ Guide (2007, og 2nd edition 2009) Dekker parametere for “public acceptance”, “transformational thresholds” og “state responsiveness”. Brukes i Vietnam, Kambodsja og Myanmar.
- UNDP/UNICEF – Equity and Inclusion Toolkit (Særlig brukt i utdanningsreform og sosial programmering i Asia) Vektlegger at “inclusion” også handler om holdninger, kjønnsideologi og identitet, ikke bare infrastruktur eller rettferdighet.
- World Bank – The Changing Wealth of Nations 2021 (Særlig kapittel om Human Capital) Definerer mennesket som ressurs i økonomisk forstand, og operasjonaliserer verdien av befolkningers “helse, utdanning og tilpasningsevne”.
- World Bank – Vietnam 2035: Toward Prosperity, Creativity, Equity, and Democracy Samarbeid mellom Verdensbanken og Vietnams regjering. Formulerer mål om “state modernization” og sosial transformasjon – inkl. ønsket kulturelt skifte.
- UN Vietnam – One Strategic Plan 2017–2021 Et av de mest detaljerte dokumentene om implementering av FN-programmer i Vietnam. Omfatter governance, sosial normendring, “gender equity” og “inclusive development” med indikatorer for kulturell påvirkning.
- UN Women – Gender Equality in Vietnam Inneholder indirekte mål om reform av familiemønstre, kjønnsroller og holdningsendring i rurale områder.
- UNDP – Crisis Governance Toolkit (Global) Brukes for å vurdere samfunns elastisitet og compliance under kriser. Inkluderer eksplisitte indikatorer for måling av “social friction”, “resistance to change” og “information trust patterns”.
Dette er ikke unikt for Vietnam. Bare for Vietnam alene finnes det tusenvis av sider fordelt på en omfattende mengde dokumentasjon – og da har vi ennå ikke gått gjennom alt. Det samme mønsteret gjenfinnes i en rekke land. UNDP opererer med tilsvarende struktur og rammeverk på tvers av store deler av den globale linjen. I det materialet vi har gjennomgått, er fraværet av reell hjelp påfallende i forhold til omfanget av systemendringer, institusjonell påvirkning og hvilken effekt milliardene kunne hatt dersom målet primært var å løfte befolkningen ut av fattigdom.
Les flere innlegg av Rune Andersen
Først publisert på X:
