Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Sindre Rudshaug, Fredrikstad
Mens EU pøser på med 19 milliarder kroner i støtte til palestinske strukturer, fortsetter de å nøre opp under en konflikt der barns liv blir ofret som human kapital. Som i Ukraina, hvor EU ser ut til å ønske flere døde i en endeløs krig, er deres støtte til Gaza ikke en vei til fred, men til mer kaos og lidelse. I dette kyniske spillet er det de døde – særlig barna – som har verdi, mens de levende kun er brikker i en brutal geopolitisk agenda. Djevelen, som trives i krig og død, får sitt.
Hvorfor stiller ikke EU krav til denne støtten? Hvorfor tvinges ikke palestinske ledere til en realitetsorientering: «Snakk med jødene, for dere vil aldri ta alt land mellom elva og havet. Dere startet denne konflikten igjen – forplikt dere til å aldri gjøre det igjen! Hvor mange flere barn skal dere ofre?»
Men EU viser ingen menneskelighet, har ingen menneskelighet, ingen vilje til å løse konflikten eller gi barna i Gaza en fremtid. I stedet holder de liv i en syklus der hat, kaos og død får regjere. For barna i Gaza er dette ikke støtte – det er en dødsdom forkledd som hjelp.
Hvordan har barna det i Gaza, fanget i dette helvetet? Deres virkelighet er et rop om hjelp som verden nekter å høre.
Barns lidelse på Gaza: Et konstruert helvete
I Gaza er barndommen ingen uskyldig fase, men et slagfelt der barns sinn og sjel systematisk brytes ned. Krig, undertrykkelse og et perverst belønningssystem for død skaper en virkelighet så grusom at den knapt kan fattes. Her formes barn ikke til håpefulle individer, men til brikker i en geopolitisk og psykososial katastrofe, hvor lidelse er valuta og håp en fjern drøm.
En barndom i krigens grep
For barn i Gaza er krigen ikke bare bomber og blokader – den er selve luften de puster. Hamas, som styrer enklaven med jernhånd, har skapt et samfunn der frykt, vold og resignasjon er daglig kost. Barn vokser opp i skyggen av informantnettverk, arrestasjoner og tortur mot dem som våger å kritisere. Resultatet er en kronisk angst som lammer, en emosjonell nummenhet som stjeler gleden ved å være barn. Leken, som burde være et fristed, blir meningsløs når «martyrskap» glorifiseres som den ultimate ære. Døden gir status – livet gir bare skam hvis man ikke «bidrar» til kampen.
Denne normaliseringen av vold er hjerteskjærende. Barn ser væpnede menn i gatene, henrettelser på offentlige plasser, og plakater som hyller martyrer. Vold blir ikke bare akseptert, men en del av identiteten. Skolepensum og medier forsterker budskapet: Å dø for saken er edelt, å leve uten kamp er svakt. Hvordan kan et barn drømme om fremtiden når døden fremstilles som eneste vei til mening?
Tillit knust, håp stjålet
Verden ser Gaza, men hjelpen som kommer – gjennom FN og bistandsaktører – blir en del av et sykt system. Barn lærer tidlig at løfter om fred og støtte er hule. Humanitær hjelp, som skulle gi trygghet, blir ofte indirekte finansiering av Hamas’ kontroll, fanget i et nett av korrupsjon og politisk spill. Barna ser at verden bryr seg, men ikke nok til å endre deres skjebne. Dette skaper en dyp mistillit, både til omverdenen og til hverandre. Ensomhet brer seg når ingen kan stole på noen.
Skam og selvsensur forsterker lidelsen. Å ytre tvil om Hamas’ styre er å risikere å bli stemplet som forræder eller «sionist-agent». Barn lærer å tie, å undertrykke tanker og følelser for å overleve. Denne indre konflikten – å vite at noe er galt, men ikke kunne si det – river i stykker deres moralske kompass. Sinne og frustrasjon bygger seg opp, men med ingen vei ut, vendes det ofte innover i depresjon eller utover i vold.
Et samfunn som belønner død
Det mest forferdelige er hvordan systemet utnytter barns sårbarhet. Hamas’ propaganda gjør døden til en belønning: økonomisk støtte til martyrfamilier, ære i lokalsamfunnet og en plass i et politisk narrativ som holder konflikten i live. Livet, derimot, er en byrde – det krever mat, sikkerhet og muligheter som ingen kan garantere. Barn som burde leke og lære, blir i stedet fanget i et «psykologisk jernbur» der vold fremstår som eneste vei til status. Utdanning og dialog taper mot løftet om heroisme gjennom konflikt.
Dette er ikke bare tragisk – det er et systematisk misbruk av barndommen. Barnas lidelser blir politisk kapital, brukt i PR-drevne offernarrativer for å sikre bistand og sympati. Samtidig opprettholder bistanden status quo, fanget i en syklus der hjelpen aldri når dypt nok til å gi reell endring. Resultatet er en generasjon preget av apati, formålsløshet og en forvrengt tilhørighet til et fellesskap som verdsetter underkastelse og vold over empati og initiativ.
Konklusjon: Et rop om anerkjennelse
Barns lidelse i Gaza er ikke bare et biprodukt av krig – det er et konstruert helvete, der frykt er limet i samfunnet, og døden er målet som belønnes. Dette er en kulturell PTSD-tilstand der håp, tillit og moral sakte males i stykker. Å ignorere dette er å svikte barna som lever i dette fangenskapet. Verden må se deres lidelse for hva den er: ikke bare et geopolitisk problem, men et dypt menneskelig svik mot de mest sårbare. Barndommen i Gaza er ikke bare under angrep – den er i ferd med å utslettes.
