Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Ferdinand Wyller, Kunstner og forfatter av boken «Ikke av denne verden»
Jesus Kristus levde under forhold som tilsvarer det mange Ukrainere gjør i dag. Dette faktum gjør hans ord og virke ekstra relevant for vår aktuelle moralske problemstilling: Hvordan skal kristne forholde seg til Russlands aggresjon?
Jødeland var massivt okkupert av Romerne. Forsøk på væpnet opprør var vanlig, og Jesus hadde flere revolusjonære blant sine disipler. Men Han var tydelig i sin tale til dem: Elsk dine fiender. Be for dem som forfølger dere, for den som griper til sverd skal falle for sverd. Gjør vel mot dem som gjør dere urett. Jag etter fred, for salige er de som skaper fred. Og om en tvinger deg til å gå en mil, så gå to med ham. (På den tiden kunne en romersk soldat tvinge en sivil til å bære utrustningen hans). En romersk høvedsmann (les, russisk offiser) kom til ham for å få hjelp – og Jesus roste ham for hans tro. Og jeg tenker på lille Sakkeus, tolleren og lands-svikeren som Jesus elsket… Hvordan kunne Kristus anerkjenne nasjonens erke-fiender på denne måten?
Her berører vi sakens kjerne: Kristus kom for å forkynne og for å føre oss inn i et helt annet rike enn de jordiske, – nemlig inn i Guds rike. Følgelig forbød Han disiplene å forsvare Ham med vold. Og begrunnelsen var: «Mitt rike er ikke av denne verden». Dette hans rike er befolket av alle slags mennesker fra alle nasjoner, – fullstendig befridd fra geografiske skiller. Apostelen Paulus skriver at tempelet til disse menneskene bestod av levende steiner, altså av deres egne kropper. Og hadde de ikke lenger noe landområde eller noen bygninger å forsvare, hva skulle de da krige for? Det de imidlertid kjempet for, var at fienden måtte komme til Gud med sine liv. Og disiplenes innbyrdes kjærlighet ble et tydelig vitnesbyrd om at Frelseren faktisk er sendt av Gud. Enheten blant de troende var derved deres sterkeste våpen (Joh. 17).
I samme ånd oppfordrer Paulus de kristne til å be for øvrigheten, som på den tid var ensbetydende med Keiser Nero. For selv utgjorde de jo et hellig, alternativt folk. Så derfor: «Natten er snart slutt, dagen er nær. La oss legge av mørkets gjerninger og ta på oss lysets våpen». I denne konteksten er oppfordringen til å adlyde en tyrannisk øvrighet intet annet enn ren pasifisme (les gjerne Rom. 12 og 13 i sammenheng). Den samme holdningen preget Jesus Kristus da han gråt over byen Jerusalem. For jødene ville ikke høre på ham, og forstod ikke hva som tjente til deres fred. Han ville samle dem som en hønemor samler sine kyllinger under sine vinger, men de ville ikke – kan vi lese. Kristus forutså derfor resultatet av deres ukjærlighet og nasjonale stolthet, – nemlig total ødeleggelse av både byen og av tempelet.
Det viktigste her er likevel at vår kjærlighet til fienden springer rett ut av evangeliets dypeste hensikt eller budskap. Kristus identifiserte seg med oss – med hans motstandere. På den måten ble fiendskapet mellom Gud og mennesker opphevet. Kristus møtte ikke det onde med større fysisk makt. Han kunne ha gjort det, men da ville han ha benyttet seg av fiendens metode, og kommet ned på samme nivå. Dessuten ville Kristus da samtidig ha utslettet oss alle, ettersom det onde infiltrerer samtlige. Men nå vil vår egen parodi på «rettferdig» harme, som baserer seg på fysisk styrke, kunne utslette alt liv i og med en atomkrig. Hans seier lå imidlertid i å underlegge seg maktene og myndighetene. Den suverene seier lå i å seire midt i nederlaget, og samtidig en gang for alle å fri oss fra dødens makt ved Hans oppstandelse fra de døde.
Vi er ikke Kristus. Like fullt sier Han selv at «på samme måte som du (Gud) har sendt meg til verden, har jeg sendt dem (oss) til verden» (Joh. 17). Da Kristus på korset ropte ut «det er fullbrakt», sies det at Djevelen ble så sjokkert at han ikke kom seg til hektene før i år 300. Da ble nemlig kristendommen innført som statens religion. En vittig måte å si det på, men den inneholder mye sannhet. For den usalige koblingen mellom nasjon og kristendom har medført ufattelig mye krig og elendighet. Kristentroens universelle karakter var selvfølgelig godt egnet for å samle det enorme Romerriket under en felles, troens fane. Men på ulykkelig vis medførte denne nasjonaliseringen samtidig undergraving av Guds sanne menighet. Når kristne fra Russland og Ukraina i dag dreper hverandre på vegne av hvert sitt land, må vi som tilhører den samme levende Frelser gå i front for å hjelpe dem med forsoning, framfor å helle bensin på bålet.
Ettersom historien nå går stadig raskere mot sitt klimaks, ser vi at nettopp det å velge den motsatte strategien av det Kristus gjorde, kan føre til den totale ødeleggelsen; ikke bare av Jerusalem denne gangen, – men av hele verden. Samtidig er det så håpefullt når Jesus ettertrykkelig frigjør sitt rike fra geografiske områder. Han forklarer oss geografiens likegyldighet ved å hevde at hans sanne tilbedere ikke behøver å tilbe hverken i Jerusalem eller på noe annet spesielt sted, men kun i «ånd og sannhet» (Joh.4). Guds offer-lam, Kristus, skal tilbes og å etterfølges. Vi ønsker å bli preget av Ham, selv om det strider mot vår natur å bli akkurat det, – en strid det er godt å tape.
Kort video fra åpningen av hans skulptur-skog Sofia:
