Høyesterett i Storbritannia slår fast: En kvinne er en biologisk kvinne
Bilde: Fra video.

Høyesterett i Storbritannia slår fast: En kvinne er en biologisk kvinne

16. april 2025 markerer en historisk dag for kvinners rettigheter i Storbritannia. Høyesterett har enstemmig besluttet at begrepene «kvinne» og «kjønn» i likestillingsloven fra 2010 (Equality Act 2010) refererer til biologisk kvinne og biologisk kjønn.

Men hvordan kom vi hit? Hvordan ble det nødvendig for fem dommere å definere noe så grunnleggende som hva en kvinne er?

Dommen, som er et resultat av en langvarig juridisk kamp ledet av kampanjegruppen For Women Scotland, setter en klar presedens: Transpersoner med et kjønnsbekreftelsessertifikat (Gender Recognition Certificate, GRC) omfattes ikke av definisjonen «kvinne» i denne loven.

En seier for fornuften

Dommen er en lenge etterlengtet triumf for sunn fornuft og vitenskapelig realitet, men den er også en påminnelse om hvor langt identitetspolitikken har drevet samfunnet inn i forvirring. For Women Scotland, støttet av blant andre forfatteren J.K. Rowling, har i årevis kjempet mot det de mener er en trussel mot kvinners rettigheter.

De utfordret den skotske regjeringens tolkning av likestillingsloven, som hevdet at transkvinner med GRC skulle ha samme kjønnsbaserte beskyttelse som biologiske kvinner. Dette ville, ifølge For Women Scotland, åpne for at menn kunne få adgang til kvinners trygge rom, som toaletter, krisesentre og idrett, kun basert på selvidentifisering eller et sertifikat.

Høyesterettsdommen slår fast at «kjønn er binært» i juridisk forstand – en person er enten mann eller kvinne, basert på biologiske kjennetegn.

Dette innebærer at kvinners rettigheter, som retten til kjønnssegregerte rom, ikke kan inkludere menn, uavhengig av deres juridiske status eller identitet. Dommerne understreker at begreper som «mann» og «kvinne» har en «vanlig og selvsagt betydning» knyttet til biologiske karakteristikker, noe som ikke burde kreve ytterligere forklaring.

Denne klargjøringen er ikke bare en juridisk seier, men også en kulturell og språklig seier. I en tid hvor nye fantasifulle begreper dukker opp som paddehatter, hvor bl.a. «cis-kvinne» og «genderfluid» har blitt pådyttet offentlig diskurs, og hvor folk blir bedt om å «ikke anta noens kjønn», representerer dommen et oppgjør med det Brendan O’Neill i The Spectator kaller «viljestyrt forvirring». Den bekrefter at språket vårt, og sannhetene det bærer, fortsatt har kraft.

En ydmykelse for den skotske regjeringen

Dommen er et kraftig slag mot den skotske regjeringen, ledet av førsteminister John Swinney. Regjeringen har lenge forsvart en inkluderende tolkning av likestillingsloven, støttet av veiledning fra Equality and Human Rights Commission (EHRC).

De argumenterte for at transpersoner med GRC burde anses som kvinner i lovens forstand, noe som ville gi dem tilgang til kvinners rom og rettigheter. Denne holdningen har skapt dype splittelser i Skottland, hvor debatten om kjønnsreform har vært særlig opphetet.

Susan Smith, meddirektør i For Women Scotland, har krevd en unnskyldning fra den skotske regjeringen for deres håndtering av saken og behandlingen av kvinnerettighets-forkjempere. Hun påpeker at regjeringen har ignorert kvinners bekymringer og latt ministre og komiteer opptre på måter som har undergravd kvinners verdighet.

Russell Findlay, leder for de skotske konservative, kalte dommen en «seier for kvinner over hele Storbritannia» og en «ydmykelse for SNP» (Scottish National Party). Han oppfordrer Swinney til å be om unnskyldning for de «bitre splittelsene» som regjeringens kjønnspolitikk har skapt.

Konsekvenser for transrettigheter og kvinners rom

Dommen har allerede satt i gang en bølge av endringer. Equality and Human Rights Commission har varslet at de vil oppdatere retningslinjene for offentlige tjenester, inkludert sykehus, fengsler og idrettsorganisasjoner. Dette vil føre til endrede regler for transkvinners tilgang til kvinners toaletter, garderober og idrettskonkurranser.

For eksempel har EHRC uttalt at transkvinner ikke lenger har en automatisk rett til å bruke kvinners enkeltkjønnede fasiliteter.

Samtidig understreker dommerne at transpersoner fortsatt er beskyttet mot diskriminering under likestillingsloven, gjennom kategorien «kjønnsbekreftelse» (gender reassignment). Dette betyr at, selv om transkvinner ikke regnes som kvinner i lovens forstand, har de fortsatt rettigheter som beskytter dem mot urettferdig behandling. Likevel har transrettighetsforkjempere uttrykt bekymring.

Maggie Chapman, talskvinne for likestilling i Scottish Greens, frykter at dommen kan «nøre opp under kulturkriger» og skape en følelse av utrygghet i transsamfunnet. Vic Valentine fra Scottish Trans, mener dommen undergraver formålet med kjønnsbekreftelsesloven fra 2004 (Gender Recognition Act), som skulle gi transpersoner juridisk anerkjennelse av deres kjønn.

For lesbiske kvinner er dommen også betydningsfull. Høyesterett påpeker at en tolkning av «kjønn», som inkluderer «sertifisert kjønn», ville svekke beskyttelsen av seksuell orientering ved å gripe inn i retten til lesbisk-only rom og foreninger. Gruppen Scottish Lesbians har hyllet dommen.

Hvorfor måtte vi hit?

Spørsmålet som henger igjen, som O’Neill så treffende påpeker, er: Hvorfor var dette nødvendig? At kvinner og lesbiske måtte vente i spenning på en dom for å få bekreftet sine rettigheter til privatliv, verdighet og trygge rom, er intet mindre enn surrealistisk.

Det er et vitnesbyrd om identitetspolitikkens ødeleggende natur, som har presset samfunnet til å stille spørsmål ved selv de mest åpenbare sannheter.

Dommen er en påminnelse om hvorfor grupper som For Women Scotland er så viktige. Deres utholdenhet har ikke bare sikret en juridisk seier, men også gitt et slag for vitenskapelig sannhet og opplysningstidens idealer.

Som J.K. Rowling uttalte på X: «Det tok tre ekstraordinære, standhaftige skotske kvinner med en hær bak seg for å få denne saken hørt i Høyesterett, og ved å vinne har de beskyttet rettighetene til kvinner og jenter over hele Storbritannia.»

Veien videre

Mens dommen gir klarhet, er dens praktiske konsekvenser fortsatt uklare. Offentlige institusjoner må nå revidere sine retningslinjer, og det kan komme ytterligere krav om å endre likestillingsloven.

Noen, som Sarah Phillimore i The Critic, mener at kjønnsbekreftelsesloven fra 2004 nå bør oppheves, da den skaper unødvendig forvirring i lys av Høyesteretts tolkning. I mellomtiden oppfordrer transrettighets-forkjempere til ro, mens de venter på mer informasjon om hvordan dommen vil påvirke hverdagen til transpersoner.

For kvinner over hele Storbritannia er dommen en lettelse – en bekreftelse på at deres rettigheter ikke lenger skal ofres på identitetspolitikkens alter.

At vi i det hele tatt måtte vente på fem dommere for å slå fast noe så opplagt, er en påminnelse om hvor langt vi har fjernet oss fra fornuften.

Takket være For Women Scotland, kan vi nå ta et skritt tilbake mot virkeligheten.


Kilder:

Siste fra Blog

Denne websiden bruker informasjonskapsler til funksjonalitet. Ved å gå videre aksepterer du bruken av disse.