Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Siv Hjort Eri
Når hunden er tatt av myndighetene, kanskje uten forvarsel og uten mulighet til å forstå hva som skjer, og alt offentlig er stengt, finnes det plutselig ingen dør å banke på, ingen telefon å ringe, og ingen svar å få.
Å ikke vite hvor hunden befinner seg, om den har det bra, eller om den fortsatt lever, er en psykisk belastning det er vanskelig å beskrive. Det er å stå midt i en personlig krise, mens samfunnet rundt feirer.
Når staten tar hunden din: En tikkende psykisk helsebombe
Forestill deg at du en vanlig morgen tar med deg hunden din ut på tur. Underveis skjer et uhell. Kanskje hunden hopper opp på en forbipasserende, bjeffer høyt, eller sklir ut av båndet og jager en katt.
Ingen kommer alvorlig til skade. Du er oppriktig lei deg, du beklager og skjerper rutinene. Likevel banker det på døra noen dager, uker eller måneder senere. Det er politiet og/eller Mattilsynet. De har fattet vedtak om å ta hunden fra deg.
Dette er ikke et tankeeksperiment for mange norske hundeeiere. Det er virkelighet. Og konsekvensene av slike inngripende vedtak, ofte på svakt grunnlag og ved bagatellmessige hendelser uten alvorlige skader, står i sterk kontrast til alvorlighetsgraden i selve situasjonen.
I det norske rettssystemet behandles de fleste hundesaker som forvaltningssaker, ikke som straffesaker. Det betyr at det ikke kreves full etterforskning, vitneførsel eller bevisføring i tradisjonell forstand. Det holder at myndighetene «finner det sannsynliggjort» at hunden utgjør en fare, for å gripe inn og fatte vedtak om avliving eller beslag.
Denne lave terskelen for inngrep innebærer at hunder kan tas på sviktende grunnlag, uten at eieren har fått mulighet til å forsvare seg på rettssikker måte.
Flere hundeeiere rapporterer om et system der politiet i stor grad legger vekt på anmelderens versjon, og i liten grad hører på eieren. NOAH har dokumentert tilfeller der hunder er blitt avlivet etter hendelser uten alvorlig skade, og hvor eierne føler at deres syn ikke er blitt hensyntatt.
Et eksempel er en staffordshire bullterrier som ble avlivet umiddelbart etter at den ved et uhell skallet et barn under lek. Barnet fikk en mindre skade, men hunden ble likevel avlivet uten at eieren engang ble informert før beslutningen ble tatt.
Dette vitner om en praksis der føre-var-prinsippet dominerer: at det er bedre å avlive noen hunder for mye, enn én for lite.
Men er dette en rettsstat verdig? Skal ikke også dyr, og deres eiere,ha krav på et minimum av rettsvern, etterprøvbarhet og bevisførsel?
Videre reises det spørsmål ved hvorfor norske myndigheter i 2025 fortsatt viser stor skepsis til bruk av DNA-tester i hundesaker.
Slike tester kan gi objektive data om rasebakgrunn og identitet, og være avgjørende i saker hvor det hevdes at hunden tilhører en forbudt rase. Ved å unnlate å bruke tilgjengelig teknologi, svekkes rettsvernet både for hunder og eiere.
Forskning viser at tapet av et kjæledyr kan utløse like sterke sorgreaksjoner som tap av et menneske. Spesielt når det skjer brått, uten forvarsel, og under tvang.
Ifølge studier publisert i blant annet Frontiers in Veterinary Science og Journal of Mental Health, kan dette føre til depresjon, angst, posttraumatiske stressymptomer (PTSD) og i noen tilfeller langvarig svekket livskvalitet.
Begrepet “disenfranchised grief” beskriver denne typen sorg: en ikke-anerkjent sorg, der samfunnet ikke ser eller validerer det tapte. Når en hund blir tatt av myndighetene uten at omgivelsene forstår alvoret for eieren, står de rammede ofte alene igjen. Det finnes sjelden krisehjelp, og den psykiske belastningen forblir usynlig for systemet.
Psykologer peker også på fenomenet “ambivalent loss”, eller uavklart tap. Dette skjer når eieren ikke vet hva som skjer med hunden, om den lever, har det bra eller skal avlives. Dette skaper vedvarende uro, skyld og stress, som forhindrer normal sorgebearbeiding.
Flere konkrete saker har illustrert hvor uproporsjonalt og brutalt myndighetene kan opptre:
Luk-saken: En hund ble beslaglagt etter flere måneder og senere avlivet, etter en hendelse hvor en annen hundeeier fikk overfladisk risp og blåmerke. Det er fremdeles ord mot ord i denne saken.
Luna-saken: En hund ble tatt etter mange uker pga en mindre hendelse, hvor en mann påstår å ha blitt angrepet av hunden. Det eneste » beviset» er et blåmerke, som sendes politiet digitalt.
Sam-saken: En hund ble fjernet omgående fra eieren etter å ha blitt beskyldt for å ha jaget/ skadet flere sauer. De fant DNA fra hunden på en sau, som senere løp avgårde. Ingen så at hunden gjorde noe galt.
Rex-saken: En hund ble beslaglagt etter at en løs malteser gikk etter beina hans. Rex plukket opp malteseren, men slapp den etter ordre fra eier. Den lille hunden lever i beste velgående.
For mange er hunden ikke bare et dyr, men en livsledsager, trygghetsskaper og kilde til mening. Når myndighetene uten god nok vurdering eller proporsjonalitet griper inn og tar hunden, river de samtidig bort en bærebjelke i menneskers psykiske stabilitet.
Ja, det finnes tilfeller der hunder utgjør en alvorlig fare. Og ja, staten har et ansvar for sikkerheten. Men det er et svik mot rettssikkerheten og menneskeverdet når staten griper til makt i saker som burde vært løst med dialog, veiledning og tiltak tilpasset alvorlighetsgraden.
Hvis vi skal kalle oss et samfunn med respekt for psykisk helse og rettsstatens prinsipper, må vi også ta innover oss hvilke skader vi påfører mennesker når vi tar fra dem det kjæreste de har, uten rettferdig prosess.
Det er på høy tid at denne praksisen granskes nøye, ikke bare for dyrets skyld, men for menneskets.
Kilder: Frontiers in Veterinary Science, Journal of Mental Health, Dyrebeskyttelsen No
