Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Timothé Vorgens, les mer av ham på Uten Filter.
21. april 2025, 2. påskedag, døde pave Frans – født Jorge Mario Bergoglio i en italiensk-argentinsk arbeiderklassefamilie – 88 år gammel, rammet av et hjerneslag etter å ha kjempet mot lungebetennelse. Datoen, som sammenfaller med den tradisjonelle årsdagen for Romas grunnleggelse, har en gripende symbolikk: Den evige byen, Romerrikets vugge, sørger over en pave som i manges øyne undergravde den hvite, kristne arven ved å åpne Europas dører for innvandring fra den tredje verden.
Fra Frankrike, der Notre-Dames spir fortsatt trosser et hav av minareter, skriver jeg ikke for å sørge, men for å stille spørsmål. Bergoglios død er ikke bare et farvel; det er en brennende utfordring for det hvite Vesten, som konfronterer universalismen som har sluppet migrasjonskaoset løs på oss. Konklavet som skal velge en ny pave er planlagt fra 6. til 11. mai. Kan det tenne en ny flamme for vår arv, eller vil det ikke etterlate oss annet enn aske?
Paven som suveren
Pavedømmet er mer enn et åndelig embete; det er en geopolitisk kraft, Europas siste eneveldige monarki, med innflytelse over 1,4 milliarder katolikker. Paven former doktrinen, utnevner biskoper og setter den moralske tonen for nasjonene. Politisk sett er han ikke lenger den makten Johannes Paul II hadde da han samlet polakkene mot sovjetkommunismen, men hans betydning er langt fra ubetydelig i land med katolsk flertall. Pavens encyklikaer – brev til verden – påvirker fortsatt holdningene i spørsmål om alt fra abort til klima. Når en pave som Bergoglio tar til orde for å akseptere migranter, forkynner han ikke bare; han tegner Vestens demografiske skjebne på nytt.
I Frankrike, der sekularismen regjerer, vekker de katolske røttene fortsatt politiske reflekser, som for eksempel enkelte lovgiveres motstand mot innvandringspolitikk – selv om venstreorienterte som Marine Tondelier, en leder for De Grønne som er anti-hvit og for innvandring, skjuler sin katolisisme for å unngå stigmatisering fra tilhengerne.
Arven etter Bergoglio: En torn i det hvite hjertet
Bergoglio var et paradoks: en ydmyk mann som fremmedgjorde millioner av hvite katolikker med sin ubarmhjertige universalisme. Han vasket føttene til muslimske migranter i 2016 og oppfordret menigheter til å huse afrikanere i 2023. I 2019 erklærte han at «mangfoldet av religioner» var «villet av Gud», en uttalelse som skremte tradisjonalister som ser på kristendommen som Europas bolverk mot islam. I 2023 kalte han grenser for et «hinder for menneskeheten», noe som opprørte franske landsbyboere i grender som var forvandlet av ikke-hvite.
Philippe de Villiers, en fremtredende fransk innvandringskritiker, kritiserte Bergoglio. I et intervju 21. april 2025 beskyldte han ham for å «se ned på Frankrike». Da paven var i Strasbourg i 2014, sa han «Jeg er i Strasbourg, ikke i Frankrike», og i 2023 i Marseille sa han «Jeg er i Marseille, ikke i Frankrike», og feiret dermed den urbane multikulturalismen. De Villiers ser dette som «forakt» for det hvite, kristne Frankrike. I 2014, i Europaparlamentet, kalte Bergoglio Europa for en «bestemor som ikke lenger er fruktbar», et bilde de Villiers ser på som en velkomsthilsen til fruktbare muslimer på et kontinent med «ufruktbare gamlejomfruer».
Bergoglio snakket sjelden om muslimsk forfølgelse av kristne, men gikk i stedet inn for dialog med islam. I Frankrike, der kirker brenner og noen prester lever under konstant trussel, føltes hans taushet som en oppgivelse. I sin beryktede encyklika Fratelli Tutti fra 2020 forkynte han et grenseløst brorskap, uvitende om kulturkollisjonen som river Europa fra hverandre.
I Frankrike ble Bergoglio noen ganger stemplet som en venstreekstrem pave – til og med «anti-hvit» av Éric Zemmour – men han sparte ikke på kritikken av kapitalismen. «Denne økonomien dreper. Den ekskluderer. Den ødelegger Moder Jord», erklærte han i 2015, og sa at den øker ulikhetene og ødelegger miljøet. Hans kritikk av kommunismen var langt mildere. I 2013 kalte han marxismen «feil», men i 2022 sa han: «Hvis jeg bare ser evangeliet sosiologisk, ja, da er jeg kommunist, og det er Jesus også.» Hans dialoger med kommunistiske ledere, som Cubas Raúl Castro i 2015, og hans støtte til DIALOP – et prosjekt som blander kristendom og marxisme – står i kontrast til hans anti-kapitalistiske hete. Denne ettergivenheten overfor en ateistisk ideologi som er ansvarlig for millioner av dødsfall, virker som et svik mot den hvite kristne arven.
Fremveksten av sedevakantismen
Bergoglios regjeringstid har gitt næring til sedevakantismen, en tradisjonalistisk bevegelse som hevder at pavestolen har stått tom siden Det andre Vatikankonsil (1962-1965). Sedevakantistene, som nå teller fra titusener til hundretusener verden over, avviser alle paver siden Johannes XXIII, og anser deres økumenikk, religionsfrihet og støtte til innvandring for å være kjettersk. Under Paul VI, som gjennomførte Det annet Vatikankonsil, vokste sedevakantismen frem som en reaksjon på liturgiske reformer. Johannes Paul IIs interreligiøse møter, som i Assisi i 1986, og Benedikt XVIs moderate tradisjonalisme klarte ikke å dempe denne strømningen. Bergoglio kastet bensin på bålet.
I Frankrike trekker sedevakantistiske kapeller som Pius V-selskapet til seg folk som er lei av modernismen. På verdensbasis melder klostrene Most Holy Family Monastery (USA) og Istituto Mater Boni Consilii (Italia) om økende interesse. Bergoglios syn på migrasjon forsterket dette opprøret. På samme måte var hans encyklika Amoris Laetitia fra 2016, som lempet på kommunionsreglene for fraskilte, og hans godkjenning av velsignelser for likekjønnede par i 2023, uakseptable. For sedevakantister er Vatikanet ikke lenger katolsk. De Villiers beklaget forfølgelsen av «tradisjonelle kristne», de som tilhører «vår barndoms kirke», som de små menighetene i Bretagne eller Boulogne, forfulgt på grunn av sin troskap til den gamle liturgien. På den annen side risikerer sedevakantismen å støte fra seg de moderate, noe som er en utfordring for dem som søker bredere innflytelse.
Hva ligger foran konklavet?
Et konklave er kirkens eldgamle ritual for å velge en pave, som avholdes 15 til 20 dager etter en paves død – i dette tilfellet mellom 6. og 11. mai. Opptil 138 kardinaler, som alle var under 80 år den dagen den forrige paven døde, samles i Det sixtinske kapell, innelåst («cum clave», med nøkkel) for å stemme i hemmelighet. Stemmesedlene avgis to ganger daglig, og brennes etter hver runde: Svart røyk signaliserer manglende enighet, mens hvit røyk varsler en ny pave. Det kreves to tredjedels flertall, og den valgte kardinalen blir spurt: «Accepto?» (Aksepterer du?). (Godtar du?) og hvilket navn han vil ta. Denne blandingen av bønn, politikk og intriger setter ulike fraksjoner opp mot hverandre.
I 1268, etter Klemens IVs død, trakk konklavet i Viterbo i Italia ut i tre år med krangling. Utålmodige lokale innbyggere låste kardinalene inne (noe som ga opphav til begrepet «konklave») og satte dem på vann og brød for å fremskynde en avgjørelse. Det rapporteres at innbyggerne til og med rev av taket på bygningen for å presse kardinalene.
I år er konklavet det største i historien, med 110 av de 138 elektorene som er utpekt av Bergoglio, og mangfoldet – bare 40 europeere – gjør utfallet usikkert. Konklavet setter modernister – arvtakere til Bergoglios inkluderende globalisme – opp mot konservative, som lengter etter doktrinær strenghet.
Her er de viktigste kandidatene:
Modernistene:
Pietro Parolin (Italia, 70 år): Vatikanets utenriksminister, en erfaren diplomat som har forhandlet med Kina. Han er en kontinuitetskandidat, og er en forkjemper for interreligiøs dialog og innvandring. Han inngikk en avtale om kinesiske biskoper i 2018, noe som gjør ham til en favoritt blant liberale, men som irriterer konservative. Det var et forsøk på å forene undergrunnskirken, som fortsatt er lojal mot Roma, med den kinesisk-kommunistisk godkjente kirken, der biskopene historisk sett har blitt utnevnt av regjeringen.
Luis Antonio Tagle (Filippinene, 67 år): Han har fått tilnavnet «den asiatiske Frans», er karismatisk og liberal i sosiale spørsmål (LHBTQ, skilsmisser), og appellerer til det globale sør, men skremmer tradisjonalister.
Matteo Zuppi (Italia, 69): Erkebiskop av Bologna, en alliert av Bergoglio, han fremmer sosial rettferdighet og ønsker migrasjon velkommen. Hans rolle som fredsutsending for Ukraina styrker hans profil.
De konservative:
Robert Sarah (Guinea, 79): Han er en trofast tradisjonalist som tar avstand fra wokisme, velsignelse av likekjønnede og ukontrollert innvandring. Hans bok The Power of Silence tiltrekker seg sedevakantister og konservative, men hans alder og afrikanske opprinnelse begrenser hans sjanser. Han har uventede støttespillere, som den russiske tenkeren Alexander Dugin, som skrev på X: «Det er to gode sider ved Robert Sarah: Han er tradisjonell (han tror på Gud). Han er svart (hans tro er autentisk fordi svarte er mindre bedragerske enn hvite).» Dette reduserer Sarah til en rasestereotypi, og fornærmer både hvite og dybden i hans tro. I sin essensialistiske iver forråder Dugin ånden i et konklave som burde heve seg over slike klisjeer. Hvem vil se Sarah for hans kamp, ikke for hans hudfarge?
Péter Erdő (Ungarn, 72 år): Han er ekspert på kirkerett og står Viktor Orbán nær, og er motstander av velsignelse av likekjønnede og nattverd for fraskilte. I 2015 sammenlignet han flyktninghjelp med «menneskehandel».
Wim Eijk (Nederland, 71): Han er ultrakonservativ og kalte Bergoglios ideer om interkommunion for «frafall». Han har mindre global innflytelse, men er fortsatt en tradisjonalistisk helt.
Hvit pave, svart pave: innsats og identitet
Konklavets utfall – hvit eller svart pave – vil forme den hvite identitetens symbolske plass. En svart pave som Sarah fra Guinea eller Fridolin Ambongo Besungu fra Kongo kan være konservativ og avvise wokisme og til og med innvandring. Likevel ville han symbolisere det globale sørs fremvekst, og potensielt støte fra seg hvite katolikker som ser paveembetet som Europas arv. En hvit modernist ville selvsagt utvide Bergoglios universalisme og prioritere migranter fremfor innfødte europeere, noe som ville undergrave det hvite samholdet.
Gitt tidsånden i vår tid ville en hvit konservativ, som Péter Erdő fra Ungarn, som forankrer kirken i dens europeiske vugge, være det overraskende beste valget. Matematisk sett samler en konservativ blokk (Europa: 40 stemmer; Afrika: 32 stemmer) 72 av 138 velgere, noe som er nær de 92 som trengs for to tredjedels flertall. Hvis Erdő forener europeiske tradisjonalister og afrikanske konservative, kan han vinne, særlig hvis de progressive splittes. Men Bergoglios 110 utnevnte medlemmer favoriserer en modernist, med Pietro Parolin i spissen. Innsidere i Vatikanet gir ham 40 prosent sjanse. De gir kardinal Erdő 15-20 prosent sjanse, men han er fortsatt en outsider, slik Johannes Paul II var i 1978.
En flamme eller et glimt?
En paves død markerer alltid en ny æra for katolikkene, og hver pave forsøker å sette et tydelig preg på sin samtid. Vil konklavet i 2025 frembringe en hvit flamme, som Erdő, for å gjenopplive Europa? En pave er et paradoksalt statsoverhode, som i teorien står fritt til å si sannheten uten frykt for å bli gjenvalgt. Innen 2030 kan hvite være i mindretall i mange viktige europeiske byer. En pave som ignorerer dette, svikter Chlodvig og Jeanne d’Arc. Fra Frankrike, martyrenes land, drømmer jeg om en kirke som gjør forskjell på folk og opphever det moralske tabuet mot denne forskjellen.
Det er fortsatt viktig for hvite katolikker å fortsette å bygge nettverk som taler innad i Kirken om de sannhetene som pavene ennå ikke har uttalt. Ingen sannhet er en synd, heller ikke rasemessige sannheter, men selv innenfor Kirken har rasemessig klarhet fiender som kjemper for å påtvinge sine synspunkter. La oss gjøre mer for å få gjennomslag for våre. Konklavet gir en liten sjanse til å gjøre Vatikanet til en festning for Vesten. Utfallet ligger i røyken over Sixtinske kirke.
Sitater og kilder
Uttalelser for innvandring:
«Vi må si det klart og tydelig: Det finnes dem som systematisk og med alle midler presser migranter tilbake, og dette er en alvorlig synd når det gjøres bevisst og med overlegg.» (Generalaudiens, 28. august 2024, Vatikanets nyheter)
«Vi må ikke la oss forvirre av antallet, men se på dem som personer, se ansiktene deres, lytte til historiene deres, og prøve å svare så godt vi kan på situasjonen deres.» (Tale til den amerikanske kongressen, 24. september 2015)
«Migranter og flyktninger er ikke bønder på menneskehetens sjakkbrett.» (Budskap til Verdens migrant- og flyktningdag, 24. mai 2013)
«Den legitime reguleringen av innvandring må aldri gå på bekostning av menneskets grunnleggende verdighet.» (Brev til USAs biskoper, 10. februar 2025)
«Den fremmede som bor blant dere, skal behandles som deres innfødte, og dere skal elske dem som dere selv.» (Budskap til den 104. verdensdagen for migranter og flyktninger, 15. august 2017)
Uttalelser mot kapitalisme:
«Denne økonomien dreper. Den ekskluderer. Den ødelegger moder jord.» (Tale til folkelige bevegelser, Santa Cruz, Bolivia, 9. juli 2015)
«Markedet alene løser ikke alt, selv om de vil ha oss til å tro på dette nyliberale dogmet.» (Fratelli Tutti, §168, 2020)
Om kommunismen:
«Den marxistiske ideologien er feil. Men jeg har møtt mange marxister som er gode mennesker, så jeg føler meg ikke fornærmet.» (Intervju med La Stampa, 15. desember 2013)
«Hvis jeg bare ser evangeliet fra et sosiologisk perspektiv, ja, da er jeg kommunist, og det er Jesus også.» (Intervju med America Magazine, 28. november 2022)
—
Denne saken ble først publisert på engelsk her.
