Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
På torsdag – skal det stemmes over den nye sivilbeskyttelsesloven. Dette ifølge politisk redaktør i Nettavisen, Erik Stephansen, som har fått med seg jussprofessor Benedikte Moltumyr Høgbergs påskekrim fra virkeligheten, postet i sju deler på Facebook, og han skriver:
«Da kan loven bli endelig og ugjenkallelig vedtatt, om ikke tilstrekkelig mange stortingsrepresentanter våkner og trekker i nødbremsen.»
Nødvendige fullmakter i krisetider
I korte trekk handler det om fullmakter til regjeringen i krisetider, slik den for eksempel fikk under epidemien.
De fleste av oss skjønner at det er både smart og praktisk at den utøvende makt får utvidet myndighet i helt særskilte tilfeller. I dette tilfellet innebærer forslaget at regjeringen skal få ekstraordinære fullmakter til å beordre sivilbefolkningen til arbeid i tilfelle «krig truer, eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare».
Problemet er at det nye lovforslaget går mye lenger enn dagens beredskapslov.
Og ifølge Høgberg lenger enn det Grunnloven tillater.
Det verste er likevel at de foreslåtte fullmaktene kan være irreversible, altså umulig å trekke tilbake. Slik at Stortinget, eller selveste folkestyret, kan bli satt ut av spill av en statsminister med «ond» vilje.» (1)
Erik Stephansen spør justisministeren om det virkelig stemmer, slik professor Høgberg hevder, at regjeringen alene skal kunne avgjøre når rikets sikkerhet er truet – også i tilfeller der Stortinget er samlet og kunne ha sagt imot.
Han lurer videre på om denne sikkerhetsterskelen er så vag at den i praksis blir opp til regjeringens egen tolkning, for eksempel ved et kabelbrudd.
Han spør også om regjeringen vil få fullmakt til å gripe inn i enhver arbeidskonflikt, omplassere enkeltpersoner, og beordre folk til å utføre helt andre jobber.
I tillegg tar han opp om staten skal kunne pålegge arbeidsgivere og helsepersonell å gi fra seg personopplysninger, også taushetsbelagte, uten klagemuligheter.
Til slutt spør han om det faktisk er slik at disse fullmaktene vil kunne vare så lenge regjeringen selv ønsker – uten at Stortinget kan sette en stopper for det.
FRA BEREDSKAP TIL DIKTATUR — DET ER SKJEDD FØR
Videre siterer han Høgberg vedrørende Adolf Hitler:
» ‘Han kom til makten gjennom lovlige valg, men den diktatoriske makten fikk han gjennom, ja nettopp, ekstraordinære fullmakter fra Riksdagen.
Og begrunnelsen, ja nettopp, at tysk økonomi var i krise.
Og det var den.’
Ifølge Høgberg står altså Stortinget nå i fare for å gi fra seg fullmakter som i verste fall kan muliggjøre et lovlig «kupp» i Norge.»
MAKT
Mennesket er ikke skapt for å håndtere ubegrenset makt uten at det påvirker dem. Akkurat som noen ikke tåler alkohol, eller blir avhengige av pengespill, finnes det en sårbarhet i oss når vi får for mye makt uten kontroll.
Fristelsen til å misbruke den – enten med gode intensjoner eller egoistiske – blir for stor.
Tenk på Erna Solberg, som uten å blunke brøt med Grunnloven på flere punkter, og innførte det digitale koronapasset – et absurd og splittende tiltak som presset folk til å ta eksperimentell genterapi. Da sa hun bare: «Jeg tror jeg bare skjærer igjennom.»
Tenk hvis hun kommer til makten igjen med det nye regelverket der hun selv kan definere en krise som hun kan fornye hver sjette måned på ubestemt tid — og holde hemmelig i 60 år hvorfor — slik hun gjorde sist.
Derfor laget de kloke hodene bak moderne demokratier et system hvor:
Makten skal deles mellom lovgivende (Stortinget), utøvende (regjeringen), og dømmende (domstolene).
Og viktigst: De skal kunne kontrollere og bremse hverandre.
De bygget dette systemet ikke fordi de trodde alle politikere er onde – men fordi de visste at ingen kan stole på seg selv eller sine etterfølgere når de får for mye makt. Det bor en Solberg i alt for mange blant oss nemlig.
HVA SKJER NÅ?
I det nye lovforslaget som Høgberg kritiserer, skrotes flere av de sikkerhetsmekanismene som skal beskytte oss mot maktmisbruk:
- Regjeringen kan selv trykke på «kriseknappen».
- De kan overstyre Stortinget, selv når det er samlet.
- De kan tvinge deg til arbeid, hente dine helseopplysninger, og forlenge disse fullmaktene på ubestemt tid – uten kontrollmekanismer.
Dette er som å gi en alkoholiker nøklene til vinmonopolet og si: «Vi stoler på at du ikke drikker for mye.»
HVA MENTE FORFEDRENE VÅRE?
Menneskesynet bak maktfordelingsprinsippet var realistisk, ikke naivt. De sa ikke: «Vi trenger sterke ledere.» De sa: «Vi trenger sterke grenser for makten – fordi alle mennesker er fristet til å misbruke den.»
De var kloke. De forsto at:
- Gode intensjoner i dag kan bli farlige fullmakter i hendene på noen andre i morgen.
- Det er lettere å lage unntakstilstand enn å avslutte den.
- Og at frihet og folkestyre dør litt etter litt når ingen reagerer i tide.
DET STORE BILDET BEGYNNER NÅ Å TRE FRAM
Da endringene i smittevernloven ble vedtatt 4. januar 2024, ble folket forsikret om at dette ikke innebar noen avståelse av norsk suverenitet. Myndighetene beholdt kontrollen, sa man – og mange lot seg berolige.
Men nå, med det nye forslaget til sivilbeskyttelsesloven, ser vi konturene av en langt farligere helhet: Et lovverk som i praksis gjør det mulig for regjeringen å omgå Stortinget og utløse unntakstilstand på eget initiativ, uten krav om at Stortinget ikke kan samles. Fullmaktene kan være tidsubegrensede, og kontrollmekanismene svekkes dramatisk.
Når disse to lovene sees i sammenheng, blir det tydelig at det ikke lenger er snakk om teoretisk bekymring. Det som tidligere krevde en reell, akutt nødssituasjon og Stortingets fravær, kan nå utløses av en diffus trussel og noen vennskapelige bånd mellom byråkrater, politikere og internasjonale aktører – som WHO.
Da holder det at noen i det korrupte WHO-systemet har venner i regjeringen eller embedsverket. Med lovverket slik det nå er i ferd med å bli, kan den reelle makten forskyves fra folkevalgte til byråkrater og statsråder, bak ryggen på folkestyret.
Dette handler ikke bare om lovtekniske detaljer. Det handler om selve grunnmuren i demokratiet vårt – og hvor lett det kan rives dersom vi glemmer hvorfor forfedrene våre delte makten i utgangspunktet: Fordi makt, som alkohol og pengespill, frister og forderver – og ingen er immune.
DEKKET BORD
Lovene som nå vedtas, én etter én, er ikke bare kriseverktøy. De er dekket bord.
Når makten flyttes bort fra Stortinget og over i hendene på byråkrater og ministre som selv kan definere hva som er krise – uten motmakt, uten angreknapp – da handler det ikke lenger om beredskap. Da handler det om å rigge systemet for framtidige maktmisbruk.
Og skulle det en dag komme noen fortapte makt-lasaroner til makten, vil de ikke trenge å kuppe noe som helst. De trenger bare å skru på brytere som allerede er montert. Alt står klart. Alt er lovlig. Alt er forberedt.
Da nytter det ikke å si: «Vi stolte på de rette folka.»
Da er det for sent.
For vi bygget ikke demokratiet vårt på tillit til personer – men på mistillit til makt.
Det våre forfedre forsto, er vi i ferd med å glemme: At frihet ikke forsvinner med et smell – men med et nikk, et hastevedtak, og stillheten fra et sovende Storting.
TILLITSSAMFUNNET – VÅRT STØRSTE SELVBEDRAG?
Vi nordmenn elsker å skryte av at vi lever i et «tillitssamfunn». At vi stoler på myndighetene, på hverandre, på systemet.
Men vi glemmer den dype ironien i dette:
Det gode samfunnet – det frie, trygge og rettferdige samfunnet – er ikke bygget på tillit.
Det er bygget på mistillit.
På kontrollmekanismer, maktbalanser og sperrer mot maktovergrep.
Våre forfedre forsto at frihetens største fiende ikke nødvendigvis er ondskap, men naivitet.
Troen på at “de som styrer oss, vil oss bare vel.”
Troen på at vi er annerledes. At hos oss skjer ikke maktmisbruk.
Men det skjer. Og det vil skje. Spørsmålet er bare om vi har beholdt systemene som kan bremse det – eller om vi i vår selvtilfredse tillit har lagt dem i ruiner.
Tillitssamfunnet kan bli vårt endelikt – ikke fordi tillit er galt, men fordi tillit uten grenser er det samme som avmakt.
Og når makten ikke lenger har motmakt, når sperrene er fjernet, når krisene defineres av dem som ønsker mer kontroll – da er det bare et spørsmål om tid før ondskapen er vår herre.
Ikke fordi vi valgte den – men fordi vi ikke våget å si imot mens vi ennå kunne.
Du kan støtte mitt arbeid ved å vippse til: 911 75 352.
Kilder:
(1) – Nettavisen
