Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Geir Hasnes, Bærekraftsapostel, Norsk institutt for bærekraft og demokrati
Klimafrykten trumfer tydeligvis alt.
For å få makt uten innsigelser er frykt for innbilte ting det beste middel. Befolkningen tillater ganske så mye for å slippe å frykte, spesielt i form av statlig regulering og statlige avgifter på de mest absurde ting, som livets gass, karbondioksyd, uten hvilken det ikke hadde vært liv på jorden.
Hvordan går det med ‘det grønne skiftet’?
Frykten er grunnleggende for menneskene. Frykt gjør at vi er istand til å forsvare oss mot farer. Fantasien har imidlertid ingen grenser, og selv om det ikke er måte på hva politikerne kan innbille befolkningen, kan folk flest selv drømme opp sine egne dommedagsvisjoner bare de blir hjulpet av villedende avisoverskrifter og vage og omtrentlige politikerskremsler. Jo vagere, desto bedre.
Slike visjoner er religiøse av natur. Det er sannsynligvis er et flertall av stortingspolitikerne som selv tror både at der er en forestående klimakatastrofe som følge av karbondioksydutslipp, og at det er moralsk riktig å bedrive klimautslippsbekjempelse. Det er mest sannsynlig et mindretall av disse politikerne som ikke tror på klimaskremslene, men som finner disse svært egnet for økt makt til seg og sine og økte formuer hos dem det er lurt å holde seg inne med. Vi kan derfor dele alle politikere som arbeider for klimatiltak inn i panikkokratiet og skurkokratiet. De panikkslagne frykter virkelig, mens skurkene gnir seg i hendene der de vet at de helt urettmessig tilraner seg landets midler. Fra å beskytte miljøet har de lurt folk til å tro de beskytter klimaet.
For å vise at politikerne ‘tar grep’ mot en eller flere kommende innbilte klimakatastrofer, har de funnet opp begrepet ‘det grønne skiftet’. Jeg har i flere tidligere artikler argumentert for at målene til dette skiftet aldri vil finne sted, se her, her og her. I korthet er det grønne skiftet intet annet enn et sort hull hvor politikerne kan pøse ut samfunnets midler til subsidiekåte investorer uten kontroll over hvorvidt dette vil føre til mindre utslipp og et mer stabilt klima. Det er intet ‘grønt’ ved dette.
Klimafrykt og klima-avlat er intet mindre enn returen av hedenskapet, naturreligionen hvor de uberegnelige naturgudene kan finne på hva som helst og som derfor må prøves blidgjort ved offer. For noen er dette virkelig ramme alvor, mens for andre er dette en behagelig hobbyreligion man kan praktisere når det passer seg, ved å passe på at befolkningen f. eks. ikke tar fly mens en selv bruker privatfly for å delta på dyre klimakonferanser med et rått forbruk ‘i klimaets navn’.
‘Det grønne skiftet’ har ført til utvikling av en enorm parasittøkonomi. Ingen parasittøkonomi er bærekraftig, fordi den hindrer private midler fra å gå til et godt og rikt liv og til innovasjon, og offentlige midler fra de virkelige oppgavene et samfunn har: samferdsel, skolesystem, eldreomsorg, sykehus, politi og forsvar. Alle disse områdene lider under klimareligionen og det grønne skiftet.
‘Det grønne skiftet’ er simpelthen ikke vitenskapelig målbart, økonomisk, eller bærekraftig.
