Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Sindre Rudshaug
Norge forbereder seg på krise, sies det. Men hva slags krise? Og for hvem? En rekke overlappende fullmakter, som Prop. 11 L (2024–2025) endringer i sivilbeskyttelsesloven (sivil arbeidskraftberedskap), presenteres som nasjonal beredskap.
Men når vi ser nærmere etter, peker alt i én retning: Dette handler ikke om å beskytte Norge, men om å sikre lojalitet til overnasjonale aktører som EU, NATO, WHO og FN. Dette er ikke beredskap. Dette er kontroll – satt i system før krisen kommer.
En blåkopi fra Brussel, ikke Oslo
Prop. 11 L og andre fullmakter er norske på papiret, men innholdet synger i perfekt harmoni med EUs «Resilience Agenda», NATOs krav om «interoperabilitet», WHOs pandemitraktat og FNs «whole-of-society preparedness». Språket, timingen og målsettingene er identiske. Dette er ikke tilfeldig. Det er implementering av en overnasjonal agenda, forkledd som nasjonal politikk. Når lovene samsvarer mer med Brussel enn Grunnloven, må vi spørre: Hvem tjener dette?
Ingen trussel, men hastverk likevel
Hvem truer oss? Ikke Russland. I 30 år har de hatt mulighet til å ta Nord-Norge, men ingen eksplosiv opprustning er observert. Vi har én brigade nordpå, et skrapet Sivilforsvar og soldater uten skuddsikre vester. PST melder nedgang i ekstremisme, og ytringsrommet er allerede stramt. Likevel presses fullmakter gjennom i høyt tempo. Hvorfor? Fordi EU trenger Norges lojalitet – og ressurser. Olje, gass, fisk, metaller, forsvarsindustri. Norge er en gullgruve for en union som roper på «krigsøkonomi» og utvidelse mot øst.
Krise som påskudd
Fullmakter som Prop. 11 L handler ikke om flom eller naturkatastrofer, hvor folk frivillig bidrar. De handler om kontroll i en meningskrise. Hva skjer hvis du nekter å gi fra deg huset i en asylkrise? Når fullmaktene allerede ligger klare, er det ikke lenger ditt valg. Sensur, narrativkontroll og informasjonsfiltrering er allerede i gang. Dette er ikke et skjold for folket, men et grep for å sikre lydighet.
Hvor er den ekte beredskapen?
Hvis målet var å beskytte Norge, hvor er opprustningen? Hvor er helikoptrene, skuddsikre vestene, eller en troverdig plan for å forsvare landet? I stedet ser vi et Norge som stiller seg til tjeneste for EUs ambisjoner.
EU eksporterer styringsmodeller til Afrika og Asia, og nå til oss. Deres ledere snakker åpent om krig, AI-tanks mot Moskva, og behovet for å kontrollere informasjon. Norge? Vi er en lydig brikke i spillet, rikt på ressurser og villig til å tilpasse oss «for fellesskapet». Som Hitler – ser Brussel oss som en ressursbank med fin beliggenhet.
Linjene peker vestover, ikke nordover
Jeg leter etter propaganda, kontroll og infiltrasjon – og finner det overalt. Lover, budsjetter, strategier og retorikk peker ikke mot Russland, men mot Brussel, Genève og Davos. Russland forsøker ikke å forme opinionen her. Det gjør derimot aktører lojale mot EU. Å benekte dette krever en større konspirasjonsteori enn å se realiteten: Systemet er rigget for overnasjonal kontroll, ikke nasjonal sikkerhet.
Hvem blir brukt?
Norge forbereder seg ikke på å forsvare seg selv. Vi forbereder oss på å tjene en union som ser oss som en ressursbank. Fullmaktene er ikke her for å beskytte deg – de er her for å sikre at du ikke protesterer når krisen defineres. Spør deg selv: Når staten krever huset ditt, bilen din, eller ytringene dine – hvem gagner det? Ikke deg. Ikke Norge. Men Brussel smiler.
Les også fra Sindre Rudshaug på Uten Filter: Barns lidelser i Gaza: En kynisk syklus av kaos og død
