FN under lupen: Demokratisk underskudd og OICs økende innflytelse.
FNs rolle som en global fredsmekler og forkjemper for menneskerettigheter er blitt kraftig utfordret i senere tid, ikke minst gjennom Israels utenriksminister Gideon Saars skarpe kritikk.
Saar beskriver FN som «en råtten antiisraelsk og antisemittisk organisasjon», en uttalelse som har skapt bølger internasjonalt.
Kritikken kommer i kjølvannet av at Norge, med utenriksminister Espen Barth Eide i spissen, tok initiativ til en FN-prosess mot Israel for angivelig å ha blokkert nødhjelpsleveranser til Gaza. Som svar har Israel erklært Barth Eide persona non grata, et sterkt diplomatisk signal om misnøye.
Men bak denne konflikten ligger en dypere problemstilling: FNs sammensetning, der et mindretall av medlemslandene er demokratier, og den økende innflytelsen til Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC).
For et konservativt publikum som verdsetter nasjonal suverenitet og demokratiske prinsipper, reiser dette alvorlige spørsmål om FNs legitimitet og agenda.
FNs demokratiske underskudd
FN ble grunnlagt i 1945 med mål om å fremme fred, sikkerhet og samarbeid mellom nasjoner. Men dagens FN gjenspeiler ikke lenger de idealene mange vestlige demokratier håpet på.
Av FNs 193 medlemsland er kun om lag 84 klassifisert som fullverdige demokratier, ifølge Freedom House sin rapport fra 2024.
Dette betyr at over halvparten av medlemslandene styres av autoritære regimer eller hybridregimer med begrenset respekt for menneskerettigheter, ytringsfrihet og rettsstat.
Disse landene har likevel samme stemmerett i FNs generalforsamling, noe som gir dem betydelig makt til å forme organisasjonens agenda.
Dette demokratiske underskuddet er særlig tydelig i FNs menneskerettighetsråd (UNHRC), som ofte kritiseres for å være dominert av land som selv bryter menneskerettighetene.
For eksempel har land som Kina, Cuba og Eritrea sittet i rådet, til tross for dokumenterte overgrep mot egne borgere.
Israel, et demokrati omgitt av fiendtlige naboer, har vært mål for en uforholdsmessig stor andel av rådets resolusjoner. Siden 2006 har UNHRC vedtatt 33% av sine fordømmende resolusjoner mot Israel alene, mens land som Syria, Iran og Nord-Korea til sammen har fått langt mindre oppmerksomhet.
For konservative observatører er dette et tegn på at FN har blitt en arena der autoritære regimer utnytter sin numeriske overmakt til å fremme politiske agendaer, ofte på bekostning av demokratiske verdier.
OICs voksende innflytelse
En sentral aktør i denne dynamikken er Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC), en allianse av 57 muslimske land som representerer over 1,9 milliarder mennesker. OIC har som mål å fremme muslimsk solidaritet og beskytte islamske interesser globalt, men organisasjonen har også blitt kritisert for å drive en ensidig agenda i FN, særlig mot Israel.
OIC-landene utgjør nesten en tredjedel av FNs medlemsland, og deres kollektive stemme gir dem betydelig innflytelse i generalforsamlingen og andre organer.
OICs rolle i FN ble tydelig under debatten om Gaza-konflikten i 2024. Flere OIC-land, inkludert Pakistan, Malaysia og Tyrkia, ledet an i å presse frem resolusjoner som fordømte Israel for brudd på internasjonal lov, samtidig som de i liten grad adresserte Hamas’ rolle som en terrororganisasjon.
Denne ensidigheten har fått kritikere til å hevde at OIC utnytter FNs plattform til å fremme antiisraelske narrativer, ofte med støtte fra andre autoritære regimer som Russland og Kina.
For eksempel ble en resolusjon i generalforsamlingen i oktober 2024, som krevde at Israel avslutter sin «okkupasjon» av palestinske områder, støttet av 124 land, hvorav mange var OIC-medlemmer eller allierte. Kun 14 land, inkludert USA og Israel, stemte imot.
Konservative kritikere ser OICs innflytelse som en trussel mot FNs nøytralitet. Organisasjonens fokus på å beskytte islamske interesser, kombinert med dens store stemmeblokk, gjør at saker som angår Israel ofte behandles med en forutinntatt holdning.
Dette undergraves ytterligere av at flere OIC-land, som Saudi-Arabia og Iran, selv har tvilsomme menneskerettighetsrekorder, men sjelden møter samme grad av granskning som Israel.
Norges rolle og Israels reaksjon
Norges initiativ til å ta opp Israels blokade av Gaza i FN har satt landet i en vanskelig posisjon. Utenriksminister Espen Barth Eides engasjement ble møtt med sterk fordømmelse fra Israel, som mener Norge bidrar til å legitimere en antiisraelsk agenda.
Israels beslutning om å erklære Barth Eide persona non grata er et sjeldent og dramatisk grep, som understreker hvor dypt splittet forholdet mellom de to landene har blitt. For Israel handler dette ikke bare om Gaza, men om en bredere kamp mot det de oppfatter som FNs strukturelle fordommer.
Fra et konservativt ståsted kan Norges rolle sees som naiv eller ideologisk drevet. Kritikere mener at Norges fokus på multilateralisme og FNs autoritet ignorerer organisasjonens svakheter, inkludert dens demokratiske underskudd og OICs innflytelse.
Ved å støtte prosesser som ensidig retter søkelyset mot Israel, risikerer Norge å fremmedgjøre en viktig demokratisk alliert i Midtøsten, samtidig som man indirekte styrker autoritære aktørers posisjon i FN.
Samtidig har Norge også gitt enorme beløp til anti-Israelske NGOer, Hamas og palestinske stråselskaper i flere tiår. Slikt blir neppe oversett i Israel.
Veien videre: Reform eller marginalisering?
For konservative som verdsetter nasjonal suverenitet og demokratiske prinsipper, reiser FNs nåværende tilstand et viktig spørsmål: Kan organisasjonen reformeres, eller er den blitt så kompromittert at den bør marginaliseres?
Noen foreslår at demokratiske land må ta grep for å redusere innflytelsen til autoritære regimer og grupper som OIC. Dette kan inkludere å kreve strengere kriterier for medlemskap i organer som UNHRC eller å etablere alternative fora for demokratisk samarbeid utenfor FN-systemet.
Samtidig er det liten tvil om at FN fortsatt spiller en rolle i global politikk, og full tilbaketrekning er usannsynlig hos de partiene som er representert på stortinget i dag. Der er det full enighet.
For land som Norge, som satser tungt på multilateralisme, blir utfordringen å balansere støtte til FN med en mer kritisk holdning til organisasjonens svakheter.
For Israel og dets støttespillere handler det om å fortsette å utfordre det de ser som en urettferdig behandling, samtidig som de søker allierte blant demokratiske nasjoner.
Konklusjon
Gideon Saars kritikk av FN som «antiisraelsk og antisemittisk» er mer enn et diplomatisk utspill; det er en påminnelse om de dype strukturelle problemene i organisasjonen.
Med et mindretall av demokratiske medlemsland og en voksende innflytelse fra OIC, har FN forlengst mistet sin troverdighet som en nøytral aktør.
For konservative er dette en oppfordring til å fjerne tilliten til multilaterale institusjoner og heller prioritere allianser med demokratiske nasjoner som deler verdier som frihet og suverenitet.
Konflikten rundt Israel og Gaza er bare ett symptom på en større krise – en krise som krever både mot og handling for å løses.
Kilder:
