Det er ikke eldrebølgen som truer velferdsstaten!

Av Øystein Steiro Sr., Norgesdemokratenes førstekandidat til stortingsvalget i Akershus og Vest-Agder.

Kvinne­arbeids­helse­utvalget, har nettopp levert sin rapport til regjeringen. Arbeids­minister Tonje Brenna mener at vi må legge til rette for å få enda flere kvinner i jobb. Finans­minister Jens Stoltenberg vil at vi skal jobbe lenger. De påpeker at vi ikke har nok arbeids­kraft til å dekke det voksende behovet i helse- og omsorgs­sektoren i årene som kommer.

De skylder begge på eldrebølgen. Men det er feil. Det er ikke våre eldre, de som har arbeidet, bygget landet og betalt sin skatt, som er problemet. Det er en myte og en bortforklaring! Norge har heller ikke mangel på arbeidskraft dersom alle som kán jobbe, virkelig jobbet! Fortellingen om eldrebølgen og at vi trenger innvandring — er et falsk narrativ!

Innvandringen fra Midtøsten, Afrika og Asia, fører ikke bare til at befolkningen skiftes ut: Den lave yrkesdeltakelsen i innvandrerbefolkningen koster skattebetalerne flere hundre milliarder kroner i året. Kostnadene kommer bare til å øke.

I henhold til SSBs Arbeids­krafts­under­søkelse (AKU) er den aktive arbeids­styrken, dvs. alle i alderen 15–74 år som er syssel­satt eller arbeids­ledige, på omtrent 3 millioner personer. Innvandrerbefolkningen vokser eksponentielt som en følge av familie­gjenforening og langt høyere fødselsrater enn den øvrige befolkningen. Andelen innvandrerbarn i barnehagene i Oslo er allerede på over 30%.

I 1975 var innvandrer­befolkningen på anslagsvis 70.000 personer og 1,7% av en total­befolkning som da var på ca. 4 millioner. I dag, 50 år etter, utgjør innvandrer­befolkningen 1,2 millioner mennesker og 21,5% av befolkningen. 11,6% kommer fra MENA-landene, Afrika og Asia.

Men mens vestlig innvandring og arbeids­innvandrere fra Øst-Europa (bortsett fra Ukraina) har like høy og høyere arbeids­deltakelse, som den etnisk norske befolkningen, skiller de ca. 600.000 innvandrerne fra Midtøsten, Afrika og Asia seg ut med lav eller ingen utdannelse og lav arbeids­deltakelse. Anslagsvis 450.000 av disse er muslimer.

Bare ca. 38% av innvandrerne mellom 20 og 66 år fra disse landene er fult syssel­satte og arbeider minst 35 timer i uka. Det er 29% lavere enn den øvrige befolkningen. Det representerer 182.000 årsverk og et beløp 418 milliarder kroner årlig i tapt verdi­skapning, tapt skatte­inngang og økte sosial­utgifter.

I tillegg kommer kostnadene knyttet til økte infrastrukturbehov som følge av befolkningsveksten knyttet til innvandringen og det store over­forbruket av velferds­tjenester og helseytelser i innvandrer­befolkningen. Det er en anekdotisk observasjon, men 8 av 10 intensivsenger på Ullevål sykehus skal ha vært belagt med innvandrere under covid-pandemien. Sånt koster penger.

Det gjør også en forvokst offentlig sektor. I 2023 jobbet over én million mennesker i det offentlige i Norge, 34% av totalt antall sysselsatte, jf. OECD, hvor gjennom­snittet er på 18–20%. Våre naboland ligger høyere enn snittet, på ca. 29%, men godt under Norge. De offentlige utgiftene utgjør 62% av fastlands-BNP i 2025. Det er høyest i OECD, som har et snitt på 40–45%.

Det er mange dyktige og arbeidsomme mennesker i offentlig sektor. Men den er ineffektiv og dårlig organisert. Siden 1970 har antallet sysselsatte i offentlig sektor nesten tredoblet seg. Vi har endt opp med en offentlig sektoren som antakelig er størst i verden etter Nord-Korea. Den høye andelen av arbeids­styrken svekker samfunnets total­produktivitet. Det koster penger.

Det er vanskelig å finne andre forklaringer enn lav produktivitet. Det henger trolig sammen med et sterkt innslag av over­byråkrat­isering (new public management) og at to av tre ansatte i offentlig sektor i Norge jobber i administrative funksjoner i stedet for i førstelinjen, hvor det er mest behov for dem.

Om vi tar utgangspunkt i produktiviteten i offentlig sektor i våre naboland, innebærer det en over­syssel­setting eller skjult arbeids­ledighet, alt etter som en ser det, på minimum 5% av arbeids­styrken. Det tilsvarer omkring 150.000 årsverk. Du kan gange hvert tapt årsverk med 1,7 millioner kroner.

Det gir 255 milliarder kroner i tapt verdiskapning. Eller mao. dersom norsk offentlig sektor hadde vært like effektiv som våre naboland, ville vi ha spart omkring 255 milliarder kroner årlig!

I tillegg bruker politikerne oljepengene til å sanke velgere ved å utvide eksisterende velferds­ytelser og love stadig nye. Det blir ingen nye velgere av å fjerne ytelser som allerede er etablert. Det gjelder den særnorske sykelønns­ordningen så vel som de særdeles liberale praktiseringen av de norske trygdeordningene.

Jeg tror de fleste mener som meg: De som ikke kan jobbe, må vi ta oss av. Det er dét vi først og fremst har velferds­staten til. Men de som kan jobbe, de må jobbe! De må jobbe for å bidra til fellesskapet, for å holde hjulene i gang og for å sikre egen helse og alderdom. Og jobber de ikke, må det ha en kostnad. Det kan ikke være slik at det lønner seg å la være å jobbe og la være å bidra til felles­skapet og egen sikkerhet.

Det er verken rett eller riktig at helt eller delvis arbeidsføre går på trygd fordi de kan, fordi det lønner seg bedre å gå på trygd og fordi politikerne er slepp­hendte med skatte­pengene til dem som arbeider. Det er ikke riktig overfor dem som virkelig er syke og uføre. Og det under­graver arbeids­moralen til dem som jobber og sliter.

Det er omkring 6% av arbeidsstyrken og ca. 211.000 personer som til enhver tid er på sykelønn og som ikke arbeider. Norge ligger på topp i OECD. Snittet i våre naboland er på omkring 3,5%. Det har selvsagt med den særnorske ordningen med egenmelding og full lønn fra første dag å gjøre, som LO har nedlagt veto mot å fjerne og som Ap, H, FrP og Sp dermed ikke tør røre.

Men det er ingen urimelig forutsetning å anta at helse­statusen i Norge ikke er noe dårligere enn i våre naboland. Det innebærer at omtrent 2,5% av arbeids­styrken og 75.000 personer som kan jobbe, i stedet sykemelder seg og mottar sykelønn.

I tillegg til dette har vi også mer enn dobbelt så høy andel uføre­trygdede som OECD-snittet. Det er ca. 370.000 uføretrygdede i Norge, tilsvarende ca. 11,3 % av arbeidsstyrken. Snittet i våre naboland og i OECD er på ca. 7%.

Dersom vi igjen antar at helse­statusen i Norge ikke er noe dårligere enn i våre naboland, innebærer det en forskjell på 4,3 prosentpoeng. Det vil med andre ord si at 129.000 personer som kunne arbeidet, i stedet mottar uføretrygd.

Det betyr at dersom vi forutsetter at helsenivået er det samme som i Sverige, Danmark og Finland, går 204.000 årsverk årlig tapt ved at sykelønnsordningen og trygdesystemet misbrukes. Det representerer totalt 490 milliarder kroner årlig i tapt verdiskapning, redusert skatteinngang og økte trygdeutbetalinger.

Det viser at politikerne ødsler med den største og viktigste ressursen landet har: human­kapitalen. Den er langt mer verdifull enn oljen i Nordsjøen.

Videre betyr det at den reelle arbeids­løsheten i Norge ikke er på 3,9% og halvparten så stor som våre naboland, slik Støre skryter av. Arbeidsløsheten er på hhv. 7% i Danmark, 8,8% i Finland og 9% i Sverige. Den er i realiteten faktisk dobbelt så høy i Norge dersom vi mener at vi har like god helse og at vi egentlig er like gode til å jobbe som våre naboland!

Og det betyr at vi ikke trenger å importere arbeidskraft. Vi har mer enn nok av arbeidskraft selv dersom alle som kán jobbe, virkelig jobbet. Dersom offentlig sektor hadde en ‘normal’ størrelse slik som våre naboland. Og dersom ikke så mange sykemeldte seg og tok ovale helger eller trygdet seg fordi de kan og fordi opportunistiske politikere bruker velferdsordningene til å ‘kjøpe’ seg velgere.

Vi trenger å ta vare på våre syke og våre gamle. Men det er ikke eldrebølgen som er problemet. Vi trenger ikke innvandrere til å ta vare på dem. Om alle som kan jobbe, virkelig jobbet, kunne vi ta vare på dem selv. Men vi trenger å effektivisere offentlig sektor. Vi trenger å rydde opp i et skakk-kjørt trygdesystem.