Av Karl Martell
La oss ta en helt tilfeldig sak fra det siste året.
En 13 år gammel norsk jente i den idylliske byen Molde. Fem ikke-norske gjerningsmenn med bakgrunn fra islamske land i Midtøsten. En nyankommet asylsøkende 18-åring. En mellom 15 og 18. Og tre under 15 år gamle. Alle med islamske navn. Den norske jenta er alene og blir omringet av den ikke-norske gjengen utenfor Molde domkirke midt på lyse dagen.
Gjengvoldtekten ble utført på en særlig krenkende måte. De dopet henne med hasj og skjenket den 13-årige norske jenta med sprit slik at hun var kraftig beruset. Så forgrep de seg seksuelt på jenta på tur. Filmet det. Lo og hånet henne. Og la det ut på nett til tusenvis av brukere på sosiale medier.
Denne gangen finner politiet nok bevis. De involverte blir siktet for voldtekt av et barn eller medvirkning til voldtekt av barn. Strafferammen er 10 år for 18-åringen. De andre vil få enten «opphold på ungdomsinstitusjon, meldeplikt eller lignende». De under 15 vil ikke få noen reaksjon utover kontakt med en institusjon eller barnevernet.
Les mer: Er dette slutten for Schengen?
Hvordan har vi akseptert å bli så følelsesløse og så sløve som et folkeslag at vi ikke reagerer når våre egne barn blir knivstukket, voldtatt eller drept av innvandrede folkeslag? Når uskyldige mennesker, unge som gamle blir etterlatt i blodpøler på gater og i sine hjem?
Politiet jobber med hendene på ryggen, bundet av politisk korrekthet og politisjefer ansatt med bakgrunn i kjønn, seksualitet og politisk bakgrunn. Ikke erfaring, kompetanse eller handlekraft. Livredde for å få en anklagende pekefinger om «rasisme», «forskjellsbehandling» eller «diskriminering». Ord som veier tyngre enn å følge loven og sikre innbyggernes trygghet i dagens Norge.
Våre medier og journalister er ideologisk forankret på ytre venstre og vil ikke gjøre noe for å lage bølger i den lille påståtte idylliske multikulturelle innsjøen som er vårt land. De utelater både detaljer, fakta og gjerningsmennenes bakgrunn i kriminalsaker. Folk ville kastet opp om de kunne lese politirapportene i sin helhet, usensurert. De ville skreket.
Les mer: Hva skal vi gjøre med avviste asylsøkere?
Den jevne mann og kvinne i gata er nærmest hjernevasket av årelang propaganda fra barnehage og helt inn voksen alder med TV’en midt i stua, med grove løgner og falske statistikker fra nikkedukkene på skjermen. Med tåkeprat og ideologiske floskler om innvandringens eksklusivt positive sider fra våre politikere, som får fortsette å leve selv om de er avskrevet utallige ganger.
Når vi leser om kriminalitet i media så får vi bare halve bildet. Noen ganger ikke det en gang. Ofte får vi regelrette løgner. Og myndighetene, ordensmakten og massemedia er med på det hele i en slags ondskapens akse. Vi får prentet inn «gode ting» og «onde ting» jevnlig via radio, TV og internett, nøye valgt ut for oss av de som styrer den offentlige debatten. Og via offentlige demonstrasjoner og aktivisme på skole og jobb. Slagord og paroler ferdig tenkt ut som kan ropes ut uten forståelse for hva som faktisk står bak. Men det føles godt for de som har latt seg forføre.
Les mer: Hvor mye koster det pakistanske innavlet norske skattebetalere?
De har ikke lest politirapportene og legenes beskrivelse av en revet i stykker vagina og anus som må sys av legene. Hvordan ofrene nesten forblødde i hjel av voldtekten. Hvordan jentene har fått ødelagt innvoller og tarmer, med livslang og permanent skade. Aldri kan få barn. Hvordan de ble slått så kraftig at de fikk hjernerystelse mens gjengvoldtekten foregikk. Blåmerker etter slag og åpne sår over hele kroppen. Hvordan de ble truet på livet og trodde skulle dø. Dødsfrykt og gjengvoldtekt. Grov vold. Blod overalt på klær og gulv. Tårer. Side opp og side ned med detaljer i rapporten som media har lest, men utelater med vilje for leserne. For de vet folk ville reagert. Jenter helt ned i barneskolealder. Overgriperne snakker fremmede språk. Bruker grov vold. De ler og filmer. De skryter av det. De har nylig sluppet inn i våre land. De kan gjøre hva de vil.
Når skal vi reagere?
Så der sitter altså en 13-årig norsk jente, ødelagt for livet. Familien måtte flytte fra byen der overgrepet fant sted. Ikke de ikke-norske overgriperne. Det ble ingen fakkeltog fra innbyggerne og lokalpolitikere. Ingen taler fra ordfører i kommunen eller rektor ved skolen til jenta. Ingen rosetog eller lysmarkering fra fagforeninger eller lokale organisasjoner. Ingen krav eller kommentarer fra lokale medier og avisredaktører om at man måtte stoppe den politikken som førte til den kriminelle handlingen.
Les også: Dokumentar eller skremselspropaganda? DWs syn på høyresiden i Europa
Ingen menn, fedre, fotballtrenere eller politifolk i byen går til aksjon mot asylmottaket der mennene kommer fra. Eller rådhuset i byen der politikerne sitter som slapp gjerningsmennene inn i det lille samfunnet. De gjemmer seg bak døra hjemme. Biter det i seg. Redde for jobb og karriere. Å bli hengt ut i lokale medier.
Man rett og slett feier alt under teppet og møter neste dag som om ingenting har skjedd. Klistremerket med «ingen rasisme her» henger fremdeles på fellesrommet. Pride-flagget likeså. 1. mai komiteen er valgt ut med paroler. Men ingen snakker om den 13 år gamle jenta. Og det skremmende er at det finnes tusenvis av lignende saker fra Norge med samme forhold mellom offer og overgripere. Norske ofre. Ikke-norske overgripere. Grove gjengvoldtekter. Mindreårige norske jenter. Ødelagte liv og familier. Men stillheten fra den norske offentligheten og media er øredøvende.
Den ideologiske hjernevasken er så dypt impregnert i det norske samfunnet at vi er villige til å ofre våre egne barns liv og helse for å gjennomføre det multikulturelle eksperimentet vi er påtvunget av politikerne og samfunnseliten i Norge.
Hva i helvete har skjedd med oss som folk?
