Av VOX
Jeg har alltid hevdet at gamlelandet Norge etter krigen utviklet et av verdens beste land å bo i. Det moderate sosialdemokratiet som ble holdt i øra av Høyres John Lyng og Kåre Willoch har etter mitt skjønn knapt sett sin make på kloden vår i nyere tid. Selvsagt er det alltid saker og ting å pirke på. Men vi fikk en frihet til å utdanne oss, leve i fred og utvikle oss i balansert, harmonisk samklang der tålegrensen for avvik var høy. Vi hadde imidlertid en rimelig grad av felles moral som innga oss trygghet. En viss felles opplevelse av rettferdighet.
“Kan ikke bli stående!”
På søndagsskolen lærte vi at “et hus som er i full strid med seg selv, kan ikke bli stående.” For store forskjeller avstedkommer splittelser og strid det ikke er mulig å leve med selv i dagliglivet. Dette er logiske slutninger som treffer hjemme i de fleste kulturer. Det er rett og slett ikke mulig at alle og enhver worldwide kan passe sammen i et påtrengt fellesskap der ulikhetene skriker i mot en. Det skal ikke noen særlig stor sosial håndbagasje til for å skjønne dette naturlovmessige.
Å mestre det umulige
Men også et slikt fortreffelig fellesskap står utsatt til når stormannsgale globalister mener seg å mestre det umulige. Nemlig å forene totalt ikke-kompatible kulturer i samme gryta. En lapskaus av elementer som er like fjernt fra hverandre i forståelse som øst er fra vest, og nord er fra syd. Selv en fåming i folket skjønner at slike viderverdige eksperimenter ikke kan ende godt. Når de så tvangsmessig har satt seg fore å blande diametralt motsatte kulturer i sin global-gryte, erfarer selvsagt regissørene bak dette at crash er uunngåelig. Og for å hindre umiddelbar kollaps ser de ingen annen utvei enn å gå til angrep på de som byr på minst trøbbel. Og det er deg og meg.
Vi er de enkleste å ta
Vi som etter mange tiår har annammet folkeskikk med påfølgende fredelige reflekser er med ett blitt de enkleste å ta. Ikke like greit å nøytralisere entiteter som kommer rett i fra borgerkrig, nød og annen total elendighet. Resultatet blir imidlertid at mennesker som foretrekker kniv fremfor dialog verken kan eller vil bøye seg i det såkalte demokratiet. Blandingen av politisk hummer og kanari avstedkommer derfor en suksessiv radikalisering med påfølgende stammesamfunn og klansamfunn. Stikk i strid med globalistenes drømmerier. “Mye er forskjellig, men det er utenpå”, sang Torbjørn Egner. Sannheten er imidlertid at ytre forskjeller er helt marginale i forhold til de vi bringer med oss mellom parabolene. Å forene så ulike kulturer er rett og slett ikke mulig.
Skytset mot de svakeste
Når dette etter hvert går opp for selv hjernevaskede global-drømmere, blir siste mulighet å velge den enkleste utvei. Og det er selvsagt å rette skytset mot de presumptivt svakeste. Da er selvsagt veldresserte vestlige mennesker eneste sjans om full krig skal unngås på sikt. Du og jeg skal derfor sandblåses intellektuelt for at vi skal oppleve vår egen identitet som det største hinderet i våre egne hjemland. Mitt sosialdemokratiske ståsted blir derfor straks omdøpt til fascisme, rasisme og endog nazisme. Jeg skal nemlig visstnok i tillegg være høyre-ekstrem. Selveste inkarnasjonen av Adolf Hitler & co. Alle disse merkelappene gjør noen og enhver svimeslått. For i min tankeverden er en høyre-orientert person en som vil ha minst mulige skatter, mest mulig personlig frihet og minst mulig statlig styring. Skulle en slik entitet bli ekstrem ville vel endeholdeplassen bli anarkismen. Total frihet. Ikke nazismens hundre-prosentlige kontrollsamfunn.
Skjellsordnivå
Det er således trist å se eksemplarer av vår egen art på venstresiden falle ned på et totalt ikke-logisk skjellsord-nivå. I mangel på intelligent oppegåenhet. Jeg har dessuten ingen aversjon mot om “tapeten” på folk er brun, gul eller hvit. Det er den mentale håndbagasjen jeg forholder meg til. Jeg liker tyskere, men ikke reelle nazister. Jeg liker mørkhudete, men ikke islamister. At dette skulle ha noe med rase å gjøre er så fjernt fra virkeligheten som øst fra vest. Det er bare ett eneste ord som rinner meg i hu midt oppe i galskapen. Og det er ordet “hersketeknikk”. Når politiske eller religiøse drømmere ser konturene av at deres livsverk faller i grus, viser alle antropologiske studier at angrep er det beste forsvar. Slik håper de å unngå å bli stilt til ansvar. Slik endte det også når Sovjet-unionen falt. Folket sa: “Staten later som den betaler, så vi later som vi jobber.” Bare så synd at verdens beste samfunn lot seg dupere av psykologiske blindgater og ble med ned i det ytterste forfall til full hornmusikk.
