Hva ligger i dette? Betyr det at ingen skal eie noe? Å nei, det er nok ikke det som ligger i utsagnet. Det er nok heller slik at man i WEF ser for seg en superrik, ikke demokratisk valgt elite (Blackrock, Soros, Bezos og lignende) som står for alt eierskap, mens det Erna Solberg kaller sammensuriet skal få lov å leie det de trenger, det være seg bolig, fremkomstmiddel eller hva det skal være av varige konsumgoder.
De ser heller ikke for seg det antall nasjonalstater vi ser i dag. Det hele vil være redusert til noen få entiteter under kontroll av av den kapitaleiende elite — der systemet vil være påstått demokrati, men i realiteten oligarkier. Det vil bli avholdt valg, men de valgte representantene vil være i lommen på oligarkiet. Rettsvesenet vil være av kengurutype, også styrt av oligarkiet. Ytringsfrihet vil være svært begrenset av slik lovgivning og politikk som vi nå ser i UK i regi av statsminister Keir Starmer.
Hvis folk ikke har eierrett til sine varige goder, vil de i stedet være leilendinger, og da er vi tilbake til føydaltiden. Da satt en liten elite på toppen med kongen øverst og godseier-adelen like under. På bunnen var leilendingene, som bare måtte finne seg i de disposisjoner eliten foretok.
Dette er selvsagt en hyggelig situasjon for medlemmene av samfunnseliten, for de må ikke stå til ansvar og må svare på plagsomme spørsmål fra “sammensuriet”. De kan skalte og valte med verdiene som de vil. Hvorfor skulle ikke den superrike elite ønske seg en slik situasjon? Det eneste unntak fra dette er Elon Musk, som har bevist at han tenker annerledes — etter at han kjøpte Twitter, døpte det om til X, og fjernet meningssensuren fra plattformen.
Det er vanskelig å se for seg noen av de andre superrike aktørene gjøre noe tilsvarende. Musk har også annonsert på X at han tenker å kjøpe Facebook, og da vil også den klassiske Big Tech sensuren bli fjernet derfra, samt at brukerne vil få ha sine data i fred. Musk kan godt betraktes som en superrik hvit ridder som ikke deler den øvrige superrike elitens agenda.
Slik sett er det ikke tilfeldig at Musk støtter Donald Trump som predidentkandidat, mens den øvrige elite vil ha det Demokratiske partiets kandidat.
Schwabs definisjon av lykke er nokså spesiell. Hva slags lykke har man om man ikke eier sin bolig, bil eller hytte på fjellet? Man har jo ingen reell disposisjonsrett over eiendelene om man er leietager. Det er mulig han burde formulert sitt utsagn litt annerledes: “You will own nothing, and we will be happy”. I Norge var det i sin tid partiet Høyre som snakket om bredt og spredt eierskap, da de gikk inn for det de kalte “selveierdemokratiet”. Det kan være litt interessant å ta en kikk på partiets program i dag:
Eierskap
Høyre vil legge til rette for maktspredning og et sterkere privat eierskap. Statens rolle som eier i norsk næringsliv er stor og bør reduseres. Statlig eierskap kan likevel begrunnes ut fra særlige nasjonale hensyn, som ønsket om å bevare hovedkontor i Norge. Statlig eierskap i kommersielle selskaper skal ikke bety politisk styring, og det statlige eierskapet må være forutsigbart, profesjonelt og føres med en armlengdes avstand. Høyre vil styrke selveierdemokratiet, slik at flest mulig får muligheten til å eie sin egen bolig, drive sin egen bedrift og være medeier i næringslivet.
Høyre vil:
- styrke det private eierskapet og redusere statlig eierskap i de selskapene der staten ikke har viktige strategiske begrunnelser for å eie
- sikre at hovedkontorfunksjoner i strategisk viktige selskaper forblir i Norge
- føre en politikk for økt privat eierskap
- sette et tak på den samlede verdien i Statens pensjonsfond Norge — Folketrygdfondet, og overføre det overskytende til Statens pensjonsfond utland
Hvor ofte ser vi Høyre vektlegge dette i den offentlige debatt? Jeg forbinder ikke dette med Høyre i det hele tatt lenger. I dag er følgende punkter mye viktigere for partiet:
Veien mot lavutslippssamfunnet
Klimaproblemene er vår tids største utfordring. Norge skal være et lavutslippssamfunn i 2050. Høyre vil ta markedet i bruk i miljøets tjeneste, for å gjøre det lønnsomt å gjennomføre god klimapolitikk og bidra til å skape vekst og lønnsomme grønne jobber.
Høyre vil videreføre og forsterke forurenser betaler-prinsippet, ved å bruke skatte- og avgiftssystemet — det skal lønne seg å ta klimavennlige valg. Vi vil bidra til å utvikle ny miljøteknologi og ta i bruk offentlig innkjøpsmakt for å legge til rette for grønne og innovative løsninger som bidrar til å redusere klimagassutslipp.
Høyre vil:
- fortsette et forpliktende samarbeid med EU om utslippsreduksjoner, som sikrer norske bedrifter forutsigbarhet og like konkurransevilkår som europeiske bedrifter
- støtte og påvirke EUs arbeid for at import fra land uten tilsvarende karbonprising skal betale karbonavgift
- ta initiativ til forenkling av norske og europeiske regler for sertifisering av bygningsmaterialer for å øke og forenkle ombruk
- jobbe for internasjonale, standardiserte krav for grønne obligasjoner
- sikre full sysselsetting innenfor rammen av et nullutslippssamfunn
- fortsette økningen av CO2-avgiften, men kompensere ved å redusere andre skatter og avgifter
- øke den årlige treplantingen med ti millioner trær innen 2030 gjennom planting av stedegne treslag
- dreie hoveddelen av norsk bistand mot klimatiltak i utviklingsland
- videreføre regnskogsatsingen under forutsetning av at den bidrar til verifiserbare utslippsreduksjoner
- støtte opp om innføringen av EU taksonomi
Neste avsnitt kalles “klimavennlig indistri”, og der fortsetter man i samme duren, det hele ser ut som om MDG’s politikk er inkorporert i programmet. Det er dette som er partiets hovedfokus, ikke maktspredning gjennom alminnelig eierskap for folk flest.
Dette får bare en liten notis i programmet, hovedtyngden ligger på lavutslipp og klimavennlighet. Det pussige er at de fokuserer på treplanting – hvorfor det? Siste landsmøte i partiet lot seg jo tvinge av partilederen til å fjerne utsagnet om at skogen skulle telle med i det såkalte klimaregnskapet. Så her mangler det konsistens.
Selveierdemokrati og “klimavennlig industri” er også en selvmotsigelse. Hele det grønne næringsfeltet er avhengig av statlig “risikoavlastning”; et finere og mer tilslørende ord for subsidier. Grønne investeringer er avhengig av høyere priser enn det som markedet vil gi; se til vindkratindustrien som eksempel. Derfor må staten inn og garantere at eierne får en minstepris pr. produsert kWh når denne faller under et kritisk nivå nivået på strømbørsen. Dette nivået er fastsatt i det anbudet som er gitt.
Hvilke profesjonelle investorer i Norge har valgt grønne indiustriprosjekter som investeringsobjekter? Jeg kjenner kun til en: nemlig Jens Ullveit Moe, som tydeligvis må ha gjennomgått en slags grønn religiøs vekkelse. Han har ikke akkurat sikret seg noen kapitalavkastning på denne satsingen, så han må tro at han får et godt liv i en grønn himmel når den tid kommer. Ikke vet jeg.
Dette forteller oss at en slik industrisatsing er veien til å tape penger, og den forutsetter et samrøre mellom stat og privat kapital.
“Risikoavlastnigen” har trukket til seg en ny type kapitalister som bør få betegnelsen parasittkapitalister, all den stund de går etter statlige subsidier som en sikker kontantstrøm i bunnen av prosjektet.
Dette fører selvsagt til store muligheter for å berike seg privat. Vi ser slike eksempler innen batteriproduksjon; et annet stort satsningsområde. Her er et interessant spørsmål: Hvilke spesielle forutsetninger har Norge for å produsere batterier på konkurransedyktig vis? Vi har ikke utviklet noen spesiell ekspertise på slikt, og vi har ikke de råvarene som tregns innenfor landets grenser.
Vi fikk en aluminiumsindistri basert på importert bauxitt, som takket være billig vannkraft kunne frembringe et konkurransedyktig sluttprodukt. Der har vi utviklet ekspertise siden vi selv kunne stille med den viktige produksjonsfaktoren strøm, og mye rimeligere enn omverdenen kunne. Men batteriproduksjon har ingen slike fordeler, og strømmen er ikke lenger billig heller — takket være utenlandskablene. Batteriproduksjon vil også være avhengig av statlige subsidier. Dette er ikke noe den jevne borger bør risikere penger på.
Norge har i dag en voksende stat som driver utstrakt planøkonomi
Alle de grønne satsingene er kommet i stand, ikke fordi det er noe marked for sluttproduktene, men fordi det er politisk ønskelig med slik satsing. Dette griper mer og mer om seg, og en slik økonomi som ikke er basert på tradisjonell forretningsrisiko — med tilhørende avkastning, vil i lengden ikke holde vann.
Når det gjelder grønn økonomi er det lett å se at oppsiden er mye mindre enn nedsiden, så den tradisjonelle risikomekanismen er satt ut av spill. Normalt er det grunn til å forvente at høy risiko vil gi høy avkastning, men kan også gi store tap. Grønne planøkonomiske prosjekter har ingen slik symmetri, her vil det ikke være den oppsiden man kan forvente i et normalt forretningsprosjekt som er basert på markedsbetraktninger.
Et annet fantasifoster er karbonfangst og lagring. Hvem skal eie dette? Det er ingen ting å satse på for en privat investor som vil ha kapitalavkastning. Slike prosjekter kan kun realiseres med statlige midler, og her finnes intet sluttprodukt. For det første er det ikke noe særlig marked for gassen CO2, for det andre er det jo ingen ting å selge når gassen ligger trygt forvart nede i geologiske strukturer under havets bunn.
Det hele er basert på at det politiske miljø skal kjøpe seg avlat ved å prøve å fange industrielle CO2-utslipp og grave dem ned, slik at de skal kunne forsvare fortsatt bruk av fossile energikilder/brenning av avfall for å lage fjernvarme overfor andre politikere, ikke minst i EU. Dette er ikke noen arena for selveierdemokrati. Så det er ikke lett å se for seg hva Høyre egentlig mener med ovenstående programpost. Særlig ikke når vi ser den i sammenheng med regjeringen Solbergs prosjekt “Langskip”, som er ment å skulle frakte CO2 under havets bunn.
Jeg tror at et fritt samfunn avhenger av at alle kan eie noe, og ikke være leilendinger. En leilending eksisterer egentlig på utleiers (eiers) nåde, og må godta de disposisjoner eier måtte finne på å gjennomføre. Det er grunnen til at vi må anse organisasjoner som WEF som frihetens fiender. Hvordan skal WEF få gjennomført at ingen skal eie noe og dertil være lykkelig? Da må befolkningen gjøres så fattig at de ikke har råd til å kjøpe sine varige konsumgoder, og de må ikke være i stand til å investere noe i næringsvirkspomhet. For å oppnå dette må man fremme et totalitært prosjekt der ytringsfrihet og politisk frihet er borte.
Den nye kapitalismen er et instrument for å oppnå dette. Dette er en samrøre mellom stat og en liten gruppe med superrike aktører, som selvsagt ikke ønsker å måtte forholde seg til et plagsomt demokrati, der noen er så ufine at de opponerer mot oligarkiets prioriteringer. Til hjelp har de Big Tech (med Elon Musk som hederlig unntak) som henger merkelappen “høyreekstrem” på alle som ikke vil innordne seg. Og hvis ikke det er nok, legger man på “rasist” for godt mål. Oligarkiet fører dermed en utrettelig kamp for å kontrollere det rådende narrativ om de samfunnsforhold vi står overfor.
Det innledende spørsmål om hvem som skal eie, er egentlig enkelt å besvare
Folk flest skal eie, og eiermakt skal være spredd på mange hender. Dette utelukker ikke at store enkeltinvstorer finnes i systemet, men de skal ikke være der alene, mens befokningen forøvrig er fratatt alle muligheter. WEFs idé er et uttrykk for globalismens innerste ondskap: den vil ikke vanlige folk, det store flertall, vel.
Hvordan skal flertallet stå imot?
De har stort sett bare én mulighet: De må slutte å stemme på de partiene som fremmer globalismens interesser på Stortinget. Dette er særlig Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre, med SV og litt FrP på slep.
Da må nevnes at et forbausende utspill fra kommunistpartiet Rødt. De lanserte et forslag om at folkeavstemningsinstituttet skulle innlemmes i Grunnloven, slik at bl.a. Acer-tilslutningen kunne legges ut til avstemning. Dette er selvsagt en glimrende ide, og den kom fra det mest uventede hold. Hva er det som skjer i Rødt nå? Er de i ferd med å forlate kommunistisk ideologi? Jeg vet nesten ikke hva man skal tro her nå, og man sprø seg selvsagt om det er en skjult agenda bak. Men folkeavstemnigner om slike viktige spørsmål vil sannsynligvis gå imot oligarkiets interesser, for disse faller ikke sammen med interessene til alminnelige folk.
Også Norgesdemokratene (ND) har folkeavstemninger på programmet, og nå er det en gyllen anledninge til å rykke ut offentlig og bifalle Rødts utspill og melde fra om at med ND på Stortinget, vil det være iallfall to partier som vil arbeide for en slik løsning. Dette vil redusere avstanden mellom partienes prioriteringer og velgernes interesser, for her er det stadig mindre sammenfall.
Vi lever i spennende tider, og flertallet må nå samle seg og slutte med fragmentering i form av at det dannes nye politiske partier på hvert nes i landet. Da når man aldri frem.
Man må slå seg sammen, tåle visse interne uenigheter og utøve disiplin.
Hvis ikke vinner de globalistiske gammelpartiene.
