Av Brynjolf Bjarme
I en nylig artikkel publisert av Washington Post retter den amerikanske avisen et ensidig angrep mot Martin Sellner, en ledende skikkelse for Europas høyreside. Artikkelen, med tittelen Inside the world of Martin Sellner, millennial influencer of Europe’s far right, viser nok en gang hvordan vestlig media systematisk demoniserer stemmer som utfordrer den etablerte ordenen. Dekningen er preget av feilaktige påstander og et klart forsøk på å sverte Sellner, uten å gi ham en rettferdig plattform til å forklare sitt syn.
Et av hovedankepunktene i Washington Post sin artikkel er at Sellner angivelig radikaliserer unge europeere med sitt budskap, og de sammenligner ham til og med med terrorgrupper som Islamsk Stat. Dette er en grov overdrivelse og vitner om en fullstendig mangel på forståelse for hans bevegelse, Generasjon Identitet. Sellner har gjentatte ganger understreket at hans aktivisme er ikke-voldelig og inspirert av fredelige bevegelser som Gandhi og Den arabiske våren. Å fremstille ham som en voldelig ekstremist, som Washington Post gjør, er ikke bare feil – det er direkte uansvarlig journalistikk.
Les mer: Tysk politi stormer bokbad: Martin Sellner bortvist
Videre angriper avisen Sellners konsept om “remigrasjon”, som de beskriver som en ekstrem politikk for massedeportasjon. Dette er en overforenklet og uriktig fremstilling av Sellners syn. Remigrasjon handler om å oppmuntre migranter som ikke ønsker å integrere seg, til å returnere til sine hjemland, ved hjelp av økonomiske og kulturelle insentiver. Det er mange i Europa som støtter denne ideen, men i stedet for å presentere det som en legitim politisk diskusjon, avfeier Washington Post det som ekstremisme. Dette viser hvordan avisen bevisst unngår en nyansert debatt om massemigrasjon og samfunnets utfordringer.
Artikkelen forsøker også å knytte Sellner til terroristen Brenton Tarrant, gjerningsmannen bak moskémassakren i New Zealand, fordi Sellner en gang mottok en donasjon fra ham. Washington Post nevner kort at Sellner kun hadde en kort utveksling med Tarrant, men bruker likevel denne minimale forbindelsen til å fremstille Sellner i et mistenkelig lys. Sellner har åpent fordømt terror og vold, men media utnytter enhver mulighet til å koble ham til slike hendelser – en klar strategi for å undergrave hans legitimitet. Dette er et klassisk eksempel på skyld ved assosiasjon, hvor fakta ofres for å tjene en narrativ.
Les mer: Sellner saksøker politiker for 21.000 euro etter falske anklager om Hitler-hilsen
Sellner har også blitt stemplet som antidemokratisk, men Washington Post unnlater å nevne at han gang på gang har deltatt i offentlig debatt og holdt seg innenfor lovens grenser. På tross av intens overvåkning og flere rettssaker, har Sellner kun blitt dømt én gang som voksen – for å ha tegnet bevegelsens symbol, lamdaen, i en bok, et symbol som nå er forbudt i Østerrike. Likevel presenterer Washington Post dette som om han skulle være en farlig kriminell. Denne form for retorikk illustrerer hvordan media fordreier selv de mest trivielle hendelser for å passe sin politiske agenda.
Det kanskje mest urovekkende med Washington Post sin dekning er hvordan de fullstendig overser hvorfor så mange unge europeere trekker mot Sellners budskap. I stedet for å demonisere ham, burde avisen ha reflektert over hvorfor så mange i Europa føler seg fremmedgjort i sine egne samfunn og søker til Sellners bevegelse for veiledning og identitet. I stedet velger de å fremstille ham som en trussel mot demokratiet og europeiske verdier, uten å engang prøve å forstå årsakene til hans økende popularitet.
