Den Nietzscheanske fremveksten til AfD

Av Constantin von Hoffmeister

Oversatt av Uten Filter.

AfDs (Alternativ for Tyskland) valgseier i den østtyske delstaten Brandenburg, med 30 % av stemmene, markerer et avgjørende øyeblikk i Tysklands politiske utvikling. Dette er en del av en voksende bølge av konservativ nasjonalisme som sprer seg i Øst- og Sentral-Europa. Etter eksempler fra de andre østtyske delstatene Thüringen og Sachsen, har Brandenburg nå blitt den tredje delstaten hvor AfD har blitt en viktig politisk aktør. Denne trenden viser regionens dype ønske om å gjenvinne sin suverenitet fra Vest-Europas liberale og kosmopolitiske idealer. Ved å se på disse hendelsene gjennom Friedrich Nietzsches perspektiv, kan vi forstå det som en monumental kulturell splittelse – en splittelse som beskriver det eldgamle skillet mellom øst og vest, men med nye aktører og eksistensielle innsatser. I Nietzsches termer er vi vitne til fremveksten av et «Øst-Europa», ikke geografisk, men åndelig, en bastion for de siste restene av styrke, motstandskraft og tradisjonelle verdier, slik Bysants en gang sto som et bolverk for kontinuitet, og bevarte arven etter Romerriket og den ortodokse kristendommen, mens Vest-Europa falt inn i politisk fragmentering etter Vestromerrikets fall.

Nietzsche sa en gang at «det tyske folk, med en appetitt som andre kan misunne dem, fortsetter å sluke motsetninger, og svelger ‘tro’ sammen med vitenskap … uten å vise tegn til fordøyelsesbesvær.» Dette sitatet, i dagens kontekst, gir en skarp kritikk av Vest-Tyskland, som har latt seg forbruke av motsetninger. Vesten hevder å forsvare «frihet», men begrenser samtidig ytringsfriheten med lover om politisk korrekthet. Den hyller «mangfold», men utjevner kulturelle forskjeller. AfDs suksess i Brandenburg og den pågående konservative fremgangen i øst er et opprør mot denne ideologiske forvirringen, en avvisning av de liberale paradoksene som dominerer Vest-Europa. I AfDs fremvekst kunne Nietzsche kanskje se begynnelsen på et folk som nekter å godta tidens motsetninger, og som i stedet tydelig avviser Vestens moralske relativisme og dekadanse.

Les mer: Undersøkelse: Tror “brannmuren” mot AfD vil falle

Det vi ser i Brandenburg, Thüringen og Sachsen er ikke bare et politisk skifte, men en kulturell oppblomstring. Nietzsche klaget ofte over at «ikke bare har tyskerne fullstendig mistet evnen til å forstå kulturens kurs og verdiene i kulturen, men de har også alle blitt politiske (eller kirkelige) marionetter, og de har faktisk bannlyst denne evnen.» Dette er smertelig sant i dagens Vest-Tyskland, som har forlatt de dype kulturelle instinktene som en gang gjorde det stort. AfDs fremvekst representerer imidlertid en delvis gjenoppretting av denne visjonen – et forsøk på å frigjøre seg fra både liberal politikk og en hul, institusjonalisert kristendom. Dette østlige opprøret handler ikke bare om motstand mot masseinnvandring eller økonomiske ulikheter. Det er også en kamp mot den overfladiske materialismen og den åndelige tomheten som preger det moderne Vesten.

Historien bærer med seg dype budskap i dette øyeblikket. Den voksende kløften mellom øst og vest, som nå tydelig vises gjennom AfDs triumf i Øst-Tyskland, speiler en gammel splittelse, der Vesten nok en gang synker ned i forfall, mens Østen reiser seg som en festning av disiplin, tro og tradisjon. Som Orbán i Ungarn og Putin i Russland har fremstått som voktere av konservativ styrke, blir parallellen tydelig. AfDs fremvekst er ikke en isolert hendelse, men et tegn på en større omveltning over hele kontinentet – en gjenoppblomstring av et Øst-Europa som er motstandsdyktig, trassig og urokkelig mot globalistiske illusjoner. Her ligger den siste bastionen av europeisk identitet, stående fast mot Vestens fall og irrelevans.

Nietzsches kritikk av moderniteten er uhyggelig relevant i dagens politiske klima. Han snakket om en tysk mangel på ærlighet mot seg selv, og sa: «Det som kalles ‘dypt’ i Tyskland, er nettopp denne mangelen på ærlighet mot seg selv … Folk nekter å være tydelige om sin egen natur.» Denne indre uklarheten er smertelig tydelig i Vest-Tysklands politikk, der ønsket om humanitære handlinger skjuler virkeligheten av økende sosial fragmentering. I skarp kontrast er AfDs tilhengere i Brandenburg og utover tydelige i sin visjon for fremtiden: de avviser globalisme, masseinnvandring og den ideologiske tyrannien til Vestens eliter. På denne måten markerer AfDs suksess første gang på flere tiår at det tyske folket, i det minste i øst, har valgt klarhet fremfor uklarhet, besluttsomhet fremfor forvirring.

Les mer: Valget i Thüringen: Forsøk på å svekke Björn Höcke mislykkes

De kulturelle implikasjonene av AfDs fremvekst kan ikke overvurderes. Europa står igjen ved en korsvei der det vil deles mellom øst og vest, men denne gangen er rollene byttet om. Der Vesten en gang var symbolet på kultur, styrke og vitalitet, er det nå Østen som står som den siste bastionen for europeisk sivilisasjon. Ifølge Martin Heidegger har Vesten gitt seg hen til en «ingen som ethvert Dasein allerede har overgitt seg til», en amorf, oppløsende kraft av «de», en masse som definerer seg selv ved sitt fravær av en sterk identitet. Vest-Europa, med sine teknokratiske eliter, sin besettelse av åpne grenser og sin nihilistiske omfavnelse av relativisme, har gitt seg hen til dette «de», og oppløser all følelse av individuell og nasjonal identitet. Østen, derimot, har motstått denne oppløsningen. AfDs suksess i Brandenburg symboliserer denne motstanden, like mye som den konservative bølgen i Ungarn, Polen og Russland. I øst finner vi mennesker som fortsatt husker hvem de er, og i denne hukommelsen ligger potensialet for Europas kulturelle gjenfødelse.

Men dette er ikke bare en politisk konflikt – det er en eksistensiell kamp. Heidegger sa: «Menneskets storhet måles etter hva han søker og hvor presserende han fortsetter å søke.» Hva søker Vesten? Komfort, enkelhet og undertrykkelse av konflikt, på bekostning av sin egen identitet. Hva søker Østen? En tilbakevending til orden, tradisjon og forsvar av sin kulturelle arv. Dette søket, denne trangen til å gjenvinne det tapte, kjennetegner de østlige konservative bevegelsene som Europas siste håp. Mens Vestromerriket kollapset, sto Bysants fast, og bevarte romersk lov og gresk kultur – verdier som ville prege Øst-Europa i århundrer. I dag ser vi en lignende dynamikk i spill. Vest-Europa driver målløst, mens Østen gjenvinner sin storhet gjennom en modig kamp mot oppløsningens krefter.

Les mer: Tysk domstol opphever midlertidig forbud mot Compact Magazine

AfDs suksess i Brandenburg er, i dette lyset, ikke bare en politisk hendelse, men et varsel om en dypere kulturell og eksistensiell forandring. Som sølvhovene til en mektig hær som marsjerer frem i et glemt kongedømme, symboliserer AfDs fremvekst gjenoppvåkningen av en dypere europeisk ånd – en ånd som nekter å forsvinne inn i relativismens og forfallets tåker. Det er en avvisning av «barbarenes sløseri» (Robert E. Howard), en vilje til å kjempe mot glemsel. Akkurat som de gamle folkene reiste gyldne spirer som en gang skilte stjernene, søker disse kreftene å opplyse veien fremover, selv når Vesten synker inn i mørket.

Nietzsche kunne ha sett den siste store kampen for Europas sjel – en kamp som vil avgjøre om Europa igjen kan reise seg til sin tidligere storhet, eller om det vil forsvinne, glemt i historiens tåke.