Av: Niall McCrae
Alle vestlige land har sin statsråd for å akselerere utviklingen mot «netto null» karbonutslipp. I Storbritannia har vi Ed Miliband, som tidligere var arkitekten bak den radikale klimaloven fra 2008, godt hjulpet av George Soros. Milibands utopi er vår dystopi: Landlige områder som er utplyndret av solcellepaneler og vindturbiner, og dehumaniserende «15-minuttersbyer».
En stor del av samfunnet tror ikke på en klimakrise, men mistenker i stedet et globalt maktovergrep, der man stjeler fra de fattige for å gi til de rike. Politikere som Miliband følger bare ordre i jakten på «den store omstillingen», et fremvoksende teknokrati med en herskerklasse som utøver total kontroll over befolkning og ressurser.
Min bok Green in Tooth and Claw: the Misanthropic Mission of Climate Alarm er ikke en vitenskapelig avhandling om meteorologi eller atmosfæriske gasser, men en sosiologisk studie av makt, korrupsjon og løgn. Den grønne ideologien kan spores tilbake til Charles Darwins evolusjonsteori, som førte til at hans fetter Francis Galton grunnla eugenikkbevegelsen. Entusiasmen for rasehygiene feide gjennom det politiske, intellektuelle og kulturelle etablissementet i første halvdel av 1900-tallet, og dette temaet påvirket den futuristiske visjonen i Aldous Huxleys Brave New World.
Eugenikken ble beryktet i kjølvannet av Det tredje rikets politikk og praksis. Da Julian Huxley ble utnevnt til direktør for FNs vitenskapelige organisasjon UNESCO, talte han på det konstituerende møtet om behovet for å fortsette arbeidet under et annet navn. Huxleys budskap var, for å parafrasere, at «eugenikken er død; lenge leve eugenikken».
Befolkningskontroll ble omdøpt til «grønn».
I boken min omtaler jeg 1968 som Anno Domini for den nye bevegelsen: Dette var året for Paul Ehrlichs Population Bomb, som spådde global hungersnød og trusselen om utryddelse av menneskeheten i løpet av to tiår. For det andre opprettet Rockefeller Foundation en ny organisasjon, Roma-klubben, som skulle få enorm innflytelse i styringen av FN, fra å fremme fred til å håndtere en menneskeskapt klimakrise. Romaklubbens rapporter fremstilte mennesket som en kreftsvulst på jorden.
Klimaalarmismen har blitt pushet gjennom idealistisk ungdom. James Delingpoles bok Watermelons (2012) ble oppkalt etter fenomenet med miljøfanatikere som er grønne på overflaten, men marxistrøde inni seg. Samtidig som det simulerer handlekraft, så tar de fleste unge som har gått gjennom videregående og høyere utdanning i virkeligheten bare og føyer seg. Disse «nyttige idiotene», for å bruke Lenins ord, indoktrineres til de doble imperativene «grønn» og «våken», i lykkelig uvitenhet om at dette er strategier for å utarme, slavebinde og avfolke.
Psykopatene som trekker i trådene, er ikke interessert i å «redde planeten» for menneskehetens skyld. Menneskeheten, de redder nemlig planeten for seg selv. Studenter og nyutdannede, som er så sikre på sine progressive idealer om likestilling, mangfold og «klimarettferdighet» (hva nå enn det betyr), er forutbestemt til å bli det World Economic Forums vitenskapelige rådgiver Yuval Noah Hariri beskrev som «unyttige spisere».
Den britiske regjeringen har et ministerium for «Levelling Up», et eksempel på statlige institusjoner som har fått politiske slagord i stedet for klart beskrivende titler (ministeriet for «Net Zero» er et annet). Men det egentlige målet er det motsatte – å nivellere ned. Masseinnvandringen fra Asia og Afrika har svekket den hvite arbeiderklassens sosioøkonomiske utsikter, og etter hvert som stadig flere jobber går tapt til kunstig intelligens og automatisering, så vil også kontorarbeidere omkring gjennomsnitts-lønnen bli fattigere. Dette er ikke bare en effekt, men det tilsiktede resultatet av den påståtte Net Zero-politikken. For å skape et todelt samfunn vil middelklassen bli utarmet, slik at en liten offiser-klasse blir sittende igjen og forvalte dem som befinner seg under.
Grønn ideologi vil bli brukt til å transformere menneskets habitat. Målet er å rydde landsbygda og konsentrere befolkningen i høyhusbyer. Dette vil kanskje ikke skje like raskt som i det kommunistiske Kina (som kan sies å være et laboratorium for globalt teknokrati), men den store omstillingen går stadig raskere.
Eldre mennesker blir sett på som et hinder for fremgang: Mange av dem har eiendom og sparepenger, de er tradisjonelt innstilte velgere, og de omstiller seg langsomt til den digitale verden. Ublu skatte- og energiregninger vil tvinge dem ut av hjemmene sine, som vil bli kjøpt opp av store investeringsbanker som BlackRock. Medisiner og vaksiner vil forkorte livet, og det nåværende britiske parlamentet ser ut til å innføre aktiv dødshjelp.
I mellomtiden reiser boligblokkene seg stadig høyere i byene våre. Innvandrere bygger boliger for innvandrere. Demografisk utskiftning fremstilles som en «høyreekstrem konspirasjonsteori», men det skjer helt opplagt, og det var det uttalte målet til FNs migrasjonskommissær Peter Sutherland (slik det ble vedtatt i Den globale migrasjonspakten).
Migranter fra den tredje verden foretrekkes fordi de lett lar seg kollektivisere, fordi de mangler individualismen i post-opplysningstidens borgerdemokratier, og fordi de kan trues med deportasjon hvis de protesterer. Smartbyene vil bli det ultimate totalitære miljøet, med uunngåelig overvåking og strenge restriksjoner på bevegelsesfriheten. Fødselstallene vil stupe, med mindre det er behov for undersåtter til å føre krig.
Neo-feudalisme er vår skjebne, med mindre vi kan vekke nok mennesker til å gjøre motstand og opprør.
Artikkelen er en redigert versjon av tale for Traditional Britain Group i London, 12. oktober 2024.
