Av: Jerfr
I dette dokumentet avdekkes de langsiktige planene og psykologiske teknikkene som ble brukt for å undergrave og demoralisere vestlige samfunn, og som har formet politiske og sosiale landskap i flere generasjoner
Manipuleringen av Vestens velfungerende nasjonalstater er ikke av ny dato, rettet mot både USA og Europa, men nå er det blitt så påtrengende at vi lar oss skubbe rundt i eget land – av snylteveps fra fjerne himmelstrøk – invitert av våre beskyttende, og mer eller mindre valgte, myndigheter.
Yuri Bezmenov, en undergravende KGB-agent fra KGBs mørke tidsalder, hoppet av karusellen og havnet i Canada. Dette var på syttitallet, og lenge før Canada ble islamistisk og solgte seg til Globalistene. Deres Quisling virret ennå rundt i knebukser og sa La la la. Hans mor vrikket også rundt på den tiden, som en av groupiene til Rolling Stones, men Ronny benektet farskapet så hun klamret seg til ett av de andre alternativene – familievennen Fidel Castro. Let it bleed.
Yuri kunne, i et større intervju i 1985 fortelle, til de som ville lytte, om hvordan Sovjetunionens etterretningsorganisasjon opererte i Vesten, og om hvor grundig og langsiktig deres innsats var mot andre land.
Vi liker å se på mennesket som en utrolig komplisert og intrikat mekanisme, som det er umulig å lage en komplett psykologisk profil på. Det vil alltid komme overraskelser. Det er selvfølgelig sant, men samtidig viser både fremveksten og resultatene fra de mange profileringsredskapene som blir brukt ved ansettelser, og organisering av arbeidsgrupper, at mennesket samtidig er såre enkle – og du trenger bare en grovsortering for å kunne høste effekt.
Yuri kalte det KGB drev med for psykologisk krigføring, og fortalte om hvordan organisasjonen hadde utviklet metoder som kunne forandre både tenkingen og adferden til et helt folk, og gjennom dette skape et uoversiktlig kaos – som varte i generasjoner. Hva som skjedde i dette indre kaoset hadde de mindre kontroll med, og hadde derfor mindre interesse i. Deres interesse lå mer i å sitte på sidelinjen og observere — og avvente.
Dette kjøret gjør at befolkningen i det angrepne landet, til tross for enorm mengde informasjon om hva som skjer, er blitt satt ut av stand til å ta fornuftige avgjørelser for seg selv, sin familie, sine lokalsamfunn og sitt land.
Sovjetrusserne, spesielt på denne tiden, var ellers aldri interessert i konsekvensene av det de fant på. Mente de at de kunne sende en rakett til en annen planet, bemannet eller bedyret, så gjorde de det – og når den var vel av gårde så satte de ned en kommisjon for å finne ut om det kunne la seg gjøre å returnere farkosten fra den samme planeten, som en helt ny problemstilling. De bygde atom-ubåter og atom-kraftverk, og kraftig forurensende industri – som skulle stå til evig tid. Hvis konstruksjonene viste tegn til å ikke holde ut til evig tid, vel så fikk de sette ned en kommisjon og drøfte materialtretthet generelt og nedsmeltinger og eksplosjoner spesielt. Igjen som helt nye problemstillinger. Felles for de fleste slike nye problemstillinger var at Vesten måtte pikke dem på skulderen og gjøre dem oppmerksom på at de satte hele kloden i fare. Da kunne Vesten aller nådigst få hjelpe til, med sin teknologi – dersom de først betalte for oppryddingen, med visshet om at det skulle mange lastebillass med grønne sedler til før noen av dem rakk fram til selve oppryddingen, noe a la naiv norsk bistand og uhjelp.
Demoralisering
Vel, Yuri fortalte om KGBs master-plan, som var delt opp i fire trinn, eller steg. Det første trinnet startet med en ideologisk undergraving som de kalte Demoralisering, og som var det mest tidskrevende steget. Det var også dette steget som krevde størst innsats, og som ifølge han krevde over åtti prosent av deres totale innsats på feltet. Denne demoraliseringen foregår helt åpenlyst, og har ikke mye James Bondsk over seg. Yuri mente at alle som fikk bananene ut av ørene, og skylappene skjøvet diskret til siden, ville både legge merke til – og se og forstå det som foregikk. Sovjet hadde god tid, for prosessen med å demoralisere et land kunne ta femten til tjue år, og grunnen var at det trengs såpass lang tid for å bearbeide, eller utdanne, en generasjon av studenter i landet som skal bearbeides. Ideologien, marxist-Leninismen – som var gjeldende i det gamle Sovjetunionen, ble pumpet inn i hodet på minst tre generasjoner av amerikanske eller Europeiske studenter.
Det eneste som kunne ha stoppet den samfunnsødeleggende virkningen av et slikt kjør, ville være hvis det ble møtt av landets eget sterke verdisystem, med solide basis-verdier krydret med patriotisme.
Verdier som nå bare er svake minner i vesten, og som vi har kastet på sjøen for lenge siden. Det er mangelen på disse, våre egne nedarvede verdier, som gjør at vi nå hjelper muslimer med å bære store tunge macheter inn i landet. Allahu Akbar.
Da intervjuet med Yuri ble gjort i 1985, mente han at det første trinnet, demoraliseringsprosessen, i praksis var over – og, la han lakonisk til, med en suksess som selv Andropov og hans eksperter bare kunne ha drømt om. Tragedien for det angrepne land, og suksessen for aggressoren, ble ikke mindre av at nyttige idioter i det angrepne landet sto for mesteparten av arbeidet som ble gjort mot eget folk – muliggjort av libtardenes mangel på egne moralske standarder.
At de etterpå forstår hva som foregår, og hva de var med på, har ikke lengre betydning. For en person som er demoralisert betyr ikke fakta noe som helst, og ikke lengre noe de er mottakelig for. De er hjernevasket. Yuri mente at selv om de ble tatt med til Marxist-Leninist-regjeringers konsentrasjonsleirer, ville de ikke tro det de selv så. Prøv å presentere fakta og logikk til en venstrevridd libtard, og du vil forstå hva han mente.
Destabilisering
Det var nå klart for neste trinn – Destabilisering. Nå betyr det ikke lengre noe for angriperen hva landets innbyggere gjør, eller hvilke ideer de har. Kanskje sitter de bare og spiser seg i hjel på junk-food. Slike ting betyr ikke lengre noe. Dette trinnet tar mindre tid, bare to til fem år, og det som betyr noe nå er landets økonomi, hvilke internasjonale forbindelser landet har, og hvordan forsvarssystemet er bygd opp. Yuri mente at man allerede i 1985 kunne se manifestering av marxist-leninistiske idéer i USAs forsvar og økonomi, som var absolutt fantastiske sett med aggressorens øyne. De kunne observere fruktene av destabiliseringen i et samfunn som opplever krise på krise.
Normalisering
Etter Krisen kommer så siste trinnet – Normalisering, som så vil vare i ubestemt tid fremover, og innebærer en periode med endring i landets maktstruktur. Normalisering er her et kynisk uttrykk hentet fra Sovjet-propagandaen, og fjernt fra betydningen vi legger i begrepet. Da Sovjetiske stridsvogner rullet inn i Tsjekkoslovakia i ’68, gikk Bresjnev fram til murkanten på Den røde Plass og beroliget med at «Nå er situasjonen i Tsjekkoslovakia normalisert».
Det var denne prosessen Yuri advarte mot i ’85, og som ville slå ut i full effekt hvis vi fortsatte å kaste egen kultur og egne verdier på båten, og besette myndighetenes taburetter med nyttige idioter som ikke ville se noen krise før de fikk panneluggen frisert av marxist-leninistiske stikkflammer, og heller benytter ventetiden til å fikle med sine «brukne gevær», og krangle opp egne pensjoner – mens de klapper eget forsvar og egne grenser flate.
I denne såkalte normaliseringens tid vil myndighetene love alt for ingenting. Alle skal få alt, og ingen skal gi, eller yte. Ved å love Paradiset på jord til alle, destabiliseres økonomien, alle frie markeders markedskonkurranser stopper opp, og myndighetene blir et gigantisk monstrum. Et enormt myndighets-kompleks fylt med diktatorer som prøver å overgå hverandre i å love all slags gratis varer og tjenester. Om disse lovnadene blir oppfylt eller ikke, er helt uvesentlig.
Yuri nevnte Walther Mondale som en av datidens mest nyttige idioter i USA. Ikke overraskende var han også på vår skryteliste over norskættede idioter over there, sammen med Karl Rove. Det er nok heller ikke overraskende at hans hjemstat – det norske Minnesota, også er Somaliernes hovedstad i USA – med en tetthet av somaliere som bare overgås av Somalia.
Nordmenn er snille. Uansett hvor vi er vinner vi alle konkurranser hvor det gjelder å kaste egne verdier lengst. Allahu Akbar!
Allerede da pekte Yuri på hele venstresiden i USA, med sine professorer og vakre sivilretts-forkjempere, som en bunch av nyttige idioter. Nyttige idioter som ville ende opp som fornærmede nyttige idioter, når de blir røsket fra oppnådd makt når de ikke lenger er nyttige. De nyttige idiotene som overlever, vil så i neste omgang bli de bitreste fiendene til styresettet de arbeidet så hardt for å få innført. I tillegg til at historien vil gjenskape dem som tennisballer, og behandle dem accordingly.
Akkurat dette skjedde i Nicaragua, hvor mange av idiotene som unngikk fengsling dannet geriljaer og grupperinger mot de valgte Sandinistene. I Grenada ble den nyttige idioten Maurice Bishop henrettet, og erstattet av en enda mer ytterliggående Marxist.
I Afghanistan ble den nyttige idioten President Taraki drept i et kupp i egen gruppering, ledet av Hafisullah Amin, som karet seg opp på presidenttaburetten – bare for å bli skutt ned igjen og erstattet av KGBs neste puppet Babrak Karmal.
I Bangladesh ble landets grunnlegger og president i en årrekke, Sheikh Mujibur Rahman, drept av sine egne Marxist-Leninistiske kamerater – til tross for at han hadde gått fra flat til enda flatere for Sovjet – og ble raskt erstattet.
Så det positive er at holdbarheten på nyttige idioter synes veldig kort, og at best før-merket på kvitskjorta konsekvent bør erstattes med holdbar til.
For når behovet for nyttige idioter er over, og de i stedet for forventete medaljer og posisjoner – selv får en hard militærstøvel i ræva, så testikler og andre løse deler flyr veggimellom, vil han-hun-hen forstå – men da vil det også være for sent. De vil prompte bli klargjort for en meget forutsigbar arkebusering — som fortjent.
