Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Av: Jerfr
Dagens bilde av utviklingen i vårt kjære Fedreland gir kuldegysninger langt oppetter veggene.
Vi må anerkjenne det kulturelle angrepet mot den vestlige sivilisasjonen og forstå at det nå gjelder vår egen videre eksistens, med våre verdier, opparbeidet gjennom slit og tårer over flerfoldige generasjoner – fra vikingtiden og fram til de vi kjenner navnet på og kan se fotografier av i dag.
Det blir ikke bedre når vi oppfatter at galskapen er myndighets-styrt. Da skjønner vi at klokken utvilsomt er fem på tolv i alle henseende, og dersom vi ønsker å bestå som En nasjon vi er, er det tid for å pusse støvet av våre egne verdier, og gjøre dem gjeldende for alle som vil, og som gjør seg fortjent til, å få være innenfor landets grenser. Resten bør ut med en hastighet som kan så tvil om Einsteins påstand om lysets hastighet som absolutt, og dersom deler av Løvebakken følger med i dragsuget – so be it. Landets ve og vel kommer først.
Velferdssamfunnet vi har i dag kom ikke flytende på en fjøl, men er sloss for – og strevd på plass. Med de utfordringer vestens nasjoner står overfor i dag, og med de umodne suppehodene som besitter ledelsens taburetter ser vi hvilken skjør konstruksjon vårt demokrati er, og hvor lett vi kan bli kastet århundrer tilbake til stadiet våre angripere befinner seg på.
Våre myndigheter sier vi må være åpne for endring, ellers vil vi stagnere, for det har EU, Bill Gates’ private WHO og FN fortalt dem. Derfor kjører de på, som de libtarder de er, uten tanke på detaljene og konsekvensene av sine handlinger – før de treffer dem i nakken. Å slippe inn horder av folk som hater oss som pesten har alt med endring og regress å gjøre, men lite med progresjon og forbedring. Vi burde heller være opptatt av å bevare verdiene, tradisjonene og institusjonene som har gjort dette landet velstående.
De som argumenterer heftigst for endringer, forstår ikke at djevelen ligger i detaljene, og vil dukke opp som konsekvenser. For våre myndigheter er dette uante konsekvenser for landets innbyggere, men noe de uansett kan leve med. De bygger opp til en eksplosjon og kulturkrig som utvilsomt vil tvinge seg fram, med uante konsekvenser. Når folket endelig forstår at vi står overfor en islamsk invasjon, like virkelig som et plutselig bombe-angrep fra en fiendtlig nasjon, og at det nå handler om nasjonens overlevelse, vil reaksjonen komme – og det vil ikke bli vakkert. For vi hverken kan eller vil miste de hardt tilkjempede verdiene som tidligere generasjoner har kjempet så hardt for å videreføre til oss – sin etterslekt. De som fortsetter å stilltiende akseptere galskapen, bør sette seg i nærmeste skammekrok – hvor de med bøyd nakke kan fortsette å beklage egen eksistens, og bedyre at det ikke var meningen å være en fartsdump for islamistenes overtagelse.
De som skjemmes over hvordan vi viderefører arven etter de som kjempet og døde for vårt kjære Fedreland, bør begynne å levere, «Kjemp for alt det vi har kjært, dø om så det gjelder».
At invasjonen er iscenesatt og regissert av ego-drevne landsforrædere blant våre egne myndigheter, vil da bare bli bensin på bålet, hvor vi kan tenne våre fakler.
Inntil da tolererer vi, rister på hodet av galskapen, smiler når våre verdier blir latterliggjort av fjols på ymse scener, og somaliske flagg dukker opp på Nasjonaldagen – men når vi er alene søker vi etter det Norske. Selv på kolonialbutikken griper vi etter det som er norsk-produsert, for vi søker kvalitet og det ekte.
Jugoslavia var engang et land som et titalls etniske grupperinger kalte sitt hjemland, enten de ville eller ikke, og hvor bare en av tjue personer på forespørsel svarte at de var Jugoslav. Dette kan gå der trussel og vold er myndighetenes blankslipte verktøy mot landets befolkning – men selv der, og bare for en tid. Så eksploderte det da også, og eksperimentet endte i et Ragnarok like før årtusenskiftet, hvor etthundreogfemti-tusen mennesker ble massakrert over en fireårs-periode. Vi prater ikke om senmiddelalderen, men starten av nittennitti-tallet, i nær fortid. Jugoslavia, hvor Stoltenbergene sugde til seg nektar og bedyret at vinduskarmene var fulle av blomster, og vennen Tito ikke styrte – men bare regulerte. Vel, mennesker har en tendens til å dø, en vane også diktatorer har omfavnet – om enn noe motvillig, og også Tito fulgte trenden. Jugoslavia ble da ikke bare delt i to, men i mange – og merkelig nok omtrent like mange som antallet etniske grupperinger. Ett Jugoslavia ble Bosnia-Hercegovina, Slovenia, Kroatia, Montenegro, Serbia og Makedonia, og fire år senere slet Kosovo seg løs fra Serbia etter nok en krig.
Akkurat som tyske og belgiske kolonimakter støttet den mindretallige tutsi- stammen i Rwanda, holder våre myndigheter sine beskyttende armer rundt elven av tilstrømmende Allah-fanatikere til vårt fedreland, og lager en spesielt beskyttet overklasse av dem, i en slik grad at etniske nordmenn snart ikke kan åpne kjeften mot galskapen uten å bli rasiststempelet eller det som verre er, også av de som er valgt til å beskytte befolkningen. Hatet fra egne myndigheter mot vanlige etniske nordmenn begynner å bli så påtrengende, at det paradoksalt nok kan føre til at nålevende kan komme til å oppleve at rasiststempelet ender opp med positivt fortegn i egen befolkning.
For omtrent tredve år siden ble grensen nådd i Rwanda, og landet eksploderte. Nærmere en million mennesker ble massakrert i løpet av hundre dager. Det store flertallet av ofrene var fra Tutsi-minoriteten som, ved hjelp av Tyskland og Belgia, dominerte over majoriteten i landet. Den store majoriteten, Hutuene, fant seg i det – til de ikke lengre fant seg i det. Det hadde vært et forvarsel rundt 1960, hvor Hutuene ville rette opp galskapen, og samtidig slite seg løs fra kolonimaktene gjennom en revolusjon. Men revolusjon fislet ut i stadige lokale oppgjør, med hundretusener av ofre på begge sider, fram til Tutsiene drepte Hutuenes første lovlige valgte President, og helvete virkelig brøt løs.
Hva var så de store kulturforskjellene som skilte disse folkegruppene, og som umuliggjorde en fredelig sameksistens? Ja, si det. For en utenforstående er dette nærmest et umulig spørsmål. Både Hutuer og Tutsier ser like ut, snakker samme språk, deler samme kultur, og bor i de samme områdene. Det var bare Hutuene og Tutsiene selv som gjensidig kunne peke ut hverandre. Så like var de og deres kultur at Belgia måtte innføre obligatoriske identitetskort, med informasjon om etnisk tilhørighet, for å klare å skille dem fra hverandre. Deretter favoriserte de Tutsi-mindretallet, og valgte å styre landet gjennom dem.
Her i landet favoriserer myndighetene Islamister, som bobler av hat mot både landet og vår kristne tilhørighet, og setter munnkurv på landets etniske majoritet – som ikke bare er nektet å forsvare seg, men hvor myndighetene også har tatt fra dem retten til å si hva de mener om utviklingen. Her i landet trenger vi ikke lommelykt for å finne kulturforskjeller på høyde med Glittertind, både med og uten snø, så når kommer eksplosjonen? Vi er tilsynelatende blitt et passiv-aggressivt folk, der vi vandrer rundt med knyttede never – med hvite knoker, dypt i bukselomma, og lar oss herse med av våre myndigheter, mens vi bivåner at våre kvinner og barn blir voldtatt, mishandlet og drept av myndighets-beskyttet importert fargerikt faenskap.
Men under det passive lokket ligger arven etter vikingene, og hva om lokket glir av, eller blir fjernet av at «no er det faen meg nok», og aggressiviteten blir den dominerende egenskapen.
Minner om at det er den konstante overhengende frykten for et massivt opprør mot myndighetene, som får et demokrati til å fungere.
