Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Av Michael Kumpmann.
Bokanmeldelsen er Oversatt av Uten Filter.
Esoterisk Trumpisme. Tittelen på Constantin von Hoffmeisters bok antyder en spesiell retning. Begrepet “esoterisk Trumpisme,” avledet fra “esoterisk Hitlerisme” introdusert av skikkelser som Miguel Serrano, Savitri Devi og Hakun Zynkyoku, blir ofte brukt som en samlebetegnelse for visse okkulte memer og teorier som er populære innen enkelte segmenter av den amerikanske høyresiden. Eksempler på dette inkluderer konseptet om memet som et sigill for å kanalisere okkulte krefter inn i en idé, den egyptiske kaosguden Kek som den sanne identiteten til froskemaskoten Pepe, NPC-en som en moderne utgave av den sjelløse hyle fra kristen gnostisisme, tilfeldigheten at “Donald” betyr “hersker over jorden” på gammel-keltisk, at en amerikansk forfatter på 1800-tallet ved navn Ingersoll Lockwood skrev bøker om en “Baron Trump” som reiser til Nordpolen, utforsker en hul jord og oppdager menneskehetens opprinnelse, samt en bok om en “kontroversiell outsider” som uventet blir USAs president og utløser voldelige venstreorienterte protester, osv.
Denne boken er imidlertid verken en gjennomgang eller en tillegg til denne meme-kulturen; den forholder seg mer til europeisk høyreorientert tankegang enn til meme-esoterikk.
Ett meme spiller imidlertid en fremtredende rolle i boken: det finnes kapitler som omhandler Trumps forhold til “tysk idealisme.” Denne koblingen viser til et intervju der en journalist snakket med en nettaktivist kalt “Kantbot,” som entusiastisk hevdet at Trump ville fullføre filosofien til “tysk idealisme” (Hegel, Fichte, Schelling, osv.), avdekke utenomjordiske vesener, avsløre sannheten om menneskelig bevissthets opprinnelse og gjenoppdage tapte kontinenter som Thule og Atlantis. Dette intervjuet ble senere til et meme. (Interessant nok forsøkte Trump under sitt embete å kjøpe Thule-flybasen på Grønland på vegne av USA, og i et intervju med den tyske journalisten Alexander Markovics bemerket den russiske filosofen Alexander Dugin at Trump-supportere hadde et påtrengende behov for å engasjere seg mer i “tysk idealisme.”)
Constantin von Hoffmeister tar for seg hvordan Trump ville fullføre “tysk idealisme” på en ganske direkte måte og antyder at Trumps populisme og patriotisme belyser den amerikanske Volksgeist (nasjonale ånd) som en del av “verdensånden” ved å forene liberale, individualbaserte verdier med den hegeliske statens rolle i både nasjonal og global ånd. Forfatteren ser ut til å betrakte Trump som en hegelsk “verdenshistorisk person,” som legemliggjør tidsånden og driver historien videre.
I et annet kapittel blir Trump sammenlignet med Oswald Spenglers “keisere,” skikkelser som ligner på Hegels “verdenshistoriske personer,” som dukker opp ved slutten av en syklus og står overfor starten på en ny sivilisasjon. Mange bemerkelsesverdige forenere, som Karl den store i Europa, Qin Shi Huang i Kina og den japanske foreneren Oda Nobunaga, ble ansett som keisere i Spenglers forstand, sammen med skikkelser som Napoleon Bonaparte, som dukket opp ved slutten av et imperium og muliggjorde en ny begynnelse.
Bokens to forord introduserer allerede en spennende tanke: begge henviser til filosofen Terence McKennas konsept om arkaisk gjenoppliving. McKenna, som var hippie, forsker på enteogener og matematiker, utviklet en filosofi som passer godt med tradisjonalismen. Den består av to deler: den ene hevder at moderniteten forsøkte å skape en vitenskapelig, rasjonell verden fri for kaos, men at kaos har samlet seg i utkanten av denne “ordnede verden” som entropi, klar til å oversvømme den moderne teknologiske sivilisasjonen (Heidegger kaller dette Gestell, eller “innrammingen”) som en flodbølge. Parallelt med denne teorien, også kjent som “timewave zero,” skjer en umerket “arkaisk gjenoppliving,” der mer førmoderne, tradisjonelle elementer vender tilbake til samfunnet, og initierer en retur til tradisjon. Forordene tolker Trump som et slikt element — en symbolsk inkarnasjon av en endetidskonge som vender tilbake (som Barbarossa i Tyskland, Kong Arthur, “Chaka den store løven” blant zuluer, eller den skjulte tiende imamen i islam) for å lede menneskeheten gjennom den siste fasen av den store tidskretsen og inn i en ny begynnelse. Interessant nok omtalte også Julius Evola av og til denne arketypen som “gudekeiseren,” et kjent kallenavn for Donald Trump. Constantin von Hoffmeister beskriver til og med Trump som en slags reinkarnasjon av George Washington i et kapittel, noe som ytterligere styrker dette perspektivet.
Det som også er interessant her, er at John F. Kennedy i sin tid ble sett på som en “ny Arthur.” Science fiction-forfatteren Philip K. Dick, kjent for verk som Blade Runner og sin okkulte filosofi, mente at Kennedy, Martin Luther King og andre var utvalgte til å avslutte tidskretsløpet, lede Amerika tilbake til religion og tradisjon, avsløre en mørk kabal av sataniske krefter og innlede en ny gullalder der menneskeheten endelig ville bli frigjort fra det “svarte jernfengselet” som makteliten hadde pålagt deres sinn. (På samme måte håper også Trumps tilhengere på et slikt utfall.)
Interessant nok samarbeider Trump med Robert Kennedy, et av de siste gjenlevende medlemmene av Kennedy-klanen, under sin kampanje og planlegger til og med å tilby ham en posisjon.
Bokens innledende kapitler fokuserer på Trumps metafor om å “drain the swamp” (drenere sumpen). Constantin von Hoffmeister identifiserer noe de fleste kommentatorer og Trump-tilhengere ikke var bevisst klar over. Begrepet “sump” har en dypere betydning enn bare et sted for kaos, mørke og skjult ondskap. (Tenk på 1950-tallets B-filmer som The Creature of the Black Lagoon med sumpmonstre.) Boken trekker til og med en parallell til Lovecraft, der demonene hans ofte dukker opp nær vann. Dette er tankevekkende, for i eventyr og mytologi var vann og skoger ofte portaler til “den andre verden” (f.eks. Hans og Grete og den onde heksen). Til og med Dante Alighieri, i sin berømte Den guddommelige komedie, finner inngangen til Helvete etter å ha gått seg vill i skogen. I gresk mytologi var grensen mellom den normale verden og mytenes og legendens verden ofte en elv eller et hav som måtte krysses. Sumpen kombinerer begge disse elementene, men som Constantin von Hoffmeister påpeker, tilfører den også elementet av “forråtnelse.” Gjennom denne metaforen blir Trump posisjonert som en kriger som ødelegger dette kaotiske “stedet for ondskap og uorden” for å redde Amerika.
I det følgende kapittelet og videre beskrives det hvordan Trumps tilhengere også ser det amerikanske systemet som internt “råttent,” med eksempler på hvordan det amerikanske systemet har forrådt sine idealer, fra valgfusk til udemokratiske maktkonsentrasjoner, og til og med orwellske forsøk fra blant annet Netflix på å omskrive verdenshistorien i henhold til en venstreliberal ideologi. (Senere refererer forfatteren også til Alexander Dugins tekst Liberalism 2.0, hvor Dugin hevder at idealene til klassisk liberalisme fra den østerrikske skolen har blitt korrumpert, og at dagens Demokrater eller Grønne representerer en bisarr karikatur og et totalt svik mot sanne liberale verdier.) Forfatteren forklarer at dette er nettopp grunnen til at Trumps tilhengere er upåvirket av elitens forsøk på å tiltale og fornedre ham. Hver anstrengelse fra systemet for å svekke Trump styrker bare tilhengernes tro på ham. Dette kapittelet vekker uunngåelig assosiasjoner til Kristus og hvordan han ble hånet, tiltalt og torturert av datidens myndigheter, som et ekko av Kristi kjente sitat: “La dere ikke bekymre om verden hater dere, for dere er ikke av verden.”
Denne boken fremmer ikke konspirasjonsteorier. Den forsøker verken å forklare hvem “kabalene” eller “dypstaten” er, eller å gå i dybden på liberalismens utvikling. I stedet bruker den blomstrende språk for å beskrive Donald Trumps kamp. Dette gir boken en noe repetitiv karakter og kan gjøre den litt sparsom på informasjon i starten. Ofte beveger boken seg ikke fra ett konsept til et annet på en strukturert måte. Enkelte temaer dukker stadig opp igjen, der forfatteren grundig behandler “sump”-metaforen, går videre til andre emner, for så å vende tilbake til sumpen senere.
Boken har ikke som mål å gjøre leseren mer informert eller kunnskapsrik, men heller å formidle en følelse. Hvilken følelse? På en måte søker boken nettopp å uttrykke det Michael Anton, ansatt ved Claremont University og senere Trump-rådgiver, formidlet i sitt essay The Flight 93 Election: at tiden er knapp. Onde krefter har tatt kontroll over den amerikanske staten og behandler den som terrorister med et kapret fly. Nå er vår siste sjanse til å stoppe “terroristene,” uansett hva det koster. Kampen er verdt det.
Mens Michael Anton bruker metaforen om et kapret fly, løfter Constantin von Hoffmeister konseptet til et apokalyptisk nivå. (Noen av hans metaforer trekker eksplisitt fra den bibelske Johannes’ åpenbaring.)
Dette gir boken en medrivende kvalitet som gjør den til en engasjerende og lettlest opplevelse.
Det er slående hvordan forfatteren ofte bruker vannrelaterte metaforer for både Trumps motstandere og hans tilhengere. Tradisjonelt blir vann sett på som et feminint element og som et element av kaos. Denne metaforiske likheten er overraskende passende, ettersom Trumps tilhengere kanskje verbalt motsetter seg “kaoskreftene,” men selv utgjør de noe i retning av en bokstavelig “kaostropp.” Deres gud, Kek, bor i Tabula Rasa fra verdens begynnelse, og hendelser som 6. januar utstråler en svært kaotisk aura.
Noen kapitler, som “rase” og “hvithetsbegrepet,” kan virke uvanlige for europeiske lesere, som vanligvis identifiserer seg som tyskere, franskmenn eller som en del av “den kristne vestlige sivilisasjonen.” Imidlertid er dette temaet mye mer betydningsfullt i Amerika, som er en smeltedigel av ulike europeiske og ikke-europeiske migrasjoner, og påvirker både høyre- og “antirasistiske” venstre perspektiver. Derfor er emnet faktisk viktig.
Boken berører Oswald Spenglers metafor om det “faustiske” mennesket. Som mange moderne høyreorienterte bruker forfatteren det som en hyllest til den europeiske drivkraften for utforskning og søken etter å “nå raskere, høyere, lengre.” Men den savner den doble betydningen Spengler åpenbart hadde i tankene. Tross alt er Faust ikke kjent for sine vitenskapelige prestasjoner, men for å inngå en pakt med djevelen i historien. Hvis forfatteren ser på arketypen for den vestlige sivilisasjonen som en vitenskapsmann som selger sjelen sin til djevelen, reiser det interessante spørsmål om Trump, som forfatteren dessverre ikke svarer på. Trumps tilhengere ser ofte på den vestlige eliten som satanisk. Har Vesten, i likhet med Faust, bokstavelig talt solgt sjelen sin til djevelen?
Constantin von Hoffmeister diskuterer Trumps opprettelse av en “Space Force.” Mens noen QAnon-tilhengere tolket dette som at Trump deltar i en hemmelig krig med amerikanske “Men in Black”-enheter mot reptiliske romvesener, rester av nazi-UFO-flåter (kalt Nachtwaffen [nattvåpen]) og andre entiteter, tar forfatteren en mye mer jordnær tilnærming.
Han foreslår at Trump har som mål å gjenopplive Amerikas tapte håp om en gylden fremtid. Forfatteren, i likhet med Mark Fisher, beskriver hvordan Vesten figurativt har begravet begrepet fremtid. (Dette er også tydelig i Europa. Kjernefysisk kraft ble en gang sett på som et fyrtårn for en gylden tidsalder; Tyskland har demontert sine reaktorer. Transrapid-magnetlevitationstoget ble skrotet av de “progressive” Grønne. Den legendariske Concorde ble pensjonert, det samme ble den amerikanske romfergen.) I stedet ser elitene for seg en fremtid der man kan velge mellom milliarder av kjønnsidentiteter. For en fremtid. Constantin von Hoffmeister hevder at Trump, gjennom Space Force, søker å gjøre en U-sving og returnere til den optimistiske tiden til Buzz Aldrin, kjernefysisk drevne biler, osv. Interessant nok samarbeider Trump med Elon Musk, en av Amerikas siste “futuristiske” entreprenører, som driver sitt eget romselskap, SpaceX.
Senere skildrer forfatteren Trump som en person hvis tanker parallellerer Guillaume Fayes konsept om arkeofuturisme. Grovt sett hevdet Faye at streben etter en fjern fremtid og en retur til tradisjon ikke er, og ikke må være, motstridende, men bør forenes. Mange amerikanske forfattere ser på science fiction, som Dune, Star Wars, Nausicaä fra Vindens daleller Legend of the Galactic Heroes, som uttrykk for denne arkeofuturismen. Forfatteren ser Trumps internett-drevne innflytelse og den gjenopplivede store interessen for tenkere som Evola blant Trumps tilhengere under hans kampanje som tegn på arkeofuturisme. Trumps stilling som entreprenør blir tolket på en lignende måte. (Det er verdt å merke seg at i den østerrikske skolen er markedet i bunn og grunn en massiv konkurranse om å finne den mest effektive løsningen på et teknisk problem. Dette er grunnen til at tenkere som Nick Land mener at markedet driver maskiner til å utvikle økende intelligens.)
Boken, som mange amerikanske høyreorienterte verker, forsøker å etablere tesen om at republikanere og deres støttespillere i stater som Texas representerer en tellurokratisk, rural, krigeraktig og tradisjonselskende “landkultur” (lik hvordan man kanskje ville se på Preussen, enkelte arabiske land og Japan), mens demokratene, med sine kystfester i stater som New York og California, blir sett på som en legemliggjøring av den thalassokratiske, sjøbaserte sivilisasjonen (materialistisk, anti-tradisjonell, og rotløs eller migrerende). Det finnes noen bevis for denne tesen (den amerikanske borgerkrigen blir ofte nevnt som et eksempel, og Texas huser mange mennesker av preussisk avstamning), og enkelte punkter innenfor denne tolkningen gir plutselig mer mening. For eksempel opprettholder statene som representerer en krigerkultur også det andre grunnlovstillegget og retten til å bære våpen, noe som logisk henger sammen med en “kriger”-mentalitet.
Det er imidlertid viktig å merke seg at de opprinnelige skaperne av land- og sjøtesen klart klassifiserte liberale som thalassokrater og ikke som mennesker av landet. På den annen side ser det ut til at Trumps tilhengere forstår stillingen til andre “landfolk,” som russere og ungarere, overraskende godt, mens mentaliteten til sjøfolkene forblir et uendelig mysterium for dem.
Trumps tilhenger “Anonymous Conservative,” som utviklet r/K-utvalgsteorien — biologisk basert, men med bemerkelsesverdige paralleller til land- og sjøtesen — kategoriserer libertarianere som en marginal “tredje vei” som ikke samsvarer med enten land eller sjø. Denne tredje veien ønsker å trekke seg fra konflikt, leve uavhengig og bli latt i fred. Alexander Dugin har lignende beskrevet libertarianere, amerikanere og russiske anarkister i flere tekster. (Den amerikaneren, som i en John Ford-western, som flytter inn i de tomme slettene utenfor grensen, så hans død tilhører ham alene, eller den russiske gammeltroende som, ut av kristen hengivenhet, “ønsker å tilhøre verden” og derfor trekker seg tilbake til den sibirske villmarken for å unngå korrupsjon — som foreshadowing av anarkistkommunen, osv.) Derfor er det mulig at Trumps tilhengere ikke er tellurokrater, men opptar denne tredje posisjonen, eller at Trumps base er en blanding av tellurokrati og denne tredje veien.
Alt i alt er boken svært interessant, med mange tankevekkende ideer. Den er, bredt sett, ikke en cerebral bok som søker å avdekke evige solprinsipper. Den har heller ikke som mål å være en dyptgående analyse av Trump og hans tilhengere. I stedet bygger boken på en feminin, lunær intuisjon og en følelse av ærefrykt for å formidle til leseren den monumentale, “bibelske” utfordringen Trump står overfor og avgrunnen han søker å hindre verden fra å falle inn i. Som sådan leses den mer som et manifest og et kall til våpen mot “Denne verdens prins” og hans neokonservative tilhengere. Leseren skal forstå at Trump kan være Vestens siste sjanse for gjenfødelse.
