Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Av VOX
Demokratiets største svakhet er at det er min demokratiske rett å ville avskaffe det. Forkjempere for “proletarisk diktatur” benytter dette til fulle.
Hver gang noen påpeker det absurde i deres politiske ståsted, henviser deres ledere følgelig til deres demokratiske rettigheter. Som altså går ut på å avskaffe realitetene i folkestyret og tre diktaturet ned over hodene på folket. Slik vi alltid har sett der marxistiske ideologier av ymse slag er innførte. Lenin, Stalin, Hitler, Franco, Mussolini & co lovte allmuen gull og grønne skoger.
Men i den virkelige verden ender dette alltid med kollaps etter et visst antall år. Hvorfor? Jo fordi et samfunn som baserer seg på fullstendig “likhet” hopper fullstendig bukk over den menneskelige natur. Alle vil nyte, men de færreste vil yte. Derved forsvinner kjapt de tilgjengelige ressursene som ideologene vil fordele. Da Sovjet falt var devisen på folkemunne: Staten later som de betaler, så vi later som vi jobber.
Nye lettlurte generasjoner
Hundretalls millioner av lettlurte stakkarer måtte først lide de verste kvaler før det gikk opp for dem at det ikke fantes noe nirvana av go’hjerta filantroper som ikke hadde noe annet ønske enn å gi bort alt sitt overskudd til fremmede entiteter. Ikke minst våre kvinner føler seg tiltrukket av at fremmede menn skal forsørge dem basert på den sosialistiske ideologien.
Det skal ikke store forstanden til for å forstå at et slikt samfunnseksperiment ikke har livets rett annet enn historisk sett helt kortvarig. Problemet er at når en generasjon av oss har erfart dette og sett sammenbruddet, så dør de og vips er en ny og lettlurt generasjon på banen. Klare for å bygge nye livserfaringer på de samme bedrøvelige eventyrfortellingene som nye sosialister står klare med. For “denne gangen skal vi rette opp’at alle feila fra i går”, som Alf Prøysen serverte oss.
Midtens skatteslaveri
Menneskeheten er imidlertid ikke konstruert for verken å være andres slaver eller andres overherrer. Utfordringene med det selvsagte i å hjelpe de aller svakeste, ender alltid med at stadig flere føler seg komfortable med å være blant de mindre. Så lenge utkommet er akseptabelt, kombinert med litt svart-arbeid. Og i Norge har oljerikdommen gjort det mulig å velge seg bort fra slitsomt og kjedelig arbeid – over i en fredelig tilværelse der man heller kan fylle hverdagen med interessante og givende hobby-aktiviteter.
Empirien viser at enten må man være på toppen i samfunnet og fylle sparegrisen med rikdom og luksus. Ellers er det i sosialistiske samfunn bedre å velge seg nederst på rangstigen og likevel leve et greit og akseptabelt liv i ro og fred. Midt i mellom topp og bunn blir du tvunget til å arbeide for både toppene og de på bunnen i form av tyngende, progressive skattesatser.
Til krybben er tom
Det såkalte demokratiets overherrer i politikken har også skjønt at deres posisjoner etter hvert er sikret. Ved hjelp av nærmest full kontroll med massemediene, vil det være nesten umulig å velte dem ut av deres stoler.
Førti prosent skjønner ikke hva som foregår. Atter førti prosent er komfortable med det de tror er varige ytelser fra statskassen. De siste tyve prosentene ser dermed at deres eventuelle protester ikke er tilstrekkelige.
Og at det eneste de oppnår er en konfliktfylt tilværelse i stedet for å sitte stille i båten og inntil videre være passive mottakere de også. “Så får vi heller ta fatt i det når det blir for ille.” Hvilket det natur-lovmessig alltid blir. Når den sosialistiske krybben alltid til slutt er tom.
Ny vri
Global-sosialistene og deres bakenforliggende regissører har selvsagt også skjønt sosialismens ufravikelige vei mot opprør og endeholdeplass. Denne gangen har man imidlertid forsøkt å bøte på de historiske bedrøvelighetene med tanken om å eliminere absolutt all fremtidig motstand.
Makter de å kuppe hele planeten for sine egne interesser, så vil det jo følgelig ikke finnes noe annet alternativ for mulige opprørere. Da har man jo full kontroll på alt liv på kloden og behøver ikke lenger frykte oppstander. Man behøver ikke lenger arrangere liksom-valg eller lytte til noen andre enn seg selv og den engere eliten som styrer. En tilsynelatende smart ny vri.
Psykopatenes paradis
En slik maktposisjon er imidlertid ikke mulig å administrere for andre en psykopater og narsissister. En maktkåthet uten historisk sidestykke selv i tidligere verdensriker. Å tro at en selv ikke har behov for en mangfoldig menneskehets impulser og initiativ, og at vi skulle ha kommet frem til den endelige lykke-formelen, vitner om personlighetsforstyrrelser som garantert fort konverterer til et ondskapens imperium.
Det opprinnelige folkestyret – med alle sine svakheter og ufullkommenheter – vil til sist fortone seg som himmelrike for alle verdens bedratte “useless eaters”, “sammensurium” og “deplorables”.
Det er nå slaget står. Alarmklokkene ringer over hele fjøla.
Og det er der problemet kanskje ligger. Folk flest blir så lei krisemaksimeringen at de rett og slett skrur av all alarmen.
Og heller sover videre til det er for sent å våkne.
