Brønnpissing

Av: Bjørn Ditlef Nistad

Som mange vil vite, så besøker det amerikanske hangarskipet Harry S. Truman i disse dager Oslo. Avisen VG var ombord på hangarskipet og intervjuet kapteinen.

Spørsmålet VG stilte til kapteinen var følgende: «Hva ville du gjøre dersom Russland angrep Norge?»

Det er fristende, selvfølgelig, å kalle dette VG-oppslaget for toppen av brønnpissing. Dessverre er VG-oppslaget bare nok et eksempel på den daglige massive anti-russiske hetskampanjen som i dag pågår i Norge.

La meg bare nevne noen eksempler

For noen uker siden hadde vi et tv-program. Det var en nordisk samproduksjon, der alle de nordiske utenriks- eller forsvarsministerne deltok. Tittelen på dette programmet var: «Nordens svar på Putins krig». Altså tittelen sier vel i seg selv ganske mye. Dette var et grovt demagogisk program, der det ble fremsatt en mengde påstander. Du kan ikke kalle det annet enn løgner om krigen i Ukraina, om at Russland skal ha foretatt et uprovosert angrep — og så videre.

Men vi har andre eksempler på dette anti-russiske hysteriet

Vi har en mengde oppslag. Det er nesten ikke mulig å telle dem i massemedia, der det advares mot russisk spionasje, sabotasje og der befolkningen oppfordres til å være på vakt.

Resultatet av denne kampanjen, denne brønnpissingskampanjen, er at i dag så sier 84% av den norske befolkning, i en meningsmåling, at de mener det er sannsynlig at Russland kan begå sabotasje på norsk territorium.

Andre eksempler på denne anti-russiske brønnpissingen, er perverse oppslag om krigen i Ukraina, av typen: «her blir russerne bombet», skadefro oppslag, anklager om russisk terrorbomber og andre krigsforbrytelser. Det er en massiv, og i en stor grad statlig støttet anti-russisk-hetskampanje.

Jamfør hvordan norsk forskere og offiserer, og så videre – de er jo statsansatte – deltar i denne anti-russiske hetskampanjen. Jeg vil si at denne kampanjen er langt verre enn det vi opplevde under den Kalde Krigen, selv da den var på det på sitt kaldeste. Det vi nå er vitne til er faktisk på grensen til det sykelige. Det er farlig.

Hangarskipet

Men la oss vende tilbake til oppslaget om dette hangarskipet. Harry S. Trumans Oslo-besøk, og intervjuet med kapteinen. Jeg vil si at dette intervjuet faktisk er rimelig avslørende, og det kunne ha blitt brukt til å sette i gang en diskusjon om norsk utenriks- og forsvarspolitikk. Vi husker at intervjuet startet med at VG spurte kapteinen: «Hva ville du gjort dersom Russland nå angrep Norge?»

Og kapteinen svarer da korrekt, slik som han må: «at han i så fall ville følge ordre fra sine — altså øverstkommanderende». Det vil si presidenten og forsvarsministeren. Det dette korrekte svaret viser, er at et angrep på Norge faktisk ikke vil utløse en automatisk amerikansk militær aksjon; tanken om at amerikanerne dermed automatisk vil komme oss til unnsetning, slik våre myndigheter og massemedia forsøker å overbevise oss om. De prøver å få oss til å tro at vi har en sånn automatisk amerikansk sikkerhetsgaranti siden vi er medlem av NATO.

NATO artikkel 5

Da viser man gjerne til er artikkel 5 i NATO-pakten, den såkalte muskéter-artikkelen. Det som står i denne artikkelen, kort gjenfortalt, er at et angrep på et NATO-land er å betrakte som et angrep på samtlige av NATO-landene, og at NATO-land i så fall vil ta de nødvendige tiltak, inkludert militære tiltak.

Det er faktisk ingen automatikk her. I motsetning til Norge, så betrakter USA seg faktisk som et selvstendig land, og det vil si at det er presidenten og kongressen som bestemmer hvordan USA skal opptre i en krigs- eller krisesituasjon. Det er faktisk utenkelig at USA skulle slutte seg til en allianse som gjorde at landet automatisk kunne blitt trukket inn i krigshandlinger. Det er utenkelig at den amerikanske kongressen skulle ha kunnet ratifisere en slik avtale, en slik allianse.

Så svaret på spørsmålet: «Vil USA komme oss til unnsetning i en krise- eller krigssituasjon?», har det eneste svaret — at vi vet ikke. Denne artikkel 5 i NATO-pakten har aldri blitt prøvet.

Den har blitt anvendt én gang. Det var etter 11. september-angrepet på USA i 2001. Etter dette terrorist-angrepet påberopte amerikanerne seg artikkel 5, og resultatet var da at NATO-statene støttet USAs gjengjeldesangrep på Afghanistan. Det er den eneste gangen NATO-artikkelen har blitt anvendt, så vi kan faktisk ikke vite hvordan USA vil opptre i en krise- eller krigssituasjon, for eksempel ved et angrep på ett eller flere NATO-land, slik som for eksempel Norge.

La meg peke på to forhold som tyder på at vi ikke uten videre kan ta den angivelige amerikanske sikkerhetsgarantien for gitt.

— Det første eksempelet er det amerikanske nederlaget i Afghanistan. Afghanistan var USA og vestens prestisjeprosjekt etter avslutningen av den Kalde Krigen. Man brukte mange hundre milliarder, kanskje mange tusen milliarder, dollar på å bygge opp det regimet man hadde innsatt i Afghanistan etter at de styrtet Taliban-regimet.

3-4000 vestlige soldater, de fleste av dem amerikanere, ble drept i Afghanistan. Men like fullt så var det slik at USA, i 2021, faktisk trakk seg ut av Afghanistan. De ble fordrevet av Taliban, en frigjøringsbevegelse i et av verdens fattigste land.

— Det andre eksempelet, og det er kanskje et mer aktuelt eksempel, er selvfølgelig Ukraina. Amerikanerne, til tross for alt USA har investert for å få et anti-russisk regime i Ukraina og for å få en stedfortreder-krig mot Russland, er nå åpenbart villig til å godta et ukrainsk nederlag. Det kan selvfølgelig være mange grunner til dette.

En grunn er selvfølgelig at USA allerede har oppnådd det som sannsynligvis var et viktig mål med denne krigen. Nemlig å bryte de økonomiske båndene mellom EU-Tyskland og Russland, og samtidig å svekke Europa. Det har amerikanerne klart.

Det er også slik at USA liksom har mange såkalte forpliktelser på kloden. For eksempel å hjelpe Israel i Midtøsten, og å demme opp for Kina i Stillehavsregionen, og andre slike oppgaver. Det er også selvfølgelig en viktig faktor at USA er ikke villig til å risikere livet til egne soldater, eller risikere en atomkrig med atommakten Russland. Som vi ser det, så er utvilsomt mange grunner til at amerikanerne nå ser ut til å å forsone seg med et ukrainsk nederlag.

Men for USA, så er Ukraina et land som er 100 ganger viktigere enn Norge; et lite land i utkanten av Europa. Likefullt er det, som vi ser, slik at USA nå virker å være liksom innstilt på å godta et ukrainske nederlag i krigen mot Russland. Gitt at det er slik, så må vi jo spørre: «Hvilken garanti har vi for at USA vil komme oss til unnsetning i en krise- eller krigssituasjon?» Et annet viktig spørsmål er selvfølgelig: «Hvilken evne har USA til å komme oss til unnsetning i en krise- eller krigssituasjon, dersom landet skulle bestemme seg for å ville forsøke å hjelpe oss?»

Dette hangarskipet, Harry S. Truman, vil i en moderne krig være en flytende likkiste. En russisk supersonisk rakett, og Russland har mange slike raketter som ingenting kan stoppe, vil være tilstrekkelig for å slå ut dette hangarskipet. Og et annet moment er jo at dersom Norge skulle havne i en konflikt med Russland, så vil det sannsynligvis være en del av en  global krise.

Vil USA bruke sine militære ressurser på Norge i en slik situasjon? Det tror jeg faktisk er ganske tvilsomt.

Og endelig må vi spørre, altså har USA egentlig noen annen måte «å hjelpe oss» på, i en krise- eller krigssituasjon, enn rett og slett ved å bombe oss. Man kan kanskje slippe en atombombe på Norge. Da vil russerne kanskje ikke gå inn, men det blir jo ikke så veldig hyggelig å bo her i en slik situasjon.

Jeg vil si at vi trenger åpenbart en diskusjon om sikkerhets- og forsvarspolitikk. Spørsmålene er mange, og de er alvorlige. Vi får håpe at det som nå sannsynligvis er, eller vil bli, et ukrainsk nederlag, et ukrainske sammenbrudd, gjør at vi nå får en diskusjon om vår egen sikkerhet.

Kommentar:

Brønnpissing er et uttrykk brukt om det å forurense en debatt, eller opprinnelig: sine omgivelser.