#leserinnlegg: Om spørsmålet om ideologi - Av Alexander Dugin
Moskva. Illustrasjonsbilde.

Om spørsmålet om ideologi

Av Alexander Dugin.

Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Av Alexander Dugin

Oversatt av Uten Filter.

I hovedsak endrer vi ideologien vår for tredje gang på 35 år. Frem til tidlig på 1990-tallet var samfunnet under marxismen-leninismens diktatur. Dette var obligatorisk, og (om enn formelt) ble alt bygget på dette — politikk, økonomi, vitenskap, utdanning og jus. Absolutt alt.

På begynnelsen av 1990-tallet fant det sted et ideologisk kupp. Liberale og vestorienterte (reformatorer) tok makten. Et liberalt ideologisk diktatur ble etablert. Alt — politikk, økonomi, vitenskap, utdanning og jus — ble nå formet etter vestlige, liberale standarder. Liberalisme ble heretter ansett som den eneste sanne doktrinen.

Da Putin kom til makten, avskaffet han ikke umiddelbart de liberales ideologiske diktatur. I stedet krevde han at suvereniteten til (den liberale, vestlige) staten ble respektert. Vi forble innenfor den liberale paradigmet, men med vekt på suverenitet. Surkov kalte dette “suverent demokrati”. Det ideologiske påbudet om liberalisme vedvarte.

Rene liberale reagerte på Putins kurs mot suverenitet på to måter: noen, direkte finansiert av det liberale vesten og oppmuntret av vestlige etterretningsbyråer, begynte å protestere (den femte kolonnen), mens andre ikke våget åpenlyst utfordre Putin. De kamuflerte seg, ventet på sin tid, og undergravde stille, men vedvarende, kursen mot suverenitet (den sjette kolonnen, de systemiske liberale).

Med begynnelsen av den spesielle militæroperasjonen (SMO) ble den femte kolonnen endelig spredt, og utrenskingen av den sjette begynte. Noen systemiske liberale (som Chubais, etc.) fikk panikk og flyktet til Israel og London. De mer slu gravde seg dypere ned.

Det virkelige ideologiske skiftet skjer imidlertid først nå. Det ble klart at Krim er vårt for alltid, akkurat som de gjenerobrede gamle landene, og at krigen vil fortsette til seier. SMO er ikke en teknisk glipp i forholdet til det liberale vesten, som man kanskje trodde tidligere, men et irreversibelt brudd. Diktaturet til den liberale ideologien er avsluttet.

Det var lett å gå fra kommunisme til liberalisme siden håndbøker, instruksjoner og lærebøker kunne hentes fra vesten. Ikke bare gratis, men med ekstra finansiering — takket være CIA, utenriksdepartementet og Soros.

Å gå fra liberalisme til en russisk ideologi er vanskelig. Det kan ikke bli en retur til kommunisme (som forresten ingen taler for), heller ikke til ortodoks monarki (som, selv om det forsiktig promoteres, alle har glemt hva faktisk betyr). Frivillige er flotte, men de er ikke en ideologi.

Det finnes ingen håndbøker, instruksjoner eller lærebøker for denne tredje russiske ideologien. Én ting er klart — den er verken kommunisme eller liberalisme. Men den er heller ikke fascisme — tross alt kjemper vi mot fascisme i Ukraina.

Derfor må vi gjenopplive noe før-vestlig, noe forankret i kjernen av russisk identitet, samtidig som vi projiserer det kreativt og nyskapende inn i fremtiden. En slags russisk patriotisk imperial futurisme.

Den mest avgjørende støtten her er tradisjonelle verdier, historisk utdanning, kursen mot en multipolar verden og tesen om Russland som en stats-sivilisasjon. Dette er definitivt ikke kommunisme, liberalisme eller fascisme. Det er den fjerde politiske teorien. Dette er den ideologiske transformasjonen som nå utspiller seg: Radikal de-liberalisering, demontering av det liberale diktaturet. Men uten å falle i fellene til kommunisme eller nasjonalisme (fascisme). For også disse er vestlige politiske doktriner fra epoken med europeisk modernitet. De er verken russiske i form eller mening. Det vi trenger, er noe russisk. Nå trenger vi bare noe russisk.

Denne vendingen er uunngåelig og avhenger ikke av myndighetenes innfall eller noen ideologiske grupper. Et suverent Russland må ha en suveren ideologi. Dette er ikke oppe til debatt; det er fastslått like fast som bolsjevikenes første dekreter eller privatiseringene på 1990-tallet.

Loading

Denne websiden bruker informasjonskapsler til funksjonalitet. Ved å gå videre aksepterer du bruken av disse.