Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Av VOX
Kulturer i oppløsning avstedkommer nærmest lovmessig at ut-grupper dannes, isolerer seg og bygger opp nødvendige fiendebilder. For å skape internt samhold.
Det allmen-menneskelige behovet for sosial trygghet i fellesskapet innen de respektive gruppene er et velkjent sosial-antropologisk fenomen. For å “holde på ballen” blir alltid stikkordet radikalisering.
Tilhengerne må hele tiden fores med nye incitamenter for at flokken skal sitte med følelsen av at det er “her” det skjer, og at løsningene tilhører dem.
Behovet for å skyggelegge svakhetene som alltid ramler ut av skapet løses ved å peke på “de andre” og deres feil og mangler. Den gode fiende.
Angrep det beste forsvar
Å forene alle verdens ulike kulturer og nasjoner under en eneste paraply – manifistert under et reformert FN – er imidlertid et nytt og annerledes påfunn. Arkitektene bak mener nemlig at de selv ikke representerer en sær ut-gruppe, men har et tilbud til alle worldwide. An offer you can’t refuse. Når så en økende del av befolkningen serverer regissørene det ene tungtveiende mot-argumentet etter det andre, øker det frykten for at hele prosjektet skal bli avkledd før man er i mål.
Da dukker naturlovsmessig behovet opp for at angrep er det beste forsvar. Etter som kampen mot “det nye” øker i intensitet, viser all empiri at frontkjemperne selv blokkerer for alle motforestillinger. Som i skyttergravene. Da ender det med “dem eller oss”, hvilket avstedkommer en brå ende på velvilje overfor motstanderen. Og all moral, medmenneskelighet eller gjensidig forståelse forsvinner i det svarte sluket. Sammen med visdommen.
Fjerde STATS-makt
For å balansere virkeligheten mot ønskedrømmene fant demokratiets grunnleggere det formålstjenlig å generere en fjerde STATsmakt – de såkalte uavhengige mediene. Oppfinnelsen av trykk-pressen gjorde dette praktisk mulig. Fra nå skulle ingen dominant skrulling få operere bak befolkningens rygg for å rive ned alt som ga samfunnet stabilitet. Samtidig som de svakere stemmer også skulle bli hørt.
Maktmennesker er imidlertid minst like oppfinnsomme som oss andre. De la straks hodene i bløt for å omgå de demokratiske spillereglene. Løsningen ble å kuppe mediene. Og straks eliten ble møtt av troverdige eller innsiktsfulle motforestillinger kunne man ekskludere sine motstandere fra å bli hørt i samfunnet. Og vips var den fjerde statsmaktens ideelle tankegods detronisert. “Flinke” og samarbeidsvillige aktivister kunne nå vri og vrenge på alle former for intellektuell motstand. Uten at uønskede stemmer fikk slippe til med så mye som et kvekk.
Saftige “biffer”
Det store flertallet av stemmekveget var på sin side naturlig nok mest opptatte av å arbeide og ta vare på sine nærmeste. Når kvelden kom orket de ikke mer enn å se frem til nattens søvn og hvile.
Men etter hvert som fruktene av den nye verdensordenen viste seg å øke arbeidsløsheten, åpnet samtidig internettet for en helt ny verden av debatt-muligheter. Hva gjør du når bikkja begynner å løpe fra deg? Jo du lokker med go’biter som gjør at den bråsnur tilbake.
Løsningen ble følgelig å gi dem noen “saftige biffer” i form av klimakrise, pandemier, rasemotsetninger, kjønnsfrustrasjoner, woke, pride, energikrise & co. Rett og slett jordnære lokkebiter som overskygget det store faktum at “noen” ville legge hele kloden under seg. Til “folkenes beste” må vite.
“Hatprat”
Nest siste akt kommer når det ikke lenger er mulig å tildekke alt det som en ny verdensorden fører til i nabolaget. Også kalt virkeligheten. Der vi nå befinner oss. Da må det skarpere skyts til. På samme måte som de tradisjonelle mediene kjapt og greit ble kjøpt og betalt, måtte nå også internettet – frihetens siste skanse – kuppes og total-kontrolleres.
Ingen skal etter hvert gis muligheten til å kle keiseren naken. Selv kritikk av de mest naturstridige fenomen i kjølvannet av de vanstyrendes politikk kalles derfor nå “hatprat”. Selve lovverket endres og tilpasses der noe anses som den minste trussel mot gjennomføringen av tidenes historiske revolusjon.
Siste akt
Til sist er det ikke lenger mulig å forhindre opptøyer og påfølgende voldshendelser mellom de ulike politiske “menighetene”. Som eliten i utgangspunktet blåste liv i.
Dette er selvsagt noe planleggerne har tatt full høyde for. Ja faktisk ønskelig. For da kan myndighetene opprette unntakstilstand med påfølgende politistat for å “roe” de partene de selv kreerte.
Og vips er den globale ett-parti–staten der med varige fullmakter. For slik uro kan vi jo ikke ha. Det må jo “alle” skjønne…
PS. Denne artikkelen er ikke en direkte blåkopi av læreboken under skoletimene til Young Global Leaders i Davos.
Men om Klaus Schwab & co finner den interessant for den norske filialen, kan den lastes ned fra Uten Filter. Husk kildehenvisning!
PPS. Til dere andre. Vi ses i luftegården.