Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Av VOX
Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken i fra ham. Replikken fra Henrik Ibsens drama Vildanden (les forskjellige versjoner på Nasjonalbibliotekets nettsider) i 1884 er kanskje det viktigste postulatet vi har fått servert innen sosiologien og sosialantropologien noensinne.
Disse korte fyndordene beskriver folkenes hang til eksistensielle begrepsforståelser på en eminent måte. I våre dager blir utsagnet aktualisert daglig gjennom alle mulige mediale markedsplasser på nettet.
Løgnen er uendelig
Dess større krisetider, jo mer intens blir trangen til å forklare at tingenes begredelig tilstand skyldes ditten eller datten. Slik gjenvinner vi den indre trygghet og stabilitet når vindene blåser faretruende. En stor grad av objektiv sannhet må nødvendigvis finnes. Løgnene derimot vet vi jo er uendelige. Der du eksempelvis befant deg i dag er en sannhet. Men du kan lyve i all evighet om at du var et annet sted.
Det finnes derfor heller ingen ende på tilfanget av kranglevorne diskurser. Behovet for å bli sett og hørt øker proporsjonalt med det materialistiske samfunnets sosiale isolasjon av den enkelte. Familienes oppløsning løper parallelt med nedbrytningen av samfunnet. Redde mennesker søker ofte en forklaring og en større, felles hånd å holde i. Atter andre velger å skjule seg i kontemplativ tanke-tomhet. Slik gjemmer de seg stille bak egne murer.
Støy som angstfordriver
Stadig flere passer også til den sveitsiske psykiateren og samfunnsanalytikeren Carl Gustav Jungs beskrivelse i samlingen «Hundert Briefe»:
«Redde mennesker søker støyende selskap og sterk larm som jager demonene bort. De mest velegnede primitive midler er rop, musikk, trommer og så videre. Støyen gir en følelse av sikkerhet. Av å være i en folkemengde. Den beskytter oss mot plagsom ettertanke. Den fordriver urolige drømmer. Den forsikrer oss at vi alle er sammen og at vi holder et slikt leven at ingen våger å angripe oss. Støyen er så øyeblikkelig, så overveldende virkelig at alle andre ting må fortone seg som bleke fantasibilder.”
«Støyen befrir oss for alt strev med å si eller gjøre noe. For luften skjelver allerede på grunn av vår uimotståelige livsytring. Hvis vi var alene ville angsten få oss til å tenke. Og det er vanskelig å forutse hva vi da ville kunne komme på. De fleste mennesker er derfor redde for stillheten. Det er grunnen til at når støyen slutter eller en diskusjon dabber av, er det alltid noe som må gjøres, sies, plystres, synges, hostes eller mumles.
Behovet for støy er følgelig umettelig. Selv om den til tider blir uutholdelig. Allikevel er den bedre enn ingenting. I den såkalte dødsens stillhet er atmosfæren uhyggelig. Det vi da frykter er de tingene som kunne dukke opp fra vårt eget indre – holdt unna av støyen.»
Frykt for tanken
Jung er ikke alene om dette perspektivet. Den britiske nobelprisvinneren i litteratur Bertrand Russell sa det slik:
“Mennesket er mer redd for tanken enn noe annet på jorden. Ofte mer enn døden”.
Aksepterer vi et slikt utgangspunkt, er det lett å forstå at det er fritt frem for oppfinnsomme lurendreiere å generere et vell av beroligende forklaringsplattformer. Som folkene kan sluke rått for å søke livsnødvendig ro i sjelen. Ofte av religiøs karakter. Hvor mange tar til seg hva det eksempelvis egentlig står i Bibelen? «Tro er full visshet,» heter det. Og videre nødvendigheten av å «granske daglig for å se om det stemmer det som blir fortalt deg.» Bare ved slik aktivt å utfordre tvilen i alle livets forhold, er det mulig å bygge et fundament som kan bære resten av huset.
Å høre til
Tertiær-behovet for å høre til er maktpåliggende for store deler av dyreriket – hvori opptatt menneskene. De færreste orker tanken på selv å tangere Dr. Stockmanns replikk i Henrik Ibsens «En folkefiende»: «Den stærkeste mand i verden, det er han som står mest alene». Markedet for å finne en plass å høre til er derfor nærmest umettelig. Det være seg religion, klima, kjønn, krig, energi, rase etc.
Har du først etablert en ny «menighet» er dessuten ofte den pekuniære bonusen sikret. Etter hvert som flokkens verdensanskuelser møter motbør og det begynner å knake i sammenføyningene er alltid løsningen «den gode fiende.» Projiser mot noen andre å legge skylden på.
Ettersom disiplene gradvis hjernevaskes, forekommer tanken på et mentalt konkursras uutholdelig. Heller dø enn å innrømme at selvfølelsen kan få et varig grunnskudd. Dette har vi solid empiri for.
Jonestown-massakren var en massakre som fant sted i Guyana 18. november 1978. 914 mennesker døde – de fleste i et angivelig masse-selvmord etter å ha drukket væske med blåsyre i. Blant de døde var 276 barn.
Løgn på billig-salg
Alle disse enkle men grunnleggende refleksjonene viser oss at sinnet kan fylles med nærmest hva som helst. Å få noe klemt inn i toppetasjen er rimelig enkelt i forhold til å bytte det ut. Det er slike antropologiske betraktninger maktkåte entiteter lever høyt på. Det erfarer alle som prøver å rive ned tankebygninger og vrangforestillinger daglig. Eliten lar fagfolk og kommunikasjonsrådgivere kurse seg nettopp i de kjensgjerningene vi har beskrevet.
Slik lærer de å snakke bort selv substansielle motforestillinger på utstuderte måter. Mens de med velvalgte ord pleier stemmekvegets behov for moderlig omsorg. Flertallet av velgerne lar seg da også dupere til fortsatt tro på selvmotsigelser og ren løgn på billigsalg. Selv om skoler nedlegges, veier forvitrer og sykehuskøene øker dramatisk. Politikk er definert som organisert konflikt, og i krig (som i kjærlighet) skal visstnok “noen” ha uttalt alle triks er tillatt.
«Det är synd om människorna» er forfatteren August Strindbergs mest kjente setning fra teaterstykket Et Drömspel i 1902. «Den vise ser ulykken komme og søker skjul. Dåren går på og må bøte,» sier Bokji. Det er ikke vanskelig å slutte seg til dette observerbare faktum.
