Av: VOX
Midt-Østen – med alle sine sinna-religiøse avskygninger – har i uminnelige tider fremstått som et av verdens mest uforutsigbare og kaotiske landområder.
Men ikke før har det vært «våpenstillstand» i en uke eller to, så er Barth-Eide på plass med flybillett og bankkort for å «hjelpe freden» eller anerkjenne den lokale stammen som egen stat.
«Skitne kristne land»
Nå er det Syria, der opprørere herjer fra nord og trolig ikke gir seg før de ender i Damaskus. Og sender president Assad og hele hans hoff på første fly til asyl-opphold på våre breddegrader. For «skitne kristne land» er alltid greit å ha til slikt. Det skal visstnok være vår plikt å importere konfliktene hit og betaler for hele moroa. Greit å ha i minnet når det ikke lenger er penger til verken skoler, veier eller aldershjem her på berget. For det koster å være kar på verdensarenaen.
Flagg-industrien kan juble
Vår hjemlige flagg-industri kan derimot se lyst på det. Etter årtier med langsom, monoton produksjon av kjedelige norske nasjonal-farger har Palestina-flagg og regnbue-gevanter banet vei. Nå er det trolig bare å sette i gang med ymse syriske flagg-symboler. Disse kan ledsage våre nye landsmenn når de maner til voldsomme demonstrasjoner i våre små, tidligere så fredelige landsbyer, fjellbygder og avkroker.
Og nåde den gamle ur-nordmannen som ikke bøyer seg i støvet for den av aggressorene som i øyeblikket er den voldelige venstre-sidens foretrukne part. Da kommer mediene springende og forteller oss alle hvor skapet skal stå. Rasister som vi jo er.
Dalstroka innafor
Det er ikke lett å bo skau-langs i dalstroka innafor og attpåtil forstå seg på hele klodens vell av aggressive religioner og kulturer. Men slikt tar jo Støre og Barth’en seg av på våre vegne. Der de raust tømmer ut pensjonsfondet vårt for å skape fred på jord. For det må jo åpenbart ha vært dette de mener folket stemte dem inn for. Eller..?
Vi som er gamle nok husker prestene siterte læreboken sin: «Lik en som tar tak i øret på en gal hund, er den som legger seg bort i en sak som ikke vedkommer ham». Slike råd er gammeldagse nå. For når verdens sinnatagger tenner sine bål, plikter visstnok også vi å brenne oss på fingrene. I ren solidaritet.
«Men det er utenpå»?
«Alle er forskjellig, men det er utenpå», sang vi smårollingene troskyldige i trudelutten «Noen barn er brune». Den gang gamlelandet huset bare nordmenn opp i gjennom dalsprekkene. Og ord som fred og trygghet hadde en substansiell mening. Men ingenting kunne vel ha vært mer feil. For de ytre forskjellene rase-langs har vist seg å være helt marginale i forhold til de indre, kulturelle ulikhetene. Så totalt feil kunne vi altså ta den gang i «småstein-alderen».
Ideologiske eventyr
Ideologiske drømmere har lenge trodd at bare alle jordens folk flytter sammen til en felles lapskaus-gryte, så vil alle kulturelle og rasemessige stridigheter etter hvert forsvinne som dugg for solen. Og vi får en fredfull og trygg planet der vi i grønn iver rekker hverandre hendene alle sammen. Mens vi deler alt likt i ekte marxistisk ånd. Selve oppfyllelsen av 60-tallets vestlige peace and love. Men selv ikke Asbjørnsen og Moe hadde fantasi nok til å lage et slikt utopisk eventyr.
Like barn leker best
Det nærmeste vi kommer fred på Tellus er nemlig fortsatt å feste lit til munnhellet om at «like barn leker best». Samt leve i respekt for og på tilbørlig avstand til andre ikke-kompatible kulturer world-wide. Åpnes døren på vid gap fra vårt bittelille varme rom til en stor iskald verden, vil vi kjapt fryse i hjel mens det store rommet ikke merker noen forskjell. Slik er naturlovene.
Det de sår må de selv høste Vil andre folkeslag på død og liv denge løs på hverandre for å please gudene sine, så la dem det. Bare de holder seg der de hører til. Og holder stridighetene sine langt unna våre breddegrader.
Og lærer at dersom de ikke kan holde fred med hverandre og river i stykker infrastrukturen sin, så må de rett og slett bygge opp igjen ruinene selv. For hvordan skal de ellers lære verdien av selvkontroll.
Eller som det står i bokji: «Det du sår, det skal du også høste». Bare slik kan selv de mest aggressive av vår art lære seg verdien av å ta seg sammen og styre sine sinn.
