Dette er et meningsinnlegg, og gir kun uttrykk for skribentens holdninger.
Den japanske organisasjonen, Nihon Hidankyō, fikk i dag Nobels fredspris for sitt arbeid mot atomvåpen.
Aldri har det vært større fare for atomkrig enn i dag, når den norske fiffen av krigshissere begeistret støtter den skitne stedfortrederkrigen mot Russland — til siste ukrainer.
Hele den norske fiffen av krigshissere hørte høflig på nobelforedraget, samtidig som de ivrer for å væpne Ukraina med haugevis av våpen for å drepe flest mulig russere, og kanskje provosere et kjernefysisk svar fra Russland.
Norge har hatt et rykte som fredsnasjon. I dag er dette et høyst ufortjent rykte, og etter den kalde krigen har Norge deltatt i alle NATOs kriger, oftest til støtte for sunni-jihadistiske ekstremister, som jeg tidligere har skrevet om — for eksempel i artikkelen Kjell Magne Bondevik er nå for EU.
Til tross for at vi i nyere tid har gitt fredsprisen to ganger til motstandere av atomvåpen, bruker norske politikere fremdeles argumentet om beskyttelse via NATOs atomvåpen, som et bærende element i norsk forsvarspolitikk.
Tidligere i dag har Svein Grødaland skrevet det gode innlegget, Ein ynkeleg rævdiltar, på Uten Filter — om Erna Solberg som satt med hendene i fanget i 2017, i stedet for å klappe — da ICAN, den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen, fikk fredsprisen.
Etter nobelforedraget, sa Jonas Gahr Støre, at det er bra at kampen mot atomvåpen blir aktualisert, og at dette må opp på dagsorden igjen.
Men dette er kun tomme ord så lenge Norge er en del av den internasjonale NATO koalisjonen, som gjør alt de kan for at Ukraina skal vinne krigen over Russland.
Les også: Russland har harde krav for en fredsavtale på Uten Filter.
En mann som Scott Ritter, tidligere våpeninspektør for FN i Irak, og en mann som overvåket nedrustningsavtalene i Russland etter den kalde krigen, viser norske politikere hva de burde gjøre. I sin bok Disarmament in the time of Perestroika: Arms Control and the End of the Soviet Union, skriver Ritter mye klokt.
På Telegram skriver Ritter mest om at kampen mot atomvåpen er vår tids viktigste kamp, og forlaget Clarity Press skriver følgende i sin bokomtale:
Nedrustning i perestrojkaens tid er den definitive historien om implementeringen av INF-avtalen signert av Mikhail Gorbatsjov og Ronald Reagan, med alle dens kompleksiteter. Innsatsen begge sider gjorde for å «stole på, men verifisere», bedre kjent for nordmenn som «trust, but verify» bidro til denne vellykkede og unike historiske nedrustningsprosessen.
Den viser hvordan to nasjoner, grunnleggende uenige med hverandre, kunne samarbeide for å fjerne våpen som truet internasjonal fred og sikkerhet – og hele menneskeheten.
De involverte var pionerer i det som skulle bli den nye grensen for supermakters våpenkontroll – inspeksjoner på stedet – som skulle definere etterlevelsesverifisering for fremtidige avtaler.
Deres arbeid representerer ikke bare en veiledning, men også standarden som alle fremtidige inspeksjoner på stedet vil bli basert på og vurdert etter.
Denne traktatimplementeringen skjedde ikke i et geopolitisk vakuum.
Ritter skildrer, på et menneskelig nivå, de historiske endringene som fant sted i Sovjetunionen under ledelse av Mikhail Gorbatsjov, på grunn av de nye politikkene perestrojka og glasnost, og deres reelle og meningsfulle innvirkning på livet til det sovjetiske folket og den økonomiske funksjonen til nasjonen. Mye av dette var til det verre.
INF-avtalen ble ikke bare født av disse nye politikene, men bidro også til betydelige endringer innenfor Sovjetunionen på grunn av de økonomiske og politiske konsekvensene av å stanse missilproduksjonen i en fabrikkby som var avhengig av denne produksjonen for sin eksistens.
I dagens situasjon er det ingen politikere på Stortinget som vil tale fornuft og snakke med Russland — ikke til Russland, noe Yves Smith hos Naked Capitalism har argumentert for i lang tid.
Det kan se ut til at den eneste måten å få norske politikere som Jonas Gahr Støre, Ine Eriksen Søreide eller Guri Melby til å lytte: er at de lider et ydmykende nederlag i sin krig mot Russland.
Og vi er ikke langt unna et nederlag for Ukraina og NATO.
PS: I denne kommentaren har jeg brukt sterke karakteristikker om norske politikere.
Dette er mine egne meninger som jeg håper leserne av Uten Filter er enige med meg i.
