Kongedømme, parlamentarisme og demokrati
Bilde: AI

Kongedømme, parlamentarisme og demokrati

”Parlamentarisme” var et begrep omtrent synonymt med demokrati.

Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Av: Dag Myhre, Oslo

Det som sitter igjen fra skolens samfunnsfag og demokratiets historie, er blant annet at Sverdrups krav om ”all makt i denne sal” banet veien for den norske demokratiske nasjon.

Men “all makt i denne sal” var et krav for at ikke den svenske kong Oscar II fortsatt skulle bestemme i Norge.

Det var kampen for Norge, som en selvstendig nasjon, som ble innledet i 1884.

Omringet av stormakter som England, Danmark og Sverige, som alle var kongedømmer, hadde vi neppe noe valg den gang i 1905.

Skulle Norge bli en selvstendig nasjon måtte vi velge en egen konge.

Men de land som virkelig avsluttet kongedømmet for å innføre demokrati eller republikk, ble aldri parlamentariske. Det stred mot det grunnleggende maktfordelingsprinsippet.

Hva er demokratiets grunnprinsipper?

For det første: En leder i et demokrati skal være den første blant likemenn.

Kongedømme, med en regjerende konge som vi hadde i begynnelsen, er det filosofiske og ideologiske motsatte av demokrati.

Kongedømme har med seg det føydalistiske prinsipp med adel og privilegier der én gruppe er hevet over folket. Kongefamilien med all slags inngifte og deres nære venner får en særstilling i samfunnet.

Parlamentarisme reduserer kongen til et symbol, men da forsvinner også det andre like viktige demokratiske prinsipp: Maktbalansen.

Når Regjeringen er utnevnt av Stortinget vil flertallet i Stortinget alltid støtte sin egen regjering. Kontrollen forsvinner. Bare mindretallet kritiserer.

Regjering og Storting må velges av folket hver for seg slik at regjeringen gis tilstrekkelig makt til effektivt å kunne styre, men også Stortinget tilstrekkelig kontroll til å begrense denne makten.

Det viktige er at det er den utøvende makt som skal styre, ikke den kontrollerende makt.

At et kontrollorgan ikke kan være en del av den funksjonen den skal kontrollere, er et grunnleggende prinsipp i all sikkerhets og kvalitets filosofi.

3-deling av makten ble i den amerikanske konstitusjon, som ble grunnlaget og malen for de Europeiske grunnlovene, det bærende demokratiske prinsipp.

Prinsippet kan enkelt beskrives slik at folket i hemmelige valg skal velge 3 stats-autoriteter som er likeverdige overfor hverandre, og som har sine klart definerte roller:

  1. Utøvende makt: President og regjering
  2. Kontrollerende makt: Nasjonalforsamling
  3. Dømmende makt: Domstolene.

Parlamentarismen står i motsetning til dette prinsippet og reduserer regjeringens evne til å kunne styre effektivt.

Parlamentarismen blander sammen utøvende og kontrollerende makt.

Våre valglover tar hensyn til at fylker med relativt få velgere skal få sin representasjon i Stortinget. Ellers ville de nordligste fylkene ikke fått noen representanter. Dette er riktig når det gjelder distriktspolitikk men i utenrikspolitikk, forsvarspolitikk, industripolitikk, økonomi og energipolitikk, kort sagt all politikk som gjelder hele landet, bør alle nordmenns stemme veie likt.

Vi bør ha et separat valg på den utøvende makt: Presidenten.

Alle som vil, med eller uten et politisk parti, bør kunne stille til valg dersom et visst antall signaturer kan oppnås og han/hun kan skaffe penger til valgkampen.

Etter et valg skal de to som fikk flest stemmer stille til gjenvalg. Da vil den som vinner ha et klart mandat fra et flertall i folket.

Presidenten velger da selv sitt råd av mennesker som han/hun stoler på at har den nødvendige erfaring, kunnskap, modenhet og lederegenskaper til å styre et departement.

En slik regjering vil kunne føre en forutsigbar politikk som den er valgt på. Presidenten burde bare sitte én periode, f.eks. 6 år, slik at vedkommende ikke blir bundet opp i valgkamp de siste 2 årene.

Stortinget, som opprinnelig var delt i to kamre: Odelsting og Lagting, etter den opprinnelige demokratiske ideologi, bør igjen deles opp.

Det burde innføres individuelle valg på Lagting og Odelsting, fordi det kreves forskjellig kompetanse i de to tingene. Lagtinget trenger juridisk kompetanse, og Odelstinget trenger økonomisk- og budsjett-kompetanse.

Norge er vel det eneste demokratiske landet der representantene sitter trygge i 4 år ad gangen.

Om det hadde vært stortingsvalg hvert år på en fjerdedel av representantene, ville den enkelte likevel sittet trygt i 4 år.

Valg hvert år ville gitt et så kraftig signal til politikerne fra velgermassen, at gallup ville blitt overflødig.

På den måten vil folket få en mye sterkere kontroll over politikken.

Er det ikke nettopp det som er demokrati?

Representanter bør velges etter faglige kvalifikasjoner. Hvordan får man det til?

Politiker er vel snart det eneste yrke der faglig kompetanse ikke er et krav. I tidligere tider gikk borgere inn i politikken etter et langt liv i arbeidslivet. De måtte ha bevist sin dugelighet og hatt suksess og karriere i samfunnet.

Er det ikke mennesker med erfaring og modenhet vi trenger til å styre landet?

Nå er det stort sett broilere fra de politiske partier, som har lært å snakke på inn og utpust fra de var 16 år gamle. Fullstendig hjernevasket av partiets ideologi, og det som kanskje er viktigere: — bundet inn i et miljø de ikke tør å si i mot.

Kanskje nye stortingskandidater skulle gå igjennom en “fretting” fra en stortingskomite sammensatt likt fra de forskjellige partier?

På den måten kan de teste om kandidatene har de nødvendige kvalifikasjoner.

En slik ordning ville nok skremt mange broilere fra å stille opp.

Kunne vi ikke sette krav til en stortingsmann? F.eks. 15 år i næringslivet, f.eks. 35 år gammel, f.eks. at en viss prosent, 25%?, skulle velges utenfor det partipolitiske miljøet?

Dette er bare forslag, men jeg tror mange med meg ser at det er noe fundamentalt galt med vårt demokrati.

Det er det samme hvilket parti vi stemmer på, vi får den samme politikken. Det later til at topp-politikerne er mer lydhøre for signaler og press fra den store verden, enn fra velgerne.

Jeg er av den klare oppfatning at vi må avvikle kongedømmet når Harald er død, eventuelt etter en folkeavstemming, og samtidig avvikle parlamentarismen som er et uekte barn av kongedømmet.

Da, kanskje, kan vi få en effektiv ledelse av landet — ikke en tåkefyrste og et Storting importert fra Fraggleland.

Loading

Siste fra Blog

Denne websiden bruker informasjonskapsler til funksjonalitet. Ved å gå videre aksepterer du bruken av disse.