Temaet i artikkelen er basert på Douglas Murrays tekst i The Telegraph den 23. desember 2024.
Europa, som vi en gang kjente det, er i ferd med å forsvinne foran øynene våre. Ikke på grunn av krig eller naturkatastrofer, men på grunn av en massiv innvandring som politikerne våre enten ignorerer eller feilaktig hyller som en “berikelse”.
I dagens Europa ser vi en kontinuerlig strøm av mennesker som krysser våre grenser. Ofte på jakt etter velstand og sikkerhet som de ikke kan finne i sine egne land. Dette er ikke lenger en bølge, men en flom som truer med å oversvømme vår kultur, våre verdier og våre samfunn.
Og hva gjør politikerne våre? De ser bort, eller enda verre, de applauderer denne utviklingen som om det var en seier for humanisme og globalisering.
Dette er ikke en anklage mot de som søker et bedre liv. Det er en kritikk av en politisk klasse som har sviktet i sitt ansvar for å beskytte det europeiske samfunnet.
Vi har sett hvordan byer som London, Paris og Stockholm har forandret seg til det ugjenkjennelige. Gjengkriminalitet, terrorangrep og etableringen av parallellsamfunn har blitt den nye normalen – en normal som ingen av oss stemte for.
Douglas Murray har lenge vært en tydelig kritisk stemme, som advarer om at Europa er i ferd med å begå selvmord. Hans analyse er ikke basert på frykt for det fremmede, men på en dyp bekymring for vårt eget kulturelle og sosiale sammenbrudd.
Han påpeker at innvandring i seg selv ikke er problemet: det er mengden, hastigheten og mangelen på integrering som er destruktiv.
I Norge, som i resten av Europa, ser vi de samme mønstrene. Politikere snakker om “mangfold” og “inkludering”, men glemmer å stille spørsmål ved om dette mangfoldet faktisk er bærekraftig, eller om det undergraver det sosiale limet som holder samfunnet vårt sammen.
Når vi hører om julefeiringer som forbys i skoler av frykt for å støte andre, eller når nasjonale skikker og tradisjoner blir sett på som kontroversielle, da vet vi at noe er galt.
Den politiske eliten, både nasjonalt og i Brussel, har vist seg ute av stand til, eller uvillige til, å håndtere dette på en måte som beskytter vår kultur og vår sikkerhet. De har vært mer opptatt av å fremstå som moralsk overlegne på den globale scenen, enn å beskytte egne borgere.
Vi må våkne opp. Europa kan fortsatt reddes, men det krever at vi står opp mot de som har ført oss til kanten av stupet. Vi må kreve en politikk som sikrer at de som kommer hit integreres, på en måte som bevarer våre verdier og lover.
Vi må også stille spørsmålet: Hvor mye kan et samfunn absorbere før det mister seg selv?
Dette er ikke en tid for politisk korrekthet, eller for å frykte å bli kalt “intolerant”. Det er en tid for ærlighet og handling.
Europa står foran en eksistensiell trussel, og det er på tide at vi alle, fra vanlige borgere til de som styrer oss, tar denne trusselen på alvor.
