Noen ganger kan være bra å ha Uten Filter til korte sitatsaker, men av og til kan det også være greit gå mer inn i dybden og lære fra akademikere som Noam Chomsky (96) som bruker analyser av språk til å forstå hvordan stater handler.
Denne kommentaren er basert på et intervju Chomsky gjorde med norske Glenn Diesen og Alexander Mercouris fra The Duran.
Diesen får mye motstand blant hovedstrømsmediene og organisasjoner som Den norske Helsingforskomité, de som har en interesse av at Norge skal fortsette å delta i globalistiske krigsprosjekter og undergrave ytringsfriheten.
Men Diesen står støtt i stormen, til tross for motstand blant de etablerte elitene i Norge. Sammen med Mercouris i The Duran har de mange interessante geopolitiske analyser, og han har også bygget opp sin egen kanal med mange interessante gjester.
Intervjuet med Chomsky ble publisert 9. februar 2023, men analysen er like god i dag. Under videoen kan du lese en norsk oversettelse av intervjuet med Chomsky, og nederst finnes en analyse av «Uprovosert aggresjon» som propagandaverktøy.
Velkommen alle sammen til dagens program. Jeg heter Glenn Diesen, og sammen med meg har jeg min kollega, den eminente Alexander Mercouris. Dagens gjest er ingen ringere enn Noam Chomsky.
Det føles nesten overflødig å introdusere ham, ettersom alle bør vite hvem han er. Professor Chomsky har, så vidt jeg vet, skrevet over 150 bøker om emner som spenner fra lingvistikk til mediepropaganda og politikk. Han blir ofte omtalt som «den moderne lingvistikkens far,» særlig på grunn av hans arbeid med hvordan språk brukes i politikk for å skape manipulasjon og konstruere samtykke.
Dette er et svært aktuelt tema i dag, ettersom vi ser en bemerkelsesverdig grad av ensretting og gruppetenkning i vestlige medier, spesielt når det gjelder vår stedfortrederkrig med Russland.
Mitt første spørsmål til professor Chomsky er: Hvordan vurderer du Russlands sikkerhetsinteresser for å forstå deres politikk? Hva gjør Russland, og hva motiverer dem?
Chomsky svarer: Russlands sikkerhetsinteresser er godt forstått. Du trenger egentlig ikke spørre meg; du kan spørre toppsjiktet i USAs diplomatiske korps de siste 30 årene. Siden midten av 1990-tallet, da Clinton brøt president Bushs løfte til Gorbatsjov om ikke å flytte NATO østover, har ledende skikkelser innen diplomati og politikkutforming gjentatte ganger og energisk påpekt at dette alvorlig truer Russlands sikkerhetsinteresser. Spesielt gjelder dette dersom NATO nærmer seg det som enhver russisk leder, fra Gorbatsjov og Jeltsin til i dag, har identifisert som ufravikelige røde linjer: Georgia og Ukraina.
Dette er ganske åpenbart dersom man ser på et kart og kjenner til historien. Russland har vært villig til å akseptere at de baltiske statene og Visegrad-landene ble integrert i NATO, men ikke Ukraina og Georgia. Dette er blitt klart formidlet av Reagan-administrasjonens ambassadør Jack Matlock, George W. Bushs haukaktige forsvarsminister Robert Gates, tidligere CIA-sjef William Burns, som også er Russland-spesialist, og en rekke andre eksperter. De har alle påpekt at denne politikken er uforsvarlig, provoserende og bryter med Russlands essensielle sikkerhetsinteresser.
Det samme gjelder demonteringen av våpenkontrollavtaler, som startet med George W. Bush og ble videreført av Trump. Dette har alvorlig truet Russland, ettersom det muliggjør plassering av våpen nær Russlands grenser. Disse våpnene kan enten være offensive eller lett modifiseres til å bli det. Avviklingen av ABM-avtalen av George W. Bush tillot USA å plassere fasiliteter nær Russlands grenser, som angivelig er «defensive,» men som enkelt kan tilpasses til offensive våpen rettet mot Russlands hjerteland.
Trumps oppheving av Reagan-Gorbatsjov INF-avtalen har gjort det mulig å plassere kortdistansemissiler på Russlands grenser med bare få minutters flytid til Moskva. Dette er ganske åpenbart, og ingen tviler egentlig på det. Russlands sikkerhetsinteresser er derfor tydelige.
Hvis man ser det fra russisk perspektiv, gir det mening. Du kan hate eller forakte dem, men hvis du vil forstå dem, må du se på deres synspunkt. For eksempel vekker det sterke minner for russerne å se tyske Leopard-stridsvogner i Ukraina. Det er ikke lenge siden tyske styrker marsjerte gjennom Ukraina på vei mot Moskva og det som da var Leningrad, noe som nesten ødela Russland. Og dette var ikke første gang – det var faktisk tredje gang i løpet av et århundre, hvis man inkluderer den vestlige intervensjonen etter 1918.
Dette kan ikke sammenlignes med USA, som alltid har vært svært sikkert og aldri hatt lignende trusler. Men forestill deg en kinesisk-organisert, aggressiv militærallianse som inkluderte Mexico og plasserte avanserte våpen på grensen mellom USA og Mexico, rettet mot USA – og dette uten en historie der Mexico har vært en trussel for USA. Mexico ville ganske enkelt blitt jevnet med jorden i en slik situasjon.
Er vi på vei mot en atomkrig? 6:28
Vel, en av hovedkarakteristikkene ved denne krigen er hvordan den stadig eskalerer. I begynnelsen husker jeg at tyskerne sendte noen hjelmer, men nå ser vi tyske stridsvogner som sendes for å drepe russere. Også fra amerikansk side har det vært en betydelig opptrapping. Vi sender nå våpen i en mengde vi aldri før har sett.
Jeg lurer derfor på, med denne fortsatte eskaleringen og ingen av partene som viser vilje til å trekke seg tilbake i konflikten mellom NATO og Russland over Ukraina, er vi på vei mot en atomkrig? Er det sannsynlig, kan det unngås, og hvordan vurderer du situasjonen?
Chomsky svarer: «Hvis det er noen som helst mulighet for at vi er på vei mot en atomkrig, kan vi like gjerne si farvel. Det var hyggelig å kjenne dere. En atomkrig … det er mye løs prat om det, og det er deprimerende. Enhver person med innsikt i betingelsene for en atomkonflikt, spesielt strategiske analytikere, vet at det ikke finnes noe slikt som en begrenset atomkrig mellom stormakter. Det vil raskt eskalere til total utslettelse.»
«Snakk om en mulig atomkrig er ekstremt farlig, og merk at nesten alt dette snakket kommer fra Vesten. Russland sier nesten ingenting om det. En sjelden gang gjentar en russer den standarden for atompolitikk som gjelder for alle stater: Alle stater sier at dersom vår eksistens er truet, vil vi ty til de ultimate våpnene. Det er en universell politikk. Faktisk går USA enda lenger og sier at forhåndsangrep også kan være aktuelt.»
«Hittil må jeg si at Biden-administrasjonen, sannsynligvis under innflytelse fra Pentagon, har forsøkt å begrense eskaleringen ved å holde våpenleveransene så defensive som mulig, snarere enn ekspansive. Zelenskyj ønsker derimot langt mer offensive våpen. Bare i går, i det britiske parlamentet, ba han om kampfly. Kampfly ville gjøre Ukraina i stand til å angripe russisk territorium. De som diskuterer dette, og til og med støtter det i USA, bør merke seg den rungende applausen Zelenskyj fikk i det britiske parlamentet da han ba om britiske kampfly. Tekniske utfordringer, som å trene piloter, ble fullstendig ignorert.»
«Den rungende applausen signaliserer noe som kan beskrives som et hasardspill med Ukrainas og verdens skjebne. Hasardspillet går ut på at dersom Ukraina klarer å beseire Russland, slik mange håper på, vil Putin stille og rolig pakke sakene sine, akseptere nederlaget og trekke seg uten å bruke våpnene han har for å forhindre dette. Det er et utrolig risikabelt spill – ikke bare for ukrainere, som allerede lider mest, men også for verdens skjebne.»
«Heldigvis er det én fredsbevarende faktor i den amerikanske regjeringen, og det er Pentagon. De har hittil satt grenser for hvor avanserte våpen som kan sendes. Men de er under sterkt politisk press og kan kanskje ikke stå imot mye lenger. Hvis det skjer, vil hasardspillet utspille seg til sin bitre ende.»
Hvorfor er det viktig for USA å ta disse risikoene? 11:01
Kan jeg spørre professor Chomsky hvorfor USA er villige til å ta disse sjansene? Hvorfor er det nå så viktig for USA å ta de ekstraordinære risikoene du nevner? Det er jo bemerkelsesverdig at Pentagon fungerer som en restriktiv kraft i denne sammenhengen.
Chomsky svarer: «Pentagon har faktisk vært den mest «dovish» (fredsorienterte) komponenten i det amerikanske politisk-militære systemet. Pentagon setter grenser for hva Kongressen og neokonservative rundt Biden ønsker å gjøre. Dette har vært tydelig, og det ble enda klarere nylig da formannen for Joint Chiefs of Staff, general Milley, for et par uker siden foreslo at det er på tide å avslutte krigen før den forverres. Han sa at vi må bevege oss mot en form for diplomatisk og forhandlet løsning. Hvis noen i den sivile sektoren sier det samme, blir de utskjelt og demonisert.»
«Da den progressive gruppen i Kongressen foreslo en svært mild resolusjon – så mild at det var pinlig – som antydet at vi kanskje burde vurdere diplomati, tok det mindre enn en dag før de måtte trekke den tilbake på grunn av massive angrep. Selv Henry Kissinger, som ingen vil beskrive som en fredsdue, blir demonisert og utskjelt når han våger å si det nesten hele verden ber om: La oss bevege oss mot diplomati og forhandlinger i stedet for å eskalere lidelsene. Når formannen for Joint Chiefs sier det, slipper han unna. Interessant nok er det i det etablerte tidsskriftet Foreign Affairs artikler av høyt respekterte sivile eksperter på politikk som oppfordrer til diplomati og forhandlinger, og de slipper unna med det. Men utenfor disse snevre kretsene blir man møtt med et ras av fordømmelse.»
«Situasjonen er enda verre i England, mens det er litt mer blandet på kontinentet. Men når det gjelder USAs posisjon, kan man på en måte forstå det. USA tjener enormt på denne krigen. Europa blir derimot hardt rammet. Sanksjonene skader Europa langt mer enn de skader Russland. Det tyske industrisystemet, som er sofistikert og komplekst og har vært kjernen i Europas mest vellykkede økonomiske system, er nå alvorlig truet – faktisk truet av mulig deindustrialisering. Europa blir rammet hardt. Ukraina blir ødelagt. Russland lider alvorlig, selv om det ikke nødvendigvis gjelder økonomisk – de finner måter å omgå det på – men de har titusener, om ikke hundretusener, av døde og skadde.»
«For USA er det derimot et kupp. Mange kommentatorer har påpekt at for USA er dette en god avtale. For en liten brøkdel av det militære budsjettet kan de svekke og ødelegge store deler av militærstyrkene til sin største militære motstander i verden. Det er en god deal. Geopolitisk sett har Putins kriminelle invasjon av Ukraina gitt USA en gave på et sølvfat. Det har drevet Europa rett inn i Washingtons favn.»
«Dette har vært en sak helt siden 1945. En av de store spørsmålene under den kalde krigen var om Europa ville følge en selvstendig vei, om det ville bli en «tredje kraft» i internasjonale anliggender. Europa har absolutt kapasiteten til det – en enorm økonomi, avansert kultur og teknologi. Vil de følge politikken til De Gaulle?»
Mediene spiller en nøkkelrolle i hvordan konflikter forstås og diskuteres. Du peker på at mye av russisk media er sensurert i Vesten, og samtidig ser vi en nesten total mangel på diskusjon om bakgrunnen for konflikten, eller hvordan den kan avsluttes.
Som du nevner, har det blitt fastslått at flere NATO-land saboterte Minsk-avtalene i løpet av de syv årene før Russlands invasjon. Etter invasjonen forsøkte Israel å megle, men som bekreftet, hindret Vesten denne prosessen. Det samme gjaldt Tyrkias forsøk på å megle, som landets utenriksminister nylig uttalte at Vesten blokkerte fordi de ønsket å fortsette å kjempe mot Russland.
Dette er etablerte fakta, men de er fullstendig fraværende i vestlige medier. I stedet presenteres konflikten som om den var «uprovosert», og narrativet handler utelukkende om å hjelpe Ukraina ved å forsyne landet med våpen.
Som ekspert på propaganda, ser jeg dette som et klart eksempel på propaganda. Dette innebærer bevisst utelatelse av kontekst og fakta som ikke støtter det ønskede narrativet. Propaganda handler ikke bare om å spre usannheter, men også om å styre hva som blir sagt og, enda viktigere, hva som ikke blir sagt.
I dette tilfellet har mediene i stor grad adoptert statens linje og formidler et svært ensidig bilde av konflikten. Dette skaper en informasjonsbobler som hindrer folk fra å forstå de komplekse årsakene bak krigen og de alternative løsningene som kunne vært vurdert.
Et medielandskap som er så ensrettet og mangler kritisk debatt, er ikke bare farlig for demokratiet, men også for en effektiv håndtering av globale konflikter. Uten en informert offentlighet og åpne diskusjoner forblir mulighetene for forhandlinger og fred utilstrekkelig belyst og lite utforsket.
Denne gjennomgangen gir en fascinerende innsikt i dynamikken mellom propaganda, mediekontroll og historiefortelling i vestlige medier. La oss sammenfatte og reflektere over noen av de mest sentrale punktene:
«Uprovosert aggresjon» som propagandaverktøy 21:26
- Begrepet «uprovosert aggresjon» brukes strategisk for å skape en spesifikk fortelling rundt Russlands invasjon av Ukraina. Ved å insistere på at konflikten er uprovosert, ignoreres historiske faktorer som NATO-utvidelsen og vestlig politikk siden 1990-tallet. Selv om provokasjon ikke rettferdiggjør en invasjon, er det historisk grunnlag for å diskutere hvordan hendelser kan ha eskalert konflikten.
- Sammenligningen med hvordan USA håndterte invasjonen av Irak er slående: Der var det ingen provokasjon, men dette diskuteres nesten aldri i mediene.
Nord Stream-sabotasjen og “tyv-tyv”-teknikken
- Chomsky trekker frem hvordan ansvaret for Nord Stream-sabotasjen umiddelbart ble lagt på Russland, til tross for at det ikke ga strategisk mening. Han peker på USA som den mest sannsynlige aktøren, men vestlige medier unngår å undersøke dette grundig.
- Teknikken han kaller «tyv-tyv» illustrerer hvordan man avleder oppmerksomheten fra egne handlinger ved å peke på en annen part.
Historisk kontekst og medias rolle
- Historiske eksempler som Vietnam-krigen og Irak-krigen viser hvordan medier ofte rammer inn amerikanske handlinger som «feil» eller «mislykkede forsøk på å gjøre godt», snarere enn å erkjenne dem som aggresjon eller krigsforbrytelser.
- Chomsky mener at mediene tidligere var enda mer ensrettet og kontrollert, og at det nå finnes flere arenaer for kritisk diskusjon, selv om de fortsatt er begrensede.
Hvordan forstå vestlige mediers narrativer?
- Vestlige medier opererer ikke nødvendigvis under direkte kontroll, men heller gjennom en slags konsensus hvor visse narrativer favoriseres og andre undertrykkes. Dette er del av det Chomsky og Edward S. Herman beskrev som “manufacturing consent”.
- Den reduserte dekningen av kritiske fakta og alternative perspektiver gjør det vanskelig for offentligheten å utfordre de rådende narrativene.
Veien videre
- Selv om det nå finnes flere kritiske stemmer, som enkelte spaltister i store aviser, gjenstår det mye arbeid for å sikre at komplekse og kontroversielle temaer behandles ærlig og balansert.
- Aktivisme, uavhengige medier og utdanning om propaganda og informasjonsmanipulering er nødvendige verktøy for å motvirke ensretting.
Samtalen mellom Chomsky, Diesen og Mercouris avsluttes med å snakke om sikkerhetsgarantier for Russland og Ukraina, men siden denne samtalen er nesten to år gammel, kan det være lurt å lese analysen Zelenskyj er ikke villig til å forhandle, som sier at krigen kommer til å fortsette til Russland har vunnet en seier på slagmarken, uavhengig av forhandlingsutspill fra Donald Trump.
