Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Av: VOX
Intet varer evig, lærte jeg tidlig i oppveksten. Men skal noe blomstre over tid, så må det pleie og omsorg til. Hva enten vi snakker om ting, enkelt-individer,parforhold eller hele samfunn. Med en gang noe eller noen overlates til seg selv, starter forvitringen. I fysikken kalles det entropi-loven. Uten vedvarende vedlikehold forvitrer all kompleksitet. Setter du fra deg en “folkevogn” i ørkenen, blir den ikke over tid til en Rolls Royce, men ender som et rust-vrak. Før den etter lang tid rett og slett forsvinner. Dette skjønner de fleste av oss.
Uten vedlikehold
Slik er det også med samfunnet. Uten et vedvarende vedlikehold går hele den komplekse strukturen i oppløsning. Nedlegger vi skoler, forsvinner kunnskapen. Neglisjerer vi helsevesenet øker vi sykdom og lidelse. Overlater vi veisystemet til seg selv, så går det i oppløsning. Og uten moderne transportmidler som bil og tog er vi kjapt tilbake til 1600-tallet med ditto sult, armod og lidelser. Slik er det på alle samfunnsområder. Vi snakker rett og slett naturens egne lover. Politikk er i bunn og grunn kontinuerlig krig mot destruktiviteten
Pleie og stell
Menneskesinnet har imidlertid en lei tendens til å tro at oppnådd velstand ikke trenger å bli pleid og stelt. Vi tror rett og slett ikke at vi kan miste alt sammen på noen få strakser. Slike ubehagelige tanker legger vi kvikt i skuffen og returnerer sporenstreks til indrefileten. Selv etter at alarmklokkene har begynt å hyle virker det umulig å få de fleste av oss til å mot-reagere. Da er det mer behagelig å la humla suse. Og håpe at vi selv har lagt på røret og parkert skoa før noe virkelig jævlig inntreffer. Men disse holdningene er nettopp vår hoved-fiende.
Aktpågivenhetens fiende
Likegyldigheten er nemlig aktpågivenhetens største trussel. Det skal så uendelig mye mindre til for å bedrive konstruktivt vedlikehold, enn å bygge opp igjen noe som har rast sammen. Like fullt virker det for de fleste som en umulig tanke midt oppe i overfloden å hengi seg til ubehagelige perspektiver. Og det er nettopp her vi finner årsaken til at de fleste verdensmakter har implodert. Lengre tids velstand gjør skapningen åndelig lat. Etter hvert skyver man i økende grad problemene foran seg. Vi orker til slutt rett og slett ikke løfte en finger for å kjempe for det våre forfedre ga alt for å få til.
Gi det til andre
Slit og strev får “noen andre” ta seg av. Vi importerer heller fremmed-arbeidere til alle drittjobbene. Øst-europeere, arabere eller afrikanere må da kunne være greie til slikt. Hvorfor skal vi selv bli møkkete på fingrene? Og gidder vi som styrtrike ikke engang å opprettholde vår egen valuta, så la eksempelvis mellom-europeerne ta seg av hele greia. Gir vi dessuten bort noen militær-baser her og der til amerikanerne, så slipper vi å slåss selv om noe skulle hende. Blodsøl er no’ dritt. Umerkelig er vi med ett på vei mot endeholdeplass.
Velmakt gir vanmakt
“Mens de gjør seg til av å være vise, blir de dårer”, repliserer vår kulturelle grunnbok Bibelen. Og sannere kan det vel neppe sies. Senker vi guarden står straks andre på vei oppover klare til å røske roret ut av våre hender. Det ser derfor ut til at de innledende ord om at intet varer evig har like stor aktualitet i dag, som opp i gjennom hele historien. Ingen tidligere kulturer har maktet å holde peppen oppe når velmaktsdagene har vart en viss periode. Velmakt avføder vanmakt
Som å be om juling
Når oppvåkningen for et visst mindretall begynner å demre ser det heller ikke ut til at noe så kjedelig som alminnelig gjenopprettelse og vedlikehold av tidligere vellykkethet er veien å gå. Nei, da skal heller nye, store revolusjonære, uprøvde ideer kastes ut i livet. Intet mindre enn av global karakter. Det er som å be om snarlig juling! Vi skal til og med redde de som verken vil eller har behov for det. Slik skaper man seg et navn må vite. Og -ismene florerer vilt spaltelangs i mediene. Sikrere tegn på at vi befinner oss kulturelt i siste kapittel finnes neppe. Stormannsgalskap og hybris leder alltid i uløkka.
“La oss ete og drikke..”
Men prøv å si det høyt. For stoltheten gjør at ingen vil høre et ord om at noe går nedenom og hjem. Lik sendebud med dårlige nyheter fra slagmarken ble drept ved ankomst av de gamle grekerne. Vi befinner oss derfor i realiteten om bord i en synkende skute der passasjerene heller leter etter en bedre lugar enn å gå i livbåtene. For det er fa’li det. Da heller som skriften omtaler ståa: “La oss ete og drikke for i morgen skal vi dø”. Og snipp, snapp snute, så var eventyret ute.
