Det kommende tyske forbundsdagsvalget

Av: Martin Lichtmesz, først utgitt hos American Renaissance

Om fem dager avholder Tyskland parlamentsvalg. Dette er det desidert viktigste nasjonale valget, siden det vil avgjøre hvem som faktisk skal styre landet (i motsetning til i USA har presidentvalget i Tyskland liten betydning). I år er det en uvanlig vri: Elon Musk og visepresident JD Vance har uttrykt støtte til Alternativ for Tyskland (AfD), som alle andre mainstream-partier anser som farlig «høyreekstreme».

Den nåværende regjeringen har sittet ved makten siden 8. desember 2021. Dette er et «fremskyndet» valg – flere måneder tidligere enn det som vanligvis ville ha vært tilfelle – fordi forbundskansler Olaf Scholz i november i fjor kunngjorde at «trafikklyskoalisjonen» var mislykket fordi finansminister Christian Lindner fra FDP hadde forlatt regjeringen.

Koalisjonen har fått navnet sitt fra de tre involverte partiene: de «røde» sosialdemokratene (SPD), De grønne og det «gule», markedsliberale partiet FDP (hvis farger er gult og svart). Forut for koalisjonen hadde kristeligdemokratene (CDU) regjert i 16 år under forbundskansler Angela Merkel.

«Trafikklysregjeringen» har aldri vært spesielt populær, og har utnevnt ministre med et intellektuelt og karaktermessig nivå som er et trist lavmål i Forbundsrepublikkens historie. Utenriksminister Annalena Baerbock (De Grønne) er for eksempel beryktet for sin åpenbare inkompetanse og sin (til tider hysterisk morsomme) manglende evne til å uttale grammatisk korrekte setninger.

Forbundsminister «for økonomi og klimabeskyttelse» Robert Habeck (også grønn) elsker å anmelde borgere som «fornærmer» ham på internett: I desember i fjor fikk for eksempel en 64 år gammel pensjonist ransaket huset sitt fordi han hadde delt et innlegg på X der han kalte Habeck for «Schwachkopf» (idiot).

Innenriksminister Nancy Faeser (SPD), som har kontakt med et magasin kalt «antifa», er først og fremst opptatt av heksejakt på «høyreekstreme» og er blant annet ansvarlig for det grunnlovsstridige forbudet mot magasinet Compact. (Dette forbudet ble opphevet av den føderale forvaltningsdomstolen.) Den sleske forbundskansler Scholz er en ren opportunist uten personlig overbevisning.

Den sittende regjeringen har CDU, som ledes av den tidligere Blackrock-sjefen Friedrich Merz, den venstrepopulistiske Sahra Wagenknecht-alliansen (BSW) og Alternativ for Tyskland (AfD) under ledelse av Alice Weidel, som motkandidater.

Sahra Wagenknecht er et interessant eksempel på en av de sjeldne venstreorienterte som til en viss grad bryr seg om spørsmål som nasjonal suverenitet og innvandring. I praksis har imidlertid det ganske lille partiet hennes (en utbryter fra det postkommunistiske partiet Die Linke med østtysk opprinnelse) ikke hatt særlig større effekt enn at det har kapret noen stemmer fra folk som er misfornøyde med den nåværende tilstanden i tysk politikk, og som ellers ville stemt på AfD.

AfD, som ble grunnlagt i 2013, er den eneste virkelige «outsideren» og motstanderen av det nåværende politiske systemet, som alltid opptrer i mafialignende samrøre for å holde AfD unna makten – selv når partiet er det mest populære.

Ved delstatsvalget i Thüringen i 2024 fikk partiet 32 % av stemmene og ville normalt ha dannet en koalisjonsregjering. I stedet ble partiet holdt utenfor den koalisjonen av tre venstreorienterte partier som ble resultatet. Dette mønsteret har nå gjentatt seg flere ganger, noe som har gitt mange tyskere inntrykk av at det som kalles «vårt demokrati», er et mer eller mindre rigget spill for å holde det politiske etablissementet ved makten, selv mot millioner av velgeres vilje.

AfD har naturligvis blitt stemplet som «høyreekstremt» av mediene og staten. Det sies å være en så stor fare for etablissementet at det har vært en åpen diskusjon om å forby det. Dette vil ikke være noen enkel sak for et parti av denne størrelsen, for ikke å snakke om de juridiske hindringene som må forseres. I tillegg stiller forsøket på å forby det største opposisjonspartiet de selverklærte forkjemperne for «demokratiet» i et svært dårlig lys.

Alice Weidel, som lever åpent i et lesbisk «ekteskap», har avvist at partiet hennes skal kategoriseres som «høyreorientert». Dette er selvsagt helt absurd og strider ikke bare mot den uttalte posisjoneringen til mange av partiets velgere, men også til mange av partiets stjernepolitikere, som Björn Höcke eller Maximillian Krah. Men merkelappen «høyreorientert» har en negativ klang i Tyskland, og det er sannsynligvis derfor AfD i sitt politiske program skriver: «Vi er liberale og konservative» (merk at «liberal» har en annen betydning i Tyskland enn i USA, og ikke betyr «venstreorientert»).

Uansett hva man måtte mene om partiet, har det forbedret situasjonen for nasjonalkonservative, patrioter, høyreorienterte, identitære, nasjonalister (eller hva man nå skal kalle dem) betraktelig, ved å bygge stabile politiske strukturer og nettverk, og til og med mange arbeidsplasser. Det ligger langt unna enhver ekstremisme: I likhet med andre «høyrepopulister» i Europa ønsker de ikke å avskaffe det konstitusjonelle systemet, men å oppnå reell nasjonal suverenitet for Tyskland med helt legale, demokratiske midler.

Problemet er selvsagt hvem som definerer hva som er «ekstremistisk» eller «høyreekstremt». Ifølge det tyske føderale kontoret for beskyttelse av grunnloven er det nok å forfekte en etnisk forståelse av nasjonen, eller i noen tilfeller til og med å hevde at det er forskjell på etniske og «borgerlige» tyskere.

AfD har særlig stor fremgang i Øst-Tyskland, der den mer «nasjonalistiske» fløyen holder til. Det er flere grunner til dette. For det første har østtyskerne, i motsetning til sine vestlige motparter, allerede levd under en autoritær, løgnaktig, selverklært «demokratisk» regjering som til syvende og sist måtte bøye seg for folkets vilje. For det andre praktiserte ikke DDR kollektiv skyldfølelse. Ifølge den kommunistiske doktrinen var det ikke hele det tyske folket som hadde skylden for nasjonalsosialismen, men bare «fascistene». Regimet opprettholdt til og med en betydelig respekt for den nasjonale arven. Resultatet var at nasjonalfølelsen ble bedre bevart i øst enn i vest.

Til tross for årelange svertekampanjer er AfD nå mer populært enn noensinne; i de siste meningsmålingene får partiet rundt 21-22 % av stemmene, nest størst bak CDU, som kan forvente rundt 29 prosent. AfD gjør det overraskende godt blant «zoomere». Mye av suksessen skyldes at mange borgere er misfornøyde med den tyske innvandringspolitikken. AfD fyller et klart tomrom i det tyske partilandskapet og er det eneste partiet som eksplisitt inntar standpunkter som alle andre partier er imot: bevaring av tysk «språk, kultur og identitet» i stedet for «multikulturalisme», «flere barn i stedet for masseinnvandring», «islam hører ikke hjemme i Tyskland», osv. I sitt siste valgprogram har AfD til og med eksplisitt inkludert ordet «remigrasjon».

Dette begrepet omfatter tiltak som enkelt kan gjennomføres innenfor dagens juridiske rammeverk, som utvisning av illegale, ekstremister og kriminelle tilbake til hjemlandet, samt «utvidede insentiver for frivillig retur». Denne helt rimelige politikken ble gjenstand for en svertekampanje som startet i januar 2024, etter rapporter om et angivelig hemmelig «høyreekstremt møte» i Potsdam, som absurd nok ble sammenlignet med den beryktede «Wannsee-konferansen». ‘

Det som faktisk skjedde i november 2023, var et privat foredrag holdt av den østerrikske identitære aktivisten Martin Sellner om «remigrasjon», der også medlemmer av AfD deltok. Den angivelig «hemmelige» planen kan leses i en bok av Sellner med samme tittel, om hvordan fredelig remigrasjon kan oppnås. Medienes forsøk på å demonisere «remigrasjon» slo feil. Begrepet ble mainstream og har til og med blitt brukt av Donald Trump.

Problemet med masseinnvandring og dens følgeskader er selvsagt et presserende problem i alle vesteuropeiske land. Selv Merz, som angivelig «konservativ», erkjenner at han må innta en restriktiv holdning, selv om det var hans eget parti under Merkel som åpnet grensene for nesten en million «flyktninger» i 2015.

De etablerte partienes «brannmur» mot AfD, begrunnet med et «aldri mer» med henvisning til tysk historie, fikk en sprekk i slutten av januar 2025, da Merz gikk med på å akseptere AfDs stemmer til støtte for en ikke-bindende «fempunktsplan» «for sikre grenser og en slutt på illegal migrasjon». Merz var under press på grunn av et knivangrep i Aschaffenburg, der en afghaner drepte en mann og et spedbarn og såret to andre personer.

Denne grusomheten var en del av en lang rekke voldshandlinger begått av migranter: Den 31. mai 2024 drepte en afghaner en politibetjent med kniv i Mannheim, den 23. august drepte en syrer tre mennesker med kniv i Solingen, og den 20. desember kjørte en saudiarabisk asylsøker en bil inn i en folkemengde på et julemarked og drepte seks personer og skadet nesten 300 andre.

Fordi han aksepterte AfDs støtte til fempunktsplanen sin, ble Merz selv et mål for antifascistiske demonstrasjoner og «De anstendiges opprør» – navnet som ble brukt av en demonstrasjon «mot høyre» i Berlin. Han mistet det som var igjen av troverdighet da han senere beklagende erklærte at han aldri mer ville samarbeide med AfD.

I mellomtiden har han annonsert hvem han vil danne koalisjon med i tilfelle en valgseier: «muligens sosialdemokratene, muligens De grønne». Med andre ord, mer av det samme: ikke noe samarbeid med AfD, uansett hvor mange stemmer de får. I mellomtiden fortsetter serien av drap på migranter: Den 13. februar kjørte en islamistisk motivert, tilsynelatende «integrert» afghansk bodybuilder bilen sin inn i en venstreorientert demonstrasjon og drepte en mor og hennes to år gamle barn. Den 15. februar drepte en ung syrer i Villach i Østerrike en 14 år gammel gutt med kniv og skadet fem andre mennesker alvorlig. Som vanlig var det en asylsøker som ikke hadde noen grunn til å være i Tyskland, og som var kjent av politiet for en rekke kriminelle handlinger.

En ting som gjør valget i 2025 ulikt alle andre tidligere, er den uventet sterke oppslutningen fra Trump-Musk-alliansen. Elon Musk startet med en mye omtalt «hangout» på X med Alice Weidel.

Dette ga henne mye internasjonal publisitet og reduserte litt av hennes pariastatus, men det var på mange måter en skuffende samtale. Frøken Weidel foretrakk å debattere kjernekraft og hvorvidt Hitler var en (slags) «kommunist» fremfor å tydelig forklare Tysklands problemer og hvorfor landet trenger AfD.

På AfDs partikonferanse i Halle overrasket imidlertid Musk alle ved å levere et budskap via direktesending der han oppfordret tyskerne til endelig å legge «skyldfølelsen» bak seg og stemme på AfD.

Visepresident JD Vance tok også ettertrykkelig til orde for partiets politikk på sikkerhetskonferansen i München. Han beklaget masseinnvandringen til Europa og undertrykkelsen av ytringsfriheten: «Jeg mener at det å avvise folk, avvise deres bekymringer eller, enda verre, å stenge ned medier, stenge ned valg eller stenge folk ute fra den politiske prosessen, ikke beskytter noe som helst», sa han. «Faktisk er det den sikreste måten å ødelegge demokratiet på.»

Og så gikk han direkte til praksisen med å fryse ut AfD: «Demokratiet hviler på det hellige prinsippet om at folkets stemme betyr noe. Det er ikke rom for brannmurer. Enten opprettholder du prinsippet, eller så gjør du det ikke.» Regjeringspartiene og CDU reagerte selvsagt med å fordømme Vances tale som «uakseptabel», og beviste dermed poenget hans. Faktisk drev talen CDU i stikk motsatt retning, ved å fordømme AfD enda kraftigere enn før. Forbundskansler Scholz irettesatte også Vance i det sedvanlige, slitsomme språket: «’Aldri mer’ er det historiske oppdraget som Tyskland som et fritt demokrati må og ønsker å fortsette å leve opp til hver eneste dag,» sa han. «Aldri mer fascisme, aldri mer rasisme, aldri mer angrepskrig.»

Hva er årsakene til Vances (kanskje kontraproduktive) støtte? Kan det tenkes at talen først og fremst var rettet mot et amerikansk publikum, og ikke mot det tyske etablissementet? Uansett er det mange patrioter i Tyskland som er mistenksomme til den overraskende sterke støtten fra Musk og Vance, fordi deres endelige mål er å frigjøre seg fra amerikansk dominans. Musk liker tilsynelatende å leke kongemaker, og Alice Weidel tar selvsagt entusiastisk imot hans hjelp. Men det er en fare for at denne alliansen kan skape nye avhengighetsforhold, og det kan godt hende at Musk kan komme til å ombestemme seg om AfD hvis de ikke gjør som han vil. Musk overdrev uansett betydningen av dette valget voldsomt i sin TV-sendte tale til partikonferansen da han sa: «Jeg tror det kan avgjøre hele Europas skjebne, kanskje verdens skjebne.» Vi er ikke der ennå.

AfD er heldige hvis de får mer enn 20 %, men regjeringsdeltakelse er usannsynlig. CDU vil trolig vinne, men vil holde brannmuren godt intakt. Likevel kan dette valget i det minste være et skritt nærmere en sårt tiltrengt endring av tysk og europeisk politikk, og det kan bare oppnås gjennom AfD.