Imperiets ekspansjon, konsolidering og retur til konstitusjonell republikk

Av: Roy Tore Ottesen, pensjonert offiser med erfaring fra internasjonale operasjoner

Det amerikanske imperiet har allerede gjennomgått alle fasene for sin eksistens, og er irreversibelt inne i fasen der status som global hegemon i et multipolart system er i endring.

Fremveksten og ekspansjonen har gått gradvis ved stor internasjonal oppslutning etter resolutt motstand mot nazismen gjennom verdenskrigen, og betydelig industriell, økonomisk og militær utvikling som følge av krigen.

USA har i perioden etter krigen offisielt og konsekvent vært tverrpolitisk dominert av en form for konservatisme, som vektlegger fred gjennom dominans, intervensjonisme og bekjempelse av kommunisme. Samtidig har staten, som konstitusjonell republikk, bygget opp sitt omdømme som liberalt og tolerant demokrati, som bevarer verdiene «life, liberty and the pursuit of happiness» beskrevet i den amerikanske konstitusjonen. 

I den vestlige verden har imidlertid utenrikspolitikken generelt, og intervensjonismen spesielt velvillig blitt beskrevet med eufemismer som «forsvar av menneskerettigheter» «bekjempelse av statsstøttet terrorisme» og «trussel mot vestlige verdier».

Uansett beskrevet bakgrunn, eller i ettertid offentliggjort årsak til operasjoner, har intervensjonene, uansett hvor ubehagelige, blitt fremstilt som uunngåelige, men nødvendige, og akseptable etter prinsippet om at  «hensikten helliger middelet ».

Det etterfølgende avsnittet er konkrete intervensjoner siden verdenskrigen, der stater er utsatt for bombeangrep, økonomiske sanksjoner, sabotasje, subversjon eller terrorisme, som har til hensikt å fremprovosere eller bidra til regimeendring for utvalgte stater:

• Kina 1945-1946, 1950-1953
• Syria 1949
• Korea 1950-1953
• Iran 1953, 1998, 2005-2025
• Guatemala 1954, 1964, 1967-1969
• Tibet 1955-1970
• Indonesia 1958
• Cuba 1959
• Kongo 1960-1965
• Irak 1960-1963, 1987-1988, 1991, 1992-1996, 2001-2003
• Dominikanske republikk 1961, 1965-1966
• Vietnam 1961-1973
• Brasil 1964
• Laos 1964-1973
• Peru 1965
• Hellas 1967
• Cambodsja 1969-1970, 1980-1995
• Chile 1970-1973
• Argentina 1976
• Tyrkia 1980
• Polen 1980-1981
• El Salvador 1981-1992
• Nicaragua 1981-1990
• Angola 1980
• Libanon 1982-1984
• Grenada 1983-1984
• Philippinene 1986
• Libya 1986, 1989, 2011
• Panama 1989-1990
• Kuwait 1991
• Somalia 1992-1994, 2006-2007
• Bosnia 1995
• Sudan 1998
• Afghanistan 1998, 2001-2021
• Serbia 1999
• Irak 2003
• Syria 2011
• Ukraina 2014

Disse intervensjonene har pågått fra 1945 frem til i dag, med andre ord i hele perioden for ekspansjon og konsolidering av status som global hegemon.

For et stort flertall av disse intervensjonene har operasjonene medført regimeendring, der ny administrasjon normaliserte og stabiliserte forholdene i politisk forståelse med, og i nært økonomisk, teknologisk og militært samarbeid med USA.

Teknologiutvikling og implementering av teknologi har vært sentral faktor knyttet til nasjonsbygging. Avhengighet til teknologi og produkter har muliggjort dominans og påvirkning uten kostnader som følger av ordinære allianser. 

Det kan hevdes at innsats for konsolidering av imperiets innflytelse har gått parallelt med ekspansjonen, fordi det har vært fokus på teknologiutvikling, produksjon og distribusjon som del av relasjonsbygging med andre stater. Det er mye som tyder på at denne konsolideringen ikke har hatt forventede resultater de siste 30 årene, delvis på grunn av produksjonskostnader og internasjonal konkurransen mot tilsvarende videreutviklede produkter, og som følge av en uheldig markedsføringsstrategi ved statlige kontrakter, med press og henvisninger til pålagte vilkår fra gjenkjøps forhandlinger fra andre sammenhenger.

Europa har i samme tidsrom hatt beskjeden utvikling av ny teknologi, i den grad at kontinentet er henvist til en rolle som teknologi-vasall. Denne utviklingen forsterkes ytterligere ved at tilgang til relevante og rimelige naturressurser er avskåret som følge av pålagte, og selvpålagte sanksjoner og handelsrestriksjoner.

Konsekvensene av denne faktoren alene innebærer at Europa allerede er avskåret fra en mulig betydelig rolle i utviklingen mot en multipolar verdensorden.

Returen til konstitusjonell republikk

Fremveksten av mektig statlig motstand har satt fokus på kravet om sikkerhets konkurranse, som allerede formelt er beskrevet i folkeretten, der økning av egen sikkerhet ikke må gå på bekostning av andre staters sikkerhet.

Glenn Diesen (Les mer om Diesen på Uten Filter) beskriver hvordan dette er et av paradoksene ved unipolaritet, der en hegemon ivaretar egen sikkerhet ved å dominere andre stater. Dette vil kun fungere så lenge forutsetningene for egen dominans vedvarer. Når bestrebelsene for å beholde egen konkurranseevne ikke er tilstrekkelig, men derimot blir komplettert ved regulær sabotasje av konkurrenters utvikling, vil motstand fra samarbeidende stater skapes som en logisk og forventet konsekvens. 

Professor Glenn Diesen fremmer synspunktet at Russlands ambisjon siden 1945 har vært nærmest mulig integrasjon i den vestlige verden, noe som ikke vil fungere i et unipolart system.

Dette har vært en kontinuerlig begrunnelse for omfattende underminering av den russiske økonomiske, politiske, kulturelle og militære utvikling, via institusjoner og delaktighet fra massemedier, som har skapt et aggressivt fiendebilde via alle tilgjengelige talte og skrevne medier og publikasjoner. Dette er årsaken til at Europa har etablert omfattende strukturer for sikkerhet og samarbeid UTEN Russland. Dette er årsaken til at militær- alliansens medlemsland bevisst har etablert en blokkering, ved å forflytte sin egen østgrense helt til grensen mot Russland, og iverksatt omfattende sanksjoner og handelsrestriksjoner. 

Russland har som forventet motsatt seg dette forsøket på isolasjon og påtvungen rolle som en ubetydelig aktør, på samme måte som USA garantert ville motsatt seg Kinas forsøk på å etablere egne allierte i Mexico, i den hensikt å isolere og omdanne USA til en ubetydelig aktør.

Dette ville vært forventet forutsatt ambisjon om globalt hegemoni. Dette betyr at selve konseptet med unipolaritet, vil utelukke enhver mulighet for vedvarende fredelig sameksistens, ved at økning av en stats sikkerhet skjer på bekostning av andre, og er samtidig kamuflerte bestrebelser for sabotasje av andre staters utvikling.

Forsøkene som har pågått for å finne løsninger for negative konsekvenser av politikken til dagens unipolare hegemon, har blitt beskrevet som et «teater for det absurde», ved det amerikanske imperiets langvarige fornektelse av andre staters sikkerhetsbehov, til tross for folkerettens entydige begrensninger, og FNs hovedforsamlings forhandlinger vedrørende neglisjering av de påfølgende konsekvensene og bekymringene.     

Leder av EU kommisjonen har understreket at «autoritære regimer rundt om i verden følger nøye med på om det medfører konsekvenser å invadere suverene nasjoner, og understreker at mangelen på avskrekkende midler kan oppmuntre dem ytterligere». Dette kan tolkes som en utilsiktet forklaring på fremveksten av samarbeidende motstand mot dagens amerikanske imperium, og stor del av forklaringen på den geopolitiske utviklingen mot en multipolar verdensorden.

Sikkerhetskonferansen i Munchen 2025

Innleggene fra det amerikanske imperiums nye administrasjon gir entydige bekreftelser på behovet for endringer av Europas og Norges orientering i en ny sikkerhetspolitisk virkelighet. Reaksjonene fra en rekke europeiske statsledere bekrefter hvor uforberedt de er på nødvendige endringer, og hvor vanskelig det vil være å akseptere gjenværende alternativer for relevant sikkerhetssamarbeid. 

Gjentagelsen av mantra om «ingenting om Ukraina uten Ukraina» eller «ingenting om Europa uten Europa» blir hengende som bebreidelser for oppgivelse av en utdatert strategi, og bekrefter oppfatningen av egen vasall-status, med en slagord-formulert oppfordring om tillatelse til å være med på utforming av egen struktur for egen sikkerhet.

Avslutning av konflikten i Ukraina med permanent våpenhvile, der en fredsbevarende styrke skal påse etterlevelse av fremforhandlede vilkår, fremstår som en distraksjon, ettersom russiske myndigheter har slått fast at internasjonale fredsbevarende styrker vil betraktes som legitime militære mål.

Europeiske stater innrømmer selv mangel av nødvendig materiell, personell, økonomi og politisk vilje til å delta i en fredsbevarende styrke uten deltakelse fra USA. USA har kun gitt forsikringer om at det militær industrielle kompleks vil være tilgjengelig for europeiske behov til utrustning av styrken. Storbritannia har gitt sin tilslutning til deltakelse, mens USA og Polen har utelukket deltakelse. Tyskland er foreløpig ikke beslutningsdyktig som følge av forestående valg.

Konklusjon

Det vil trolig bli omfattende utredninger om hva som var den avgjørende årsaken, og hva som har vært medvirkende årsaker til reduksjonen av det amerikanske imperiet, og fremveksten av det nye multipolare verdenssystemet som avtegner seg.

Mye av makten til imperiet har vært basert på utviklingen og omfanget av våpenindustrien, selv om det har blitt hevdet at den amerikanske industrien har stagnert i utvikling, og har betydelig fokus mot egen inntjening, heller enn utvikling av ny teknologi.

Argumentet blir blant annet sannsynliggjort av potensielle motstanderes store beholdninger av ballistiske missiler med større banehastighet, større sprengkraft og høyere presisjon. USA vil utvilsomt fortsatt bestå som en betydelig internasjonal aktør, men nedslagsområdet for status som hegemon vil i beste fall begrenses til den vestlige halvkule.

Pågående diskusjoner mellom Russland og USA vedrørende omfattende samarbeid, og forventede gjensidig gunstige avtaler for avslutning av konflikten i Ukraina, innebærer gjenopptakelse av diplomatiske forbindelser, endring av et langvarig opprettholdt fiendebilde av Russland, og dermed langt på vei demontering av begrunnelsen for det transatlantiske alliansesamarbeidet.

Avviklingen av diplomatiske forbindelser ble besluttet av forrige amerikanske administrasjon for 3 år siden. Fremkalling og fokuseringen for dagens fiendebilde av Russland har blitt gjort av den amerikanske administrasjonen i løpet av de siste 80 årene, og er i løpet av perioden fokusert, forsterket og finansiert, blant annet via USAID siden dette selskapets etablering i 1961.

Hvem som skal krediteres for amerikansk resignasjon mot fremveksten av en multipolar verdensorden generelt, og løsning på konflikten i Ukraina spesielt, vil likeledes trolig bli betydelig drøftet og beskrevet.

Selv om en konkret aktør skal dømmes som arkitekt for løsning av konflikten i Ukraina, vil det være vanskelig å ignorere at forutsetningene for seier i en konvensjonell land konflikt øst i Europa ikke var til stede for det amerikanske imperiet, selv med full støtte av NATO.

Alternativet til fortsatt deltakelse i konflikten ville være et ytterligere ydmykende nederlag, ytterligere tap av investeringer ELLER garantert gjensidig ødeleggelse.

Tilbakemeldinger fra dialogen mellom den nye amerikanske administrasjonen og russiske myndigheter så langt, tyder på historisk annerledes tilnærming, med tettere samarbeid, utforskning av potensialet for gjensidige og gunstige avtaler og generell avspenning av forholdet som følge av respekt for begge partenes sikkerhetsbehov.

Dette innebærer en betydelig reduksjon av begrunnelsen for det transatlantiske allianseforholdet generelt og nærmest en eliminering av begrunnelsen for våpenindustriens omfang og dimensjoner. Dette er trolig vesentlig del av årsaken til bekymringen fra den europeiske eliten, tilsynelatende ute av stand til å revurdere egen oppfatning om det etablerte fiendebilde av Russland, gjenopprettelse av normale diplomatiske forbindelser og vilje til å avvikle pålagte sanksjoner og handelsrestriksjoner. 

Russland har langt på vei lykkes med å etablere kontroll over informasjonsdomenet for egen stat. Der gjenstår det fortsatt en del arbeid for Europa for øvrig. Mulighetene for gjenopprettelse av russisk tillit og tiltro til Europas evne og vilje til rettsindig overholdelse av fremforhandlede og inngåtte avtaler vil trolig kreve tid, bevisst innsats og betydelige endringer innenfor Europas og Norges politiske etablissementer, fordi Europa nå betraktes mer som en irrelevant nabo enn en verdifull handelspartner. 

I forhold til å gjenopprette forutsetninger for både selskapers industrielle produksjon, økonomisk vekst og befolkningens levestandard er det i Europas egen interesse å etablere og bevare gode forbindelser til Russland, og redusere bruken av sanksjoner og handelsrestriksjoner som virkemiddel.           

 Forhåpentlig vil historiens dom om skapelsen av den multipolare verdensorden bli kunngjort av en sannferdig, rettferdig, lovlydig og upartisk dommer. 

Les flere innlegg av Roy Tore Ottesen på Uten Filter.