Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av: Tore Rasmussen, forlegger i Legatum Publishing.
Mens EU-politikere høytidelig snakker om å forsvare demokrati og menneskerettigheter, avslører de økonomiske realitetene en annen historie: EU har de siste 10 årene kastet enorme pengesummer etter både Russland og Ukraina, og dermed bidratt til å holde konflikten i live. Dette er en politikk som ikke leder til å avslutte krigen – men opprettholder den på ubestemt tid.
EU finansierer Russland og Ukraina samtidig
La oss se på tallene. Siden 2014, da Russland annekterte Krim, har EU betalt Russland over 14.375 milliarder NOK for olje og gass, hvor 1.540 milliarder NOK ble utbetalt det første året etter fullskala-invasjonen, ifølge NRK. Disse pengene har gått rett inn i Kremls krigskasse og finansiert Russlands opprustning.
Samtidig har EU gitt 908,45 milliarder NOK i støtte til Ukraina i samme periode, ifølge Statista og EEAS. Denne støtten inkluderer økonomisk bistand, militær hjelp og humanitær støtte. Den største økningen kom etter februar 2022, da EU og medlemslandene ga over 712,95 milliarder NOK til Ukraina.
På den ene siden finansierer EU Russland gjennom energikjøp – og på den andre siden gir de økonomisk og militær støtte til Ukraina for å bekjempe den russiske invasjonen. Dette er intet annet enn geopolitisk schizofreni.
Tysklands atomkraft-utfasing og EUs energiavhengighet
EUs dobbeltspill ble muliggjort av en feilslått energipolitikk. Spesielt av Tyskland, som har vært en pådriver for Det grønne skiftet, men i realiteten har dette skapt en enda større avhengighet av russisk energi.
Før 2011 hadde Tyskland 17 kjernekraftverk i drift, som sto for rundt 25% av landets strømproduksjon, ifølge SNL. Etter Fukushima-ulykken besluttet tyske myndigheter å fase ut all kjernekraft. Den siste reaktoren ble stengt 15. april 2023.
Resultatet? Tyskland, og dermed EU, ble langt mer avhengige av russisk olje og gass. Før invasjonen i 2022 dekket Russland 40% av EUs gassforbruk og en stor andel av oljeimporten, ifølge DN. Dette ga Russland enorme inntekter, samtidig som EU-politikerne snakket om å “redde klimaet”. Da fullskala-invasjonen kom, forsøkte EU å kutte båndene, men konsekvensen ble skyhøye energipriser, stengte fabrikker og økonomisk krise i Europa.
Da president Trump i 2018, i en tale i FNs hovedforsamling, advarte Tyskland om deres avhengighet av russisk olje og gass, svarte den tyske delegasjonen med å le av ham.
EUs dobbeltmoral sett gjennom Carl Schmitts tenkning
Den tyske juristen og politiske teoretikeren, Carl Schmitt (1888–1985), hevdet at politikk i bunn og grunn handler om å skille mellom “venn” og “fiende”. EUs politikk, der de både finansierer Russland gjennom energikjøp og støtter Ukraina militært og økonomisk, viser at de, på tross av alle krigshissende utspill i media, ikke har en klar fiendedefinisjon.
Schmitts tenkning kan anvendes her for å forstå hvordan EU undergraver sin egen strategi. I stedet for å definere Russland som en entydig fiende og handle konsekvent deretter, opprettholder EU en relasjon der økonomisk pragmatisme overstyrer politisk lojalitet. Dette skaper en situasjon der krigen fortsetter, ved at begge sider støttes av samme aktør.
Hvis EU virkelig mente alvor med å støtte Ukraina, ville de ikke ha fortsatt å betale Russland milliarder for energi. EU nekter å ta en avgjørende posisjon, noe som kun fører til langvarig konflikt og svekket autoritet.
EUs manglende evne til å kutte energibåndene til Russland kan fort, i resten av verdens øyne, oppfattes som et tegn på manglende suverenitet. Noe som er ironisk, siden organisasjonen selv krever at medlemslandene skal oppgi sin suverenitet til fordel for EU. For Schmitt er suvereniteten til en politisk enhet nettopp dens evne til å handle i unntakstilstanden – noe EU tydeligvis ikke klarer.
Man både kan og bør kritisere EUs prioritering av økonomisk pragmatisme (energikjøp fra Russland) over politisk lojalitet (støtte til Ukraina). Dette er et tegn på at EU ikke har tatt konflikten på alvor, men heller opprettholder en situasjon som tjener egne økonomiske interesser på kort sikt. Det samme kan sies om Norge som har tjent over 1.270 milliarder kroner ekstra på gass i 2022 og 2023, ifølge Finansdepartementet.
EUs dobbeltspill forlenger konflikten. Ved å finansiere begge sider opprettholder EU en situasjon der ingen part kan vinne en avgjørende seier. Dette fremstår som en enten bevisst eller ubevisst strategi for å opprettholde en evig konflikt, men som tjener visse interesser (f.eks. Det militær-industrielle kompleks, Kina og den politiske eliten) — samtidig som det skader befolkningen i EU, Ukraina og Russland.
EUs liberale tilnærming til politikk forhindrer det fra å handle effektivt i en krisesituasjon. Dette er et tegn på systemets iboende svakheter.
J.D. Vance hadde rett: Europas største fiende kommer innenfra
I sin tale under Münchner Sicherheitskonferenz i februar 2024, hevdet den amerikanske senatoren, J.D. Vance, at Europas største fiende ikke er Russland eller en ytre trussel, men snarere de politiske elitene i Brussel. Han argumenterte for at EUs ledere har prioritert globalistiske idealer og egen maktposisjon fremfor interessene til Europas egne borgere.
Dette synspunktet reflekteres tydelig i hvordan EU både finansierer Russland og Ukraina, mens vanlige europeere lider under økonomiske kriser, skyhøye energipriser og økende politisk ustabilitet. Ved å opprettholde en politikk som tjener eliten, men skader folket, bekrefter EU nøyaktig det Vance advarte om – nemlig at Europas ledere er mer opptatt av å kontrollere narrativet enn å faktisk beskytte sine egne innbyggere.
Hvis EU virkelig handlet i europeernes beste interesse, ville de ikke satt kontinentet i en posisjon der man både subsidierer sin egen påståtte fiende, undergraver egen energiforsyning og forlenger en ødeleggende konflikt som har potensiale til å komme ut av kontroll.
Trump kan redde EU fra seg selv
EU har til nå ikke vært i stand til å handle som en suveren politisk enhet, dette svekker dets posisjon i den globale maktbalansen og utgjør i økende grad en trussel for EUs innbyggere.
På andre siden av Atlanterhavet har Trump fremhevet viktigheten av å ta avgjørelser raskt og uten å være bundet av byråkratiske prosesser eller internasjonale forpliktelser. Dette stemmer overens med Schmitts idé om at suvereniteten ligger i evnen til å handle i unntakstilstanden – altså å ta avgjørelser utenfor de vanlige reglene.
For de av oss som er enig i at politikk handler om å definere og forsvare nasjonale interesser, ikke om å opprettholde abstrakte globale idealer, bør Trump sin tilnærming ønskes velkommen
Trumps preferanse for forhandlinger og diplomatiske løsninger i Ukraina-krigen, snarere enn å eskalere konflikten gjennom militær støtte, må kunne sies å være en pragmatisk tilnærming. Dette tjener amerikanske økonomiske interesser, men også europeiske interesser, ettersom europeere er tjent med fredelig samekistens med Russland.
Mulig løsning
Europa står i dag overfor en av de største utfordringene i moderne historie: en energikrise som truer både økonomisk stabilitet og sikkerhet, samt en konflikt i Ukraina som har fått globale konsekvenser. EUs tilnærming til disse problemene, preget av halvhjertede løsninger og ideologisk blindhet, har vist seg å være både kostbar og ineffektiv. Det er på tide å innse at vi trenger en ny realistisk strategi – en som legger vekt på nasjonale interesser, praktiske løsninger og langsiktig stabilitet:
- Stoppe alt innkjøp av russisk olje og gass umiddelbart. EU bør kjøpe mer olje og gass fra Norge, samt mer LNG fra USA.
- Endre til en realistisk energipolitikk som inkluderer kjernekraft, stans og reversering av Det grønne skifte og for Norges del, omgjør elektrifiseringen av sokkelen.
- Følge Donald Trumps veikart for fred, med fokus på diplomatiske løsninger for Ukraina, i stedet for å mate Det militær-industrielle kompleks med penger.
Som Schmitt ville ha påpekt: Politikk er ikke et spill for amatører, men en kamp for overlevelse og autoritet. Det er på tide at EU lærer denne leksen før det er for sent.
